Den forbannede pennen

Karamoja, som består av fylkene Moroto og Kotido nordøst i Uganda, kan bare rundt 12 prosent av befolkningen lese og skrive. «Pennen er farligere enn spydet», sa De Eldre på 1940-tallet, etter å ha sett hvordan britene brukte pennen til å skrive ned navnene på deres beste menn og sende dem i krigen.
Få kom tilbake. For å beskytte folket sitt mot slike overgrep, forbannet De Eldre pennen, grov den ned og nektet sine barn og barnebarn å gå på skole.

Sakket akterut. De siste årene har det vært en begynnende positiv velstandsutvikling sør i Uganda, særlig i og rundt hovedstaden Kampala. Myndighetene både i Karamoja og i Kampala har sett hvordan nordområdene har sakket akterut, og lett etter måter å få Karamoja med i utviklingen på. I 1995 kontaktet ugandiske skolemyndigheter Redd Barna med spørsmål om de ville støtte arbeidet med å få flere barn til å gå på skole, og Redd Barna var positive.

Ingen fordeler med skole. - Vi begynte med å undersøke hvorfor karimojongene ikke ville sende barna sine på skole, sier Rosemary Oyollo og Albert Aleper Loram, utdanningsdepartementets inspektører i Kotido og Moroto.
- Vi fikk klare svar. For det første trengte de barna sine hjemme, til å gjete dyra, dyrke jorda, passe barn, hente vann, male korn og koke mat. For det andre hadde de erfart at barn som gikk på skolen, tok avstand fra den kulturen de kom fra, og reiste hjemmefra. Folket her så ganske enkelt ingen fordeler med skolen, sier de.

Definerte egne behov. Dermed begynte en spennende prosess. Skoleadministratorer, departementsfolk og lokalbefolkning møttes, og karimojongfolket ble oppfordret til å selv definere hva de trengte å lære. Det viste seg å være mye.
Kvegdrift og husdyrhold, jordbruk og husstell, selv om det strengt tatt bare er de mellom seks og 18 ABEK (Alternative Basic Education for Karamoja) er laget for.
Men de store barna tar med seg småsøsknene sine, og i utkanten av sirkelen sitter både foreldre og noen besteforeldre. De voksne forteller at de er der delvis for å sjekke at barna lærer de nyttige tingene som de var blitt enige om på forhånd, og delvis for å lære selv.

Tilpasset arbeidstida. Skoletida her under trærne er tilpasset barnas arbeidstid. Så fort sola har stått opp samles de til et par timers undervisning, før de tar med seg sine vannkanner og går til brønnen, eller sine kjepper og går med geiter og kyr på leiting etter beite.
Noen samles tidlig på ettermiddagen igjen, hvis de kan komme fra matstell, klesvask og jordbruk. I skumringstimen er så den tredje økta, for noen av barna den eneste de har anledning til å delta på. De som har tid og lyst kommer, og de som kommer, er ivrige etter å lære.
Pedagogikken er bygget opp rundt temaer. I dag lærer de om grønnsaker og korn, om hva de heter, hvordan de dyrkes, hvilken form og farge de har. De teller frø og regner med dem, de synger sanger om grønnsaker og vanning, og de staver seg gjennom alt de dyrker i hagene sine.

Over halvparten er jenter. - Når jeg kan lese, da kan jeg selv se hva som står i brevene vi får til landsbyen. Hvis det kommer et brev om at noen skal i fengsel, så får de tid til å gjemme seg bort, sier Maria (12).
Leseferdigheter vil gi henne en helt ny kontroll og mulighet til å forstå hva som foregår i samfunnet rundt henne.
- Og så kan vi lese hva som står på vaksinene vi gir til dyra, sier Paulo (14), som er gjeter.
- Når vi kan telle og regne, kan ingen snyte oss når vi handler, sier Elisabeth (12).

Velstandsdrøm. Barna knytter sine drømmer om velstand til det å få en utdanning. De ser at de som tjener bra med penger, er de som har gått på skole. Og de er de som har rene klær, drikker brus, hører radio og kanskje kjører bil. Det gjør ikke deres foreldre, som sliter med et karrig jordbruk og et husdyrhold som gir lite avkastning.

Inger Stavelin er journalist i frilansbyrået
Sørvis Presse & Informasjon.

LÆRER RASKERE
- Vi ser allerede nå etter et halvt års drift, at barna lærer mye raskere å lese og skrive på ABEK enn de gjør i den offentlige skolen. Det har gjort at flere landsbyer utenfor Karamoja har bedt oss om å utvide prosjektet, og lærere i den offentlige skolen har tatt kontakt for å få noen tips, sier Bjørn Hagen, leder for Redd Barnas kontor i Uganda.
Ifølge Redd Barna-representanten er en av de mange positive sidene at så mange jenter deltar. Mens jentene som regel slutter etter bare ett til to år i den vanlige skolen, utgjør de flesteparten av de som deltar på ABEK.
- Prosjektet «eies» og drives lokalt. Vi er bare inne og overvåker og finansierer det, opp-
lyser Hagen.