Det ukjente Pakistan

Vi er over de østlige deler av Himalaya. I cockpiten på et 30 år gammelt Fokker propellfly.
- Der ser du «Nanga Parbat - av fjellklatrere døpt «The killer mountain». Lenger nord har vi «K2» - verdens nest høyeste topp, skryter flyveren som har for vane å invitere utenlandske passasjerer inn i cockpiten.
Utsynet er eventyrlig. Overalt i horisonten rager de enorme snødekte kjempene tusener av meter opp over brede elve-delta, mens små landsbyer her og der klorer seg fast i karrige skråninger. Innimellom og over de grønnkledde landsbyene skimter vi av og til vann - vann på vei fra isbreer til møtet med Indusflodens brede delta.

Lukket område. Inntil 1960-årene var dette området av Pakistan mer eller mindre et lukket område, og utviklingen hadde «stått stille» i århundrer, forteller lokalbefolkningen. Endringen kom da man vedtok å bygge en vei fra det sentrale Pakistan som sprengte og snirklet seg fram tvers igjennom fjell-eventyret og helt opp til Kina-grensen i nord. «The Karakoram Highway», som ble åpnet for fri ferdsel i 1986, er i seg selv et eventyr av ingeniørkunst og arbeidsinnsats. Omlag 500 kinesiske og pakistanske arbeidere skal ha omkommet som følge av ulykker, ras og jordskjelv i byggeperioden.

Lokal betydning. - For området har veien på mange måter vært et mirakel. Kloke hoder har kommet hit fra alle deler av verden, allslags teknologi er nå tilgjengelig og det har kommet mer penger inn i økonomien, sier en rådgiver i en lokal utviklingsorganisasjon som tar imot oss på flyplassen.
Blant de som kom var også norske vannkraftingeniører og bistandsarbeidere - etter ønske fra pakistanske myndigheter. I nasjonal pakistansk sammenheng er Norge en beskjeden bistandsgiver, men overfor mange lokalsamfunn i nordområdene - Northern Areas - har det norske bidraget hatt stor betydning. Det sistnevnte understrekes av mange lokale politikere, ledere av lokale velkomiteer, journalister og lokalbefolkning som vi møter i løpet av en ukes rundreise til bygder og byer i området.
Målt i penger har den norske innsatsen vært størst innenfor energiforsyning. Sammen med andre har norsk bistand bidratt til at barn har fått leselys til å gjøre lekser om kvelden, familier har fått strøm til husholdningsapparater og bedrifter og sykehus har fått en mer stabil energiforsyning.

Okse og plog. Om lag en million mennesker bor i dag i Northern Areas, får vi vite. Av disse har om lag halvparten fått strøm som følge av elektrifiseringen av området de siste tiårene.
De aller fleste av dem er fattige småbønder som livnærer seg på noen få husdyr og jordlappen de har arvet. De dyrker poteter, hvete, malt, neper og løk, og lever omtrent slik norske småbønder levde i fjellbygder i det forrige århundre. Teknologien er også omtrent den samme - håndhakker, plog og okse er fortsatt det vanligste, selv om ting begynner å endres.

Tre kraftverk. - Det norske bidraget har vært uhyre viktig for å få i gang en utvikling i dette tidligere så tilbakeliggende området, sier ambassaderåd Bjørn Johannessen ved Norges ambassade i Islamabad.
NORAD-penger har bidratt til bygging av tre kraftverk, mens flere andre er oppgradert og rehabilitert. Ekspertise fra Kværner Energy (senere kjøpt av General Electric, red. anm.) og ABB har spilt en viktig rolle for oppbygging av et vedlikeholdssystem for de omlag 100 kraftstasjonene i området. Et verksted er etablert og 27 lokale verkstedarbeidere og -ingeniører har fått opplæring.
- Men ved årsskiftet avsluttes det tiårige samarbeidet om opplæring og kompetanseoverføring. Fra da av skal den pakistanske ledelsen ved verkstedet i Gilgit selv overta det fulle og hele ansvaret for driften av verkstedet og vedlikeholdssystemene, forteller Johannessen.
Gradvis privatisering? Han ser positivt på videreføringen av prosjektet, men ambassaden har etterlyst en vurdering fra pakistansk side om verkstedet bør forbli i offentlig eie - underlagt Northern Areas Public Works Department, eller om en gradvis privatisering er mer hensiktsmessig.
- Det er viktig å legge opp til strukturer som er økonomisk bærekraftige og konkurransedyktige på lang sikt, sier Johannessen
- Vi er svært fornøyd med samarbeidet med våre norske partnere. Alle målsettinger som ble satt for dette prosjektet er mer enn oppfylt, sier verkstedets avtroppende direktør Abdul Amir. Han viser til resultatene fra de to siste årene der verkstedet har klart å takle dobbelt så mange reparasjoner per år som det mål man opprinnelig hadde satt seg.

Best på kvalitet. Lars Ødegård fra General Electric har en rekke lengre opphold bak seg i Gilgit, siden 1994. Han har tro på at pakistanerne vil klare utfordringen med å drive verkstedet videre, forutsatt at den nye direktøren som skal ansettes ved verkstedet er dyktig.
- Kompetansen og kapasiteten på verkstedet er høy. De ansatte er kreative og klarer å konkurrere på pris med andre mindre seriøse tilbydere. På kvalitet er de klart best. I den grad det har vært problemer har det heller ligget i manglende forståelse av forebyggende vedlikehold ute på kraftstasjonene, men det har vært utenfor vår innflytelse, sier han.
Det er kanskje også årsaken til at Gilgit er mørklagt samme kveld som vi besøker verkstedet. Et norskprodusert kraftanlegg utenfor byen har stoppet opp, og vitale deler befinner seg på verkstedet til overhaling.