«Den enfoldige afrikaner»

Tatt i betraktning at 70% av verdens fattigste land er afrikanske og at mange av dem på samme tid er rike på ressurser, er dette et betimelig spørsmål. Det er ufattelig for en nordmann oppvokst i et, sett herfra, velfungerende sosialdemokrati å begripe hvorfor Zimbabwes sittende regjering har rasert det som de var initiativtakere til og utbyggere av i tiden etter frigjøringen - Afrikas best fungerende og utbygde helse- og utdanningssystem. Det er verken akseptabelt, ei heller lett begripelig, hvordan en sittende regjering kan styre, tilsynelatende med overlegg, det som var betegnet som Afrikas spisskammer inn i en sultkatastrofe som får konsekvenser for hele det sørlige Afrika. Utviklingen i Zimbabwe utgjør selve kroneksempelet på det som refereres til som afrikansk vanstyre. Det er nok et bevis på at noe er «galt med Afrika». Skyldes dette afrikansk kultur og den gjengse afrikaners manglende oppgjør med dennes tradisjoner?
Skal man forsøke å forstå hva som skjer, trenger man kultur og samfunnsbegreper som gjør oss i stand til å se de prosesser som utspiller seg. Vi er lite hjulpet med en kulturforståelse som stigmatiserer et helt kontinent og dets folk, på samme tid som den utstyrer oss andre med beskyttende og selvforherligende skylapper.

MED BRUK AV ett ord, kultur, har vi fordelt både skyld og ansvar. Hvordan er dette mulig? Hvis det nå er slik at kultur, på godt og vondt, er noe alle har og alle styrer sine liv etter, vil vi alltid kunne si at kultur er årsak til at det går som det går. Vi vil også med enkle komparative grep kunne si at en kultur er mer eller mindre egnet for deltagelse i det moderne prosjekt. Få, om noen, deltagere i denne debatten finner det på sin plass å definere dette begrepet «kultur» som man mener bærer en stor del av ansvaret for Afrikas ublide skjebne. Burde ikke denne kjernen i argumentene vært sett nærmere på og forsøkt gjort eksplisitt? Begrepet som tidligere ble brukt til å beskrive lokale forskjeller i menneskelige livsprosjekter, kunnskaper og praksiser, brukes nå udifferensiert om alle fenomener på alle nivåer. Kultur er blitt altomfattende og selvforklarende. Når vi setter kulturstempelet på et fenomen, har vi sagt hva som er å sies om det. Dette er en begrepsbruk som snarere stenger enn åpner for forståelse.

DET ER MULIG at søkelyset skal og bør settes på visse kulturelle aspekter - i det minste den politiske (mis)bruken av dem. Men hvordan setter man et slikt søkelys og hva relaterer man dette til? Det er verken særlig kreativt eller nyskapende å hevde at det er kulturelle verdier som forklarer Afrikas elendighet. Man trenger ikke gå langt tilbake i historien for å finne bildet av den «enfoldige afrikaner», hvis levesett og kulturelle orientering var ansett som komplett ubrukelig for annet enn å stille seg selv til rådighet som billig arbeidskraft i andres nasjonsbygging og utviklingsprosjekt. I Zimbabwe er dette holdninger som lever i beste velgående i store deler av den hvite befolkning, også godt internalisert i den øvre svarte middelklasse og selvpostulerte elite.
Vi er ikke tjent med et kulturbegrep som overtar rasebegrepets totaliserende effekt. Det kulturbegrep som alene evner å gi adekvate beskrivelser av sosialt liv, finnes ikke. Kultur er først og fremst et begrep, det er ikke sosialt liv i seg selv. Som begrep må kultur relateres til andre fenomener som kjønn, person, sosiale relasjoner, institusjoner og makt - for å nevne noen. Et totaliserende kulturbegrep er tilslørende. Det gir oss ingen mulighet til å se hvilken effekt ulike kunnskapssystemer og sosiale institusjoner har på hverandre eller hvordan forholdet mellom dem kan være med på å forklare utviklingen vi nå ser.
Vi er lite tjent med et kulturbegrep som setter despotiske statsledere, den regjerende elite og folket de har oppnevnt seg selv til å styre i samme kulturelle bås. Vi trenger et begrep som favner de forskjeller som finnes i sosialt liv. Det er en verden eller to mellom den dynamiske, rike banksjefen tilhørende den svarte elite og hans onkel som lever i et blikkskur i en av Harares «townships».
En verden eller to finnes også mellom en ung universitetsutdannet opposisjonell som står på barrikadene for å oppnå endringer og hans mor i landsbyen som holder ham i tømmene, redd for hans sikkerhet. Verdener eksisterer også mellom Mugabes elitistiske regjering og de gamle krigsveteranene som var med på å skaffe dem makten. Enhver zimbabwer pendler langs slike sosiale og kulturelle akser hver eneste dag. De må implementere verdier, leve opp til forventninger og handle i relasjoner innen et enormt sosialt og kulturelt spekter. Dette er mer et vitnesbyrd om tilpasningsevnen til «afrikaneren», enn den er et uttrykk for statisk opprettholdelse av arkaiske verdier.

KULTURER eksisterer ikke i vakuum. De er i et konstant samspill med andre sosiale prosesser og institusjoner. Det eksisterer et klart samspill mellom kultur og stat, for å gi ett eksempel, men kulturen er ikke staten og staten er ikke kulturen. Dette er ikke fenomener av samme orden, opprinnelse og historie. Ved å bruke et totaliserende kulturbegrep blir imperialisme og kolonialisme som faktiske historiske prosesser, redusert til et afrikansk kulturelt fokus som vi motvillig og skyldbetynget aksepterer. Det åpner ikke for refleksjoner over det faktum at den staten «afrikaneren» arvet og skulle bygge sin moderne nasjonalstat på, ikke var konstruert rundt kjernebegreper som demokrati, menneskerettigheter og godt styresett. Snarere var kjernebegrepene her motsatsen; segregering, utbytting, effektiv styring, og kontroll.
Det er heller ikke rom for å se betydningen av at mange av Afrikas ledere er barn av en frigjøringskamp. Disse slåss for demokrati og menneskerettigheter, men de var ikke kjent for å etablere slike prinsipper innad i egen revolusjonære bevegelse. Dette er ikke å frita «afrikaneren» for ansvar som det hevdes vi må være varsomme med - Mugabe har hatt 20 år til å rette på urett. Men det bør være mulig å erkjenne at historiske og sosiale prosesser som har gått forut for utviklingen av den afrikanske nasjonalstaten, er av betydning for denne som sådan. Det er faktisk å gi «afrikaneren» rett i at utgangspunktet ikke var av det aller beste.

I DAG er zimbabwere langt bedre hjulpet av sitt eksisterende tradisjonelle kulturelle repertoar og dets fordelingsprinisipper enn de er av Mugabes moderne stat. I en hverdag med akutt mangel på basale matvarer er det nettopp et fordelingsprinsipp som holder det gående. Det er mulig de er tuftet på arkaiske verdier og institusjoner som autoritet og klansystemer, men de er fullt ut adekvate for det dagen i dag og morgendagen handler om: å få mat på bordet. Innsikt i større økonomiske forhold er til liten hjelp når neste termins skolepenger overgår husholdningens samlede økonomiske kapital. Man kan lite annet gjøre enn å henvende seg til sine slektninger som tradisjonen tro og med respekt for sine eldre, vil føle seg forpliktet til å hjelpe. Et slikt opprettholdt fordelingsprinsipp kan være en hindring for dem som har kommet «opp og frem». Det er også rimelig at de mer bemidlede gjerne skulle investert sin overskuddskapital på en mer umiddelbart innbringende måte. Men uansett hvordan man snur og vender på det, sikrer autoritetstro og solidaritet innad i slekten en form for fordeling der den moderne afrikanske staten i dag spiller fallitt.

DET SOM ser ut til å være et umiddelbart gode på ett nivå, blir til nepotisme, korrupsjon og vanstyre på et annet. Når solidaritet og forpliktelser overfor slektninger blir bestemmende for forvaltning av statlige institusjoner, får den moderne afrikanske nasjonalstaten et problem.
Kultur er ikke bare noe man har. Det er også noe man bruker. Statsledere og statsforvaltere er ikke sprellemenn i kulturens dukketeater. De bruker bevisst såkalte tradisjonelle verdier som politisk middel i en rå makt- og ressurskamp som styrker og beriker eliten på verdier og posisjoner. Slike tradisjonelle fordelingsprinsipper blir på den ene siden det som gjør at livet, til tross for matmangel og 139% inflasjon, «putler og går». På den annen side er det nettopp opprettholdelsen og misbruken av det, som er med på å undergrave statlige institusjoner og deres forvaltning.
Dette er en ond sirkel. Jo mer de statlige institusjoner undergraves, desto mer nødvendig blir det å opprettholde de praksiser som undergraver den. Resultatet er en stat og statsforvaltning totalt uten tillit. Sagt på en annen måte: de såkalte vestlige individuelle verdier ser ut til å være godt internalisert i den afrikanske eliten lenge før de statlige institusjoner som skal kontrollere individer i fri ferdsel, er på plass. Man trenger ikke et oppgjør med kulturelle verdier for å skille familie og stat. Man trenger statlige institusjoner som evner å holde dem adskilt.

DET ER lett å sitte på gjerdet og vite hva Afrika skal gjøre. Første nødvendige steg er å kvitte oss med, en gang for alle, myten om at den «enfoldige afrikaner» har et ubrukelig, kulturelt repertoar for å kunne oppnå alt som er sant, godt og riktig i livet.

Sidsel Roalkvam er tilknyttet Institutt for Allmennmedisin og samfunnsmedisinske fag ved Universitetet i Oslo. Dr.grad i Sosialantropologi fra UiO. Arbeider for tiden med utviklingsspørsmål relatert til barn og helse. Bor for tiden i Zimbabwe.