Drukner norsk fredsinnsats i Kosovo?

Utenriksminister Jagland har tidligere i sommer gitt klar støtte til et styrket fredsmandat for FN: «Norge er sterkt forpliktet til å bidra til forhandlings- og fredsinnsats…. Derfor støtter vi FNs og regionale organisasjoners freds- og forsoningsbestrebelser…» (FNs akademiske råds møte i Oslo 16-18.06).
Richard Holbrooke, USAs FN-ambassadør, spør på den annen side i Aftenposten 16. september hvorfor Norge bare har 70 personer på fredsoppdrag for FN rundt om i verden. Han peker på at det er altfor få nå som behovet er så stort mange steder. Han skiller da klart mellom FN-oppdrag og den NATO-ledede Kosovo-operasjonen. I diplomatkretser er det en undring over den norske vegringen mot å delta i FN-operasjoner.
Jeg deler denne undringen, samtidig som jeg framfor noe mener vi må styrke det vi allerede er gode på: Den «norske modellen» hvor fredsbevaring skjer i kombinasjon med fredsarbeid på flere nivåer, støttet av humanitær og langsiktig bistand.

Norge har i løpet av det siste tiåret inntatt en aktiv rolle i fredsskapende arbeid. På den bakgrunn vil Norges inntreden i Sikkerhetsrådet møtes med spesielt stor forventning. Fredsmekler-rollen krever uavhengighet og moralsk integritet for å være troverdig. Samtidig bygger Norges egen sikkerhetspolitikk i stor grad på allianser med langt mektigere land, spesielt gjennom NATO og det nære forholdet til og avhengigheten av USA. I vitale spørsmål kan ofte lojaliteten til disse alliansene bli et hinder for en uavhengig politikk. Norge utfordres til en vanskelig diplomatisk balansegang.
Bærekraftig fred og forsoning mellom folkegrupper, nasjoner eller regioner kan ikke oppnås ved å dekke over urett. Det er nødvendig først og fremst å søke sannhet og rettferdighet også i den internasjonale politikken. Alle verdens nasjoner, ikke minst de små, er i lengden tjent med at disse verdier holdes i hevd. Norges stemme i Sikkerhetsrådet må derfor være en modig stemme, en stemme for fred gjennom sannhet og rettferdighet.

Aktiv og høyt kvalifisert deltakelse med observatører og fredsbevarende styrker har vært et viktig norsk bidrag i fredsprosesser. Regjeringen må bevisst videreutvikle dette bidraget. Når Norge tar over KFOR-ledelsen i Kosovo, blir vi stilt overfor enorme oppgaver, men Kosovo må ikke overskygge de andre konfliktområdene hvor Norge allerede er sterkt engasjert.
Jeg er bekymret over at uklare signaler fra regjeringen truer en helhetlig norsk fredsinnsats i områder vi kan spille viktige roller. Forsvarsledelsen gikk for eksempel i sommer ut med et ønske om tilbaketrekning av norske FN-observatører fra Sierra Leone. Tidligere statssekretær Jan Egeland sier til Aftenposten 28. august: «Det er som å ta det siste hjulet fra folkevognen Sierra Leone for å sette enda mer inn i Rolls Royce'n i Kosovo». Jeg mener regjeringen må beholde deltakelsen i Sierre Leone, gå inn for å delta i den fredsbevarende operasjonen i grenseområdene mellom Etiopia og Eritrea, og samtidig vurdere andre engasjementer der opplagte behov oppstår.
I tillegg til NATO-operasjonen i Kosovo er det i dag FN-operasjoner i Øst-Timor, Sierra Leone, Kongo, Eritrea og Sør-Libanon. Dersom fredsbevarende innsats skal begrenses geografisk, bør Afrika prioriteres. I Afrika er det konflikter som fører til flere ofre og større flyktningestrømmer enn de vi ser på Balkan. Konflikten mellom Etiopia og Eritrea, borgerkrigene i Kongo, Sudan, Sierra Leone og Angola er eksempler. I de fleste av disse konfliktene pågår fredssamtaler på ett eller annet plan, og fredsbevarende styrker og observatører er viktige i forbindelse med våpenhviler og videre fredsprosesser.
Kontaktene og båndene mellom en rekke afrikanske land og Norge er historiske og sterke. I mange år har Norges største og tyngste bistand og humanitære innsats vært i denne verdensdelen, og norske humanitære organisasjoner har arbeidet og arbeider fortsatt i flere konfliktområder. Sivile bidrag i fredsprosesser er betydelige i flere land. Derfor vil det være naturlig at Norge også bidrar innenfor FNs fredsbevarende operasjoner i Afrika.
Det er vanskelig for Norge å være pådriver i fredsprosesser som inkluderer fredsbevarende styrker dersom vi i utgangspunktet signaliserer at vi avstår fra å bidra til disse. Selv om norske bidrag i form av antall soldater eller kroner er beskjedne, er signaleffekten av å bidra viktig for å utløse ressurser og energi fra andre land. Norges rolle kan nettopp være å samle støtte rundt konstruktive tiltak blant «likesinnede land».

Jagland må ikke, i sin iver etter å styrke FN, glemme at Norge har en unik modell - «den norske
modellen» - der hemmeligheten er samspill mellom statlige og interstatlige institusjoner og viktige representanter for det sivile samfunn. I de konfliktene Norge har være aktiv, har kjennetegnet vært samspill mellom norske myndigheter, norske frivillige organisasjoner og praktisk rettet forskning slik som i Midtøsten, Guatemala, Mali, Colombia, Sudan og Etiopia/Eritrea. Terje Rød Larsens rolle som FAFO-forsker i Midtøsten og Petter Skauens rolle som Kirkens Nødhjelps representant i Guatemala kjenner folk flest.
Hvorfor er den norske modellen spesielt interessant? Norge er ikke alene om å være sterkt engasjert i fredsprosesser. USA har en finger i svært mange av dem. De har makten til å tvinge partene til forhandlingsbordet. Statsmakten blir stilt overfor både gulrot og pisk av en størrelsesorden som ikke Norge kan stille opp med.
«Som et lite land med en begrenset utenrikstjeneste, har Norge med sine globale ambisjoner som fredsskaper måttet bruke frivillige organisasjoner som en viktig forlengelse av sitt diplomati», skriver den velrenommerte avisen Christian Science Monitor 31. mai der journalisten forsøkte å finne ut hva som er så spesielt med den norske fredsinnsatsen.
De fleste som studerer «den norske modellen» peker på helhetlig arbeid som styrken i den norske strategien: Kombinasjon av freds- og forsoningsarbeid på flere plan og med ulike aktører, fredsbevarende engasjement, humanitær innsats og langsiktig bistand.

Staters sikkerhet har tradisjonelt vært i fokus for internasjonal politikk. Den norske modellen kan støtte utviklingen av en spennende tilnærming som er i ferd med å vokse internasjonalt: Menneskelig sikkerhet. I de fleste konfliktene i verden i dag står ikke stater mot hverandre i velorganiserte hærer, men er snarere ganske skitne internkonflikter der skillelinjene mellom sivile og militære viskes ut. Det er håndvåpen som tar flest liv, og flere sivile enn bevæpnede drepes. Menneskelig sikkerhet trer fram som et naturlig konsept. Det starter med individet, fortsetter med sikkerhet i lokalsamfunnet og ender opp med nasjonal og regional sikkerhet. Samspillet mellom myndigheter og det sivile samfunn i å forebygge og håndtere konflikter trer fram som stadig viktigere. Derfor er den norske modellen svært interessant i et framtidig konflikthåndteringsperspektiv. Den norske pådriverrollen i å begrense og kontrollere håndvåpen passer inn i dette framtidsrettede mønstret.

En fredsavtale kan inngås mellom nasjoner eller grupper i konflikt. Dersom ikke freden er ønsket og fremmet av viktige grupper i det sivile samfunn, vil den ikke ha rot og vil ikke vokse seg til en varig og dynamisk fred. Derfor er samspillet mellom det politiske nivået, lederne i det sivile samfunnet og grasrotbevegelsene så viktig. Lederne i det sivile samfunn er nøkkelen. De har legitimitet på grasrota, og har innflytelse i den politiske eliten. Religiøse ledere, ledende akademikere, fagforeningsledere, ledere av kvinnegrupper, kulturinstitusjoner, idrettsbevegelser, osv. er eksempler på grupper som må engasjeres for å styrke en fred.
Kirkens Nødhjelps fredsengasjement har i de fleste tilfeller skjedd i nært samarbeid med, men har allikevel vært adskilt fra regjeringens. Det tette samarbeidet mellom norske aktører har gjort en brobyggerrolle mulig. Motsetningene mellom myndigheter og det sivile samfunn er ofte svært uttalt i land der Norge er dypt engasjert. En varig fred er avhengig av en grunnleggende tillit mellom de styrende og de som blir styrt. Å bidra til respekt for menneskerettigheter og å gi folk mulighet til medvirkning er stikkord for å bygge en slik tillit. Den norske modellen kan bidra til å bygge denne tilliten.

Etiopia, Eritrea og Sierra Leone er prioriterte land for Norges innsats i Afrika. Norske forsøk på å bidra til fred i disse landene har ikke begrenset seg til engasjement i det sivile samfunn. Den norske regjeringen har bidratt på ulike måter. Derfor var det naturlig og riktig at norske observatører ble sendt til Sierra Leone. Derfor er det også naturlig at Norge tilbyr observatører og fredsbevarende styrker til grenseområdene mellom Etiopia og Eritrea. En norsk helhetstenkning rundt freds- og forsoningsarbeid vil naturlig inkludere fredsbevarende komponenter. I tråd med en helhetlig «norsk modell» bør regjeringen fortsette å støtte viktige aktører i det sivile samfunn, ha nære inngrep med politisk nivå, og tilby personell og systemer med høy kvalitet til fredsbevarende oppdrag.
Det internasjonale samfunn må bruke muskler for å håndtere dagens konflikter. Det viser seg imidlertid at det er et stort behov for en utfyllende rolle som bygger på tillit mer enn muskler. Den norske modellen representerer en slik merverdi som Regjeringen må styrke og utvikle videre. Det vil i sin tur styrke FNs handlekraft i konflikter, og det vil bygge på fortrinn Norge allerede har. På denne måten kan også et sete i Sikkerhetsrådet gi konkret mening.

Stein Villumstad er assisterende generalsekretær i Kirkens Nødhjelp, med spesielt ansvar for organisasjonens engasjement
i menneskerettigheter, fred og forsoning.
Han har personlig erfaring fra fredsprosesser i Sierra Leone, Etiopia - Eritrea og Sudan.