Den norske modellen – eksportartikkel uten produktgaranti

- Vi har ingen guru eller én teori vi bygger på, sier seksjonsleder Johan Vibe i Utenriksdepartementet. På samme måte som andre norske fredsdiplomater kan han heller ikke garantere for resultatet.
Den tidligere chargé d'affaires i Havana er ingen hvem som helst i utenriksdepartementet. Vibe har selv lang erfaring fra fredsarbeid i utenrikstjenesten, blant annet som UDs utsending til fredsforhandlingene i Colombia.
Som ansvarshavende for Seksjon for fred og forsoning innehar han en nøkkelrolle i et arbeid med svært høy status i departementet. Seksjonen, som ble etablert i 2002, har ansvaret for tilrettelegging av flere fredsprosesser, blant annet på Sri Lanka, og støtte til annet fredsarbeid.
Ifølge seksjonsleder Johan Vibe har seksjonen også ansvar for å stimulere tenkningen omkring hvordan Norge skal jobbe med fred, selv om flere viktige prosesser ligger under de regionale deskene.

Egen forskningspott. Seksjonen besitter også en egen forskningsbevilgning på 30 millioner kroner i året. Dette er med på å gjøre fredsforskning til et av de største forskningsområdene i Norge.
- Dette er fordi oppbygging av systematisk kunnskap om konflikter og fredsprosesser er en forutsetning for å lykkes. Norge har gått i bresjen internasjonalt for å styrke kompetansen i dette «faget», sier Vibe.
Han opplyser at FN-seksjonen i UD i nærmeste fremtid også skal bygge opp et senter for fredsbygging og vurderer nå anbudene i en konkurranse. Senteret skal styrke norsk kompetanse innenfor fredsbygging, både forskning og operative oppgaver.

Favner vidt. Dialog og engasjert diplomati er viktige elementer i den norske modellen, ifølge seksjonsleder Vibe.
- Vi har stor tro på dialog som virkemiddel. I enkelte prosesser legger Norge til rette for å få sentrale parter i en konflikt som en geriljabevegelse og en regjering til å sette seg sammen. I andre sammenhenger prøver man å få bredere grupper i dialog, enten som en støtte til hovedsporet mellom partene, eller for å skape grunnlag for dialog der direkte møter mellom partene ikke er mulig. Det er ikke en absolutt betingelse at alle er med, og noen prosesser har kjørt seg fast nettopp fordi man favnet for bredt. Men hvis man ikke favner bredt vil man fort få «spoilers», altså aktører som ønsker å ødelegge en fredsprosess.
En annen viktig del av prosessen er at den må vise en vei ut av konflikten som begge parter kan være tilfreds med, ifølge Vibe.
- Man må unngå at den ene parten føler at den har måttet «legge seg ned». Norge har ikke selv maktmidler til å tvinge noen av partene verken til å forhandle eller til å godta noen løsning. Det er vår styrke. Vi skal være gode til å hjelpe dem med å hjelpe seg selv, som engasjert rådgiver og medspiller i prosessene.

Ulike roller. - Men hva er egentlig den norske modellen?
- Den norske modellen springer ut av en erkjennelse om at forskjellige aktører kan gjøre forskjellige ting for å legge til rette for dialog. Multilaterale aktører som FN, stater som Norge og frivillige organisasjoner har alle sin rolle å spille. Parter er ikke alltid interessert i få inn FN eller en stat på et tidlig stadium i løsningen av en konflikt. Da kan det være hensiktsmessig at en frivillig organisasjon får de som er berørt av konflikten sammen. Vi mener vi har funnet en god måte å spille sammen med andre aktører på.
For eksempel gjelder dette det norske engasjementet i Midtøsten, ifølge Vibe.
- Her startet det norske engasjementet med at Fafo gjorde en undersøkelse av palestinernes levekår under okkupasjon. Dette skapte kontakter på bakken og med begge partene i konflikten, som igjen la grunnlaget for en prosess hvor Norge og multilaterale organisasjoner etterhvert ble trukket inn. Slik var det også i Guatemala.
I den norske modellen er det sentralt at man baserer seg på organisasjoner på bakken før man kommer inn som statlig aktør.
- Samspillet mellom organisasjonene og staten er viktig. Frivillige organisasjoner kan på en annen måte enn FN eller stater oppnå tillit som kan bringe parter sammen. Ofte er det deretter behov for å bringe inn statlig nivå for å gi mer stabilitet ved forhandlingsbordet, og for å ha mulighet for å bistå med økonomiske midler i forbindelse med prosessen man blir enige om. Men i stadig økende grad ser vi at norske og utenlandske frivillige og private organisasjoner spiller betydelige roller i den internasjonale dugnaden det er å begrense konflikter og bygge fred.

Betingelser sammensatt. - UDs erfaringer viser at årsakene til konflikt og betingelsene for fred er svært sammensatt, sier Vibe.
- Grunnleggende sett finner vi ofte konflikter i fattige og svake stater, og ofte handler det om sosial og politisk utestengelse.
- Men vi mener det er viktig at man i forsoningsarbeid må sette seg nøye og grundig inn i hva som gjør at akkurat disse partene slåss. Et eksempel er Colombia, hvor strid omkring kokainproduksjon og land er en viktig drivkraft. Det gjelder å finne de virkelige drivkreftene. Klimaproblemer, for eksempel, ser ikke ut til å ha en så sterk sammenheng med konflikt, men kan være med på å forverre situasjonen fordi de kan føre til større knapphet på ressurser man trenger, og småskalakonflikter kan spisses til.
Det følger ofte bistandspenger med engasjement i fredsprosesser, som oftest fordi de humanitære behovene er store, ifølge Vibe, og ikke minst fordi fredsbygging som regel krever omfattende samfunnsendringer og utvikling.
- Vi ser at det å gå inn og bidra til å løse konflikter har en viktig utviklingspolitisk side. Men det er viktig å ha klart for seg at det å love bistandspenger som gulrot for å bilegge konflikt aldri har vist seg å være noen vellykket strategi.
- Hvor viktig er prestisje og andre positive vinklinger for Norge gjennom fredsengasjementet?
- Norges arbeid har gjort oss til en mer interessant partner for mange land, men for oss er dette en bieffekt og ikke en begrunnelse. Hvis man skal drive med dette arbeidet må man ha fredsprosessen som hovedmotivasjon.

Mye vellykket innsats. UD får ifølge Vibe mange forespørsler om å engasjere seg i konflikter, men har som fast policy at man bare sier ja til å ta en eksplisitt rolle hvis begge parter i en konflikt spør etter Norges hjelp. UD tror ikke på norsk solospill, og vil som regel bare akseptere en rolle i samarbeid med andre land og FN.
- Vi har signalisert at vi er interessert i dialog og sa i januar 2006 at vi ikke slutter oss til EUs terrorliste. Vi slutter opp om EUs politikk på området, men vi forholder oss ellers kun til FN-vedtak. Det setter oss i en i en friere posisjon/stilling i vårt diplomati.
- Synes dere at dere lykkes i fredsarbeidet?
- Hvordan måler man det? Vi er etterspurt, ikke minst av FN. Og det er den totale innsatsen som nytter og ikke om det står norsk flagg på resultatet. På Sri Lanka gikk dødstallene betydelig ned og den økonomiske veksten økte etter våpenhvilen. Nå er det imidlertid uro igjen, og vi arbeider med å få partene til å forhandle igjen. Forskere har dokumentert at verden er blitt fredeligere i løpet av de siste tyve årene. Norge yter ett eller annet bidrag til omtrent alle fredsprosesser som pågår i verden, enten direkte eller gjennom FN. Vi synes vi har mye vellykket innsats flere steder, mens flere konflikter viser seg svært vanskelige å løse. Vi bruker erfaringene til å bli bedre. Norge har råd til å ikke gi opp, til å ta noen sjanser og til å vise tålmodighet.