Oslo-avtalen ble forseglet med et håndtrykk av Israels daværende statsminister Yitzhak Rabin og palestinernes daværende leder Yasser Arafat med president Bill Clinton som vitne utenfor Det hvite hus i Washington for 30 år siden.

Israelsk politiker:

– Palestinernes største tabbe var å tro på Israel

Oslo-avtalen fyller 30 år, og israelere og palestinere er dypt uenige om hvorfor den aldri resulterte i fred.

Publisert Oppdatert

– Avtalene mellom Israel og den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO var aldri fredsavtaler i ordets rette forstand, mener Maurice Hirsch. 

Han er tilknyttet den konservative israelske tankesmia Jerusalem Center for Public Affairs (JCPA).

– Mens Israel inngikk avtalene ut fra et genuint ønske om å sikre en bedre, tryggere og mer velstående fremtid for både israelere og palestinere, var avtalene for PLO-leder Yasser Arafat kun en mulighet til å sikre seg et solid fotfeste i Judea, Samaria og på Gazastripen, for så å kunne fortsette med sitt mål om å ødelegge Israel, skriver han i en artikkel i forbindelse med 30-årsmarkeringen.

Judea og Samaria er det bibelske navnet på området som i dag er kjent som Vestbredden, og som har vært okkupert av Israel siden 1967.

Hirsch ledet tidligere Israels militære rettsvesen i de okkuperte områdene og konstaterer at freden i dag er lenger unna enn noen gang. Palestinerne alene har skylden for dette, mener han.

– PLO har til denne dag ennå ikke oppfylt brorparten av sine forpliktelser, hevder han.

Tabbe

Yossi Beilin, som var med på de hemmelige fredssamtalene i Oslo og regnes som en av hovedarkitektene bak avtalen, er av en annen oppfatning.

– Palestinernes største tabbe var å tro på Israel, sa han nylig i et intervju med israelske Kan 11 News.

– De krevde ikke en uttrykkelig formulering om byggestans i bosetningene fordi de trodde på oss, sa han.

Beilin tilhører venstresida i Israel og har gjentatte ganger gitt statsminister Benjamin Netanyahu skylden for at fredsprosessen havarerte.

– Som opposisjonsleder lovet han å slå en strek over Oslo-avtalen, og som statsminister har han lykkes, konstaterte Beilin for noen år siden.

Overgivelse

Palestinskfødte Edward Said, som var professor tilknyttet Columbia University i USA, var blant dem som fra første stund påpekte manglene ved Oslo-avtalen og kalte den «et instrument for palestinsk overgivelse».

Professor Yara M. Asi, som er født på Vestbredden og tilknyttet University of Central Florida, er enig.

– For Israel var Oslo-avtalen en utvilsom suksess, konstaterer hun i en kronikk i The New Arab.

– Den israelske staten ga opp nesten ingenting, men holdt den palestinske frigjøringsbevegelsen nede i flere tiår mens de ga seg selv muligheten til å fortsette sitt kolonialistiske bosettingsprosjekt, mener Asi.

– Oslo-avtalen ga også verdenssamfunnet en unnskyldning til å overse Israels voldsbruk og gjenta oppfordringene om en tostatsløsning, selv om mange nå i all stillhet medgir at de vet at dette ikke lenger er mulig, skriver hun.

Les også: – Oslo-avtalen er blitt et verktøy for undertrykkelse

Erklært død

Palestinas president Mahmoud Abbas, som har styrt siden Yasser Arafat døde i 2004, har gjentatte ganger opp gjennom årene truet med å skrote det avtalefestede samarbeidet med Israel.

Etter at USAs daværende president hadde anerkjent Jerusalem som Israels «udelelige» hovedstad, og statsminister Benjamin Netanyahus regjering varslet annektering av bosetninger i de okkuperte områdene, slo Abbas i mai 2020 fast at Oslo-avtalen var død.

– Okkupasjonsmakten har annullert Oslo-avtalen og alle avtaler som er signert i tilknytning til denne, etter i alle år å ha unnlatt å etterleve både disse, alle FNs resolusjoner og Folkeretten, sa Abbas.

Han gjorde det samtidig klart at palestinerne derfor anså seg for å være fritatt for alle avtaler inngått med Israel.

Tar regningen

De palestinske selvstyremyndighetene har imidlertid fortsatt på papiret politisk og sikkerhetsmessig selvstyre i de 165 enklavene som er definert som såkalte A-områder i Oslo-avtalen.

Giverland tar i stor grad regningen for å holde palestinske institusjoner gående, og israelske soldater kommer og går som de ønsker.

Oslo-avtalen er ikke død, det er timeplanen for videre forhandlinger om en endelig fredsavtale som ikke ble fulgt opp, påpeker seniorforsker Jørgen Jensehaugen ved Institutt for fredsforskning (Prio) i Oslo.

– Oslo-avtalen var to ting. Det ene var en avtale om begrenset selvstyre, det andre var en timeplan for videre forhandlinger. Når det snakkes om Oslo-avtalens død, så er det timeplanen man snakker om, sier han.

Israels utenriksminister Eli Cohen ønsker ikke å svare på spørsmål fra NTB om Oslo-avtalens framtid.

Palestinas utenriksminister Riad Malki og hans departement har ikke besvart NTBs gjentatte henvendelser.

Oslo-avtalen

* Israel og Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO) inngikk i 1993, etter hemmelige forhandlinger med norske diplomater som tilretteleggere, en avtale som skulle gi palestinerne begrenset selvstyre på deler av den israelskokkuperte Vestbredden og Gazastripen.

* Avtalen etablerte tre ulike soner på Vestbredden.

* A-områder der palestinske myndigheter på papiret har politisk og sikkerhetsmessig kontroll.

* B-områder der palestinske myndigheter har politisk kontroll, mens sikkerheten kontrolleres av israelske okkupasjonsstyrker.

* C-områder langs grensa mot Jordan, samt der Israel har etablert ulovlige bosetninger. Der har Israel full politisk og sikkerhetsmessig kontroll.

* Oslo-avtalen var en prinsipperklæring og en femårig tidsplan for videre forhandlinger som skulle lede til en endelig fredsavtale.

* Avtalen ble undertegnet i hemmelighet i Oslo 20. august 1993, deretter foran Det hvite hus i Washington med daværende president Bill Clinton som vitne 13. september samme år.

* Året etter mottok Israels statsminister Yitzhak Rabin, utenriksminister Shimon Peres og palestinernes president Yasser Arafat Nobels fredspris for «sine forsøk på å skape fred i Midtøsten».

* En oppfølger til avtalen ble inngått i Egypt i 1995 og omtales som Oslo 2-avtalen.

* Reelle forhandlinger om en endelig fredsavtale stanset i praksis opp da Benjamin Netanyahu fra høyrepartiet Likud ble valgt til statsminister i Israel i 1996.

Powered by Labrador CMS