Den relative fattigdom
Fattigdom er et relativt begrep. Selv bor jeg i et fattig land, og tjener like mye i måneden som en norsk datakonsulent sannsynligvis tjener i timen. Men jeg har aldri følt meg fattig – inntil jeg flyttet fra kontinentet til den «rike» del av verden, for noen måneder.
Min månedslønn som journalist er omregnet i norske kroner et firesifret beløp - så vidt. Jeg leier mitt eget lille hus med to soverom og en liten hage. Jeg har en hushjelp som lager mat, vasker tøy og arbeider i hagen rundt huset, der jeg dyrker tomater, bananer og mais. Jeg har ikke råd til bil, men betaler en sum tilsvarende en norsk krone for en tur inn til sentrum i en tettpakket minibuss. I bussen treffer jeg hyggelige mennesker som forteller historier og kommenterer små og store ting som har skjedd i løpet av det siste døgnet.
I lunsjpausen går jeg ut og spiser en hamburger og drikker en cola sammen med venner og kolleger. På kvelden har jeg ofte huset fullt av gjester. Vi prater ser på fjernsyn eller hører på musikk. Jeg spanderer øl og brus på gjestene, uten å tenke så mye på hva det koster. På søndag går jeg i kirken, og etterpå besøker jeg familie og venner. Da tar jeg ofte på meg nye fine klær, som vennene mine gir meg komplimenter for.
Dette gode livet krever en kraftig budsjettering. Først legger jeg tilside penger til husleie og strøm, så til mat og transport. Kjøper jeg nye klær eller sko må jeg spare, for ikke å snakke om hvis jeg skal ut og reise. Det hender jeg låner penger av venner, men det er også mange som skylder meg penger. Jeg vet også at jeg kan gå til mine nærmeste i familien hvis jeg virkelig er i knipe. På samme måte som de kan komme til meg. Jeg strekker meg langt for å hjelpe andre, men de vet også hvor grensene mine går. Inntil nylig.
Jeg har nemlig vært på noen måneders studieopphold i Europa. Egentlig hadde jeg ikke råd, men
jeg reiste likevel. Alle vennene mine mistenker at jeg er rik nå etter å ha besøkt det forgjettete Europa. Sannheten er at jeg har aldri vært så fattig. Jeg har heller aldri følt meg så fattig, så på bunnen, så lett å utnytte og så ute av stand til å kontrollere mitt eget liv som da jeg bodde i et av verdens rikeste land.
Det er et sjokk å oppleve at det koster 15 kroner for en billett på undergrunnen eller 11 kroner på bussen, 300 kroner for en pose nødvendige matvarer i butikken og 3000 kroner i måneden for min andel av en liten leilighet som burde ha vært renovert for lenge siden. Ofte var jeg helt blakk, og jeg spiste i perioder lite og dårlig. I mitt nabolag var det stort sett andre afrikanere som kjempet den samme kampen for å holde utgiftene fra livet. Det er ingen å låne penger av, bare folk som i sin nød vil lure noen kroner fra deg. Jeg forsøkte å budsjettere, men regnestykkene gikk aldri opp. Jeg hadde ekstrajobber, men ble utnyttet med hardt arbeid og usle timelønner. Likevel fortsatte jeg i alle de merkelige jobbene, fordi jeg måtte ha pengene. Jeg jobbet så mye at jeg nesten ikke hadde tid til å følge studiene jeg hadde meldt meg på. Jeg var alltid sliten, alltid på farten til ett eller annet og jeg sovnet av utmattelse i selskap med de få vennene jeg hadde. Var dette drømmen om Europa? Er det dette livet ressurssterke afrikanere flytter til?
Mitt opphold i Europa ga meg et nytt syn på fattigdommen, og det fikk meg også til å spørre hvilken vei Afrika utvikler seg. Vi vil alle bli rikere, men rikdommen kan kanskje ha sin pris i form av et hardere og mindre vennlig samfunn der det er mer lønnsomt å utnytte hverandre enn å friste hverandre? Noe av den samme hensynsløse hardheten som jeg opplevde i Europa har jeg også sett i Johannesburg, kanskje det mest europeiserte og privatkapitalistiske Afrika kan vise fram i dag.
Nå er jeg tilbake i hjemlandet mitt, og gleder meg over å komme tilbake til livet jeg egentlig savnet hver eneste deg jeg bodde i utlandet. Varmen, vennligheten, familie og venner. Afrika er mitt kontinent og Malawi er mitt land. Det er her jeg vil arbeide og bo. Min far fortalte meg en gang, av egen erfaring, at det var et slitsomt liv for afrikanere i Europa. Jeg trodde ham ikke, og måtte gjøre mine egne erfaringer. En tid vil komme da mine egne barn vil ønske å reise ut. Da vil jeg fortelle dem det samme som min far fortalte meg. Men de vil sikkert reise allikevel.
Lizzie Nyirenda er frilansjournalist i Blantyre, Malawi. Hun er en del av det internasjonale journalistnettverket til Sørvis Presse & Informasjon.
