Den lange marsjen mot renere luft og vann

Det er kveld når vi ankommer byen Zunyi i provinsen Guizhou, en innlandsprovins som inntil for få år siden var regnet som Kinas fattigste. På den nybygde firefelts motorveien inn fra flyplassen i Chongqing har vi passert gjennom et av de raskest voksende byområdene på kloden. Over 30 millioner mennesker bor i denne gigantkommunen - foreløpig. Gjennom aftentåke og smog har vi kunnet skimte hele byer under rask oppføring, der enorme heisekraner svinger seg mellom rekker på rekker av nyoppførte tjueetasjers boligblokker.
Selve Zunyi - med sine 700.000 innbyggere - er ikke på samme måte preget av skyskrapere og heisekraner, men Kinas økonomiske tigersprang de siste par tiårene er tydelig også her. Langs elven der Maos primitive folkehær vandret i 1930-årene, finnes det nå prangende konferansehoteller, neonlys og butikkskilt med vestlige bokstaver og merkenavn. Blankpolerte biler har tatt over der sykler og kjerrer tidligere dominerte gatebildet, og hettegenserere fra Nike erstatter fortidas maodresser. Folk i Zunyi virker smilende fornøyd, men medaljen har også en bakside: Luften innbyggerne puster inn er ikke ren, vannet i elva har store tilsig fra forurensende tungindustri og slagghauger forurenser jordsmonnet.

Statsrådsbesøk. Det er hit statsrådene Erik Solheim og Helen Bjørnøy er blitt invitert av kinesiske regionale miljømyndigheter for å se på et prosjektsamarbeid med norske Statens Forurensningstilsyn (SFT). Og det er her de skal besøke en fabrikk.
I kontrast til den glansede presentasjonsbrosjyren framstår Guizhou Zunyi Alkali som sterkt preget av tidens tann. Arbeidere i grå kjeledresser vandrer rundt i et trist virvar av gamle rør og rustne industrikjeler. Ved årets slutt skal de 1600 ansatte ha produsert 150.000 tonn av plastproduktet pvc, samt en rekke kjemiske produkter.
«Our team: studious, original and pragmatic», «Our operation: efficient, smart and flexible» og «Our product costs: lowest, best and honest», heter det i brosjyren.
- Lave produksjonskostnader er nok ihvertfall riktig, kommenterer en kinesisk miljøbyråkrat. For på pvc-fabrikken er kull den sentrale energikilde i produksjonen, og kommunens egen kullreserve oppgis til 6,6 milliarder tonn.

Kullkraftverk. - Kostnadene med «ren» energi kontra kull er omlag tre ganger høyere, forklarer de lokale miljømyndighetenes prosjektleder Bai Yanhui når vi spør om alternativer til det forurensende kullet.
På veien gjennom industribyen har han ordnet med stopp, slik at norske pressefolk får fotografere kullkraftverket og et par av de mest forurensende fabrikkene i byen. Både kraftverket og fabrikkene er statseide. En av fabrikkene - et 40 år gammelt produksjonsanlegg for ferrolegeringer - har en rekke miljøsynder på samvittigheten. Men foreløpig har ikke miljømyndighetene nådd fram med sitt krav om stenging.
- Produksjonsstopp er et vanskelig tema. Det er mange ansatte og de lokale myndighetene har et nært forhold til fabrikken. Så dette må heller gjøres steg for steg, sier Bai.
Egentlig var det en titan-fabrikk statsrådene skulle ha besøkt i Zunyi, men vertskapet har gitt SFT og ambassaden forståelse av at dette ikke lenger er «passende». Årsaken skal være et ukontrollert utslipp av giftig og ytterst helsefarlig fluorgass for kort tid tilbake, noe som har skapt dårlig stemning mellom fabrikken og regionale myndigheters miljøkontrollører. Dette er delikate temaer som må håndteres med varsomhet, fastslår miljøkontrollørene.

Våger ikke sanksjoner. SFTs utsendte ved Zunyi-prosjektet, den erfarne inspektøren Anne Marie Mo Ravik, har allerede tilbragt flere måneder blant de høye fabrikkpipene i Zunyi.
- Å stenge fabrikker eller å ilegge bøter for utslipp er foreløpig ikke aktuell politikk, i stedet satser man på dialog med lokale myndigheter og industrien, forteller hun.
Både hun og SFT-kollegene Rune Vistad og Torgrim Asphjell mener at lokale maktforhold - i politikk og økonomi - bremser kampen mot forurensningen, men de er likevel fornøyd med engasjementet og utviklingen i samarbeidet så langt.
- Samarbeidet med SFT har bidratt til at vi har fått en ny tilnærming til overvåkning og kontroll. Mens vi tidligere løp rundt til alle bedrifter - både små og store - har vi nå fått hjelp til å identifisere de fabrikkene som står for de største utslippene, sier Bai Yanhui.
Han mener også at erfaringsutvekslingen med SFT har bidratt til en bredere tilnærming til temaet forurensning. Mens miljøinspektørene tidligere bare så på utslipp, prøver de nå å ha et blikk på hele produksjonsprosessen.
Samarbeidet med nordmennene, som begynte i 2005, har også bidratt til at en del nytt måleutstyr er kommet på plass. Mens inspektørene tidligere for det meste målte ph-verdier, er det nå etablert et nytt mer finmasket og avansert system.

Norge på 1950-tallet. På fabrikkområdet blir miljøstatsråd Bjørnøy vist rundt av fabrikkdirektør Zeng Yingkang og visedirektør Peng Wenwei, blant annet til rom med moderne datasystemer som overvåker produksjonen. Men smilende funksjonærer og moderne datautstyr kan ikke dekke over at forholdene er svært enkle sett med vestlige øyne.
- Forholdene i Zunyi - som kineserne selv omtaler som en av de 50 mest forurensede byene i landet - var omtrent som det vi kunne forvente oss. Byen er preget av store synlige utslipp både til luft, jord og vann, sier Bjørnøy.
Miljøvernministeren sammenligner forholdene med hvordan de må ha vært på enkelte industristeder på Vestlandet på 1950-tallet.
- Fra kinesisk side er det en tydelig interesse for å lære av norske erfaringer, og det blir gitt uttrykk for at de har stor nytte av samarbeidet med SFTs fagfolk, sier miljøvernministeren.

Fagterminologi. Senere på dagen velsigner teologen fra Sunnmøre en avtale om videreutvikling av det norsk-kinesiske prosjektet - og skåler i kruttsterkt kinesisk brennevin med lokale myndigheter og miljøovervåkere.
- Bånnski! svares det resolutt fra de kinesiske fagfolkene.
De var i Norge tidligere i høst og har allerede rukket å bli kjent med norske erfaringer og fagterminologi.