Lover radikale løsninger - omstridte Julius Malema kan spille en nøkkelrolle om ANC mister flertallet

Ingen visste hvor mange som ville dukke opp. Det var vanskelig å vurdere hvor langt WhatsApp-meldingene hadde spredt seg. Hvis de ble et par hundre, ville de kanskje ha en sjanse.

Fremstøtet var planlagt ved daggry den 17. mai 2019. Slagmarken var et åpent landskap på 72 hektar i utkanten av Johannesburg, eid av fire gruveselskaper. Arsenalet var markeringstape, byggematerialer og en sterk overbevisning om at operasjonen var et legitimt forsøk på å gjenvinne land som historisk tilhørte deres forfedre.

I de tidlige morgentimene spredte en summing seg som lyden av tiltakende kamptrommer i takt med at skarer av kampklare okkupanter kom snikende til møtestedet fra alle kanter. 

Fremmøtet var enormt. Så snart de første solstrålene traff tretoppene, stormet bataljonen, som må ha telt rundt tusen boligsøkende fra Johannesburgs fattige bydeler, ut på markene.

– De første 24 timene er de viktigste. Du må stå imot private vakter, politiet og andre aktører de kan finne på å sende mot deg. Hvis du lykkes med å få opp tusen blikkskur, har du vunnet det første slaget, sier Goitsimang Motshwane om strategien for å etablere en uformell bosetting – et utbredt fenomen i Sør-Afrika, hvor rundt fem millioner mennesker bor i blikkskur på okkupert land.

Det var Motshwane som ledet aksjonen for fem år siden. Han er en «økonomisk frihetskjemper» og erklært panafrikanist og bærer sin røde baret på skrå, på samme måte som Ernesto «Che» Guevara, Hugo Chávez, Thomas Sankara, Huey P. Newton og andre revolusjonære har båret den før ham.

Den høstdagen i 2019 lyktes operasjonen. Det var ikke uten ofre. Én mistet et øye til politiets gummikuler, og fire ble alvorlig skadet, men etter et døgn hadde en liten landsby med over tusen blikkskur reist seg på markene. 

Seks måneder senere var det 14.000 der. Okkupantene ga blikkskurbyen navnet Phelindaba, zulu for «slutten på historien».

– Fordi vi har tenkt oss å bli her resten av livet, sier Motshwane.

Vi sitter i hans tjue kvadratmeter store hjem. Det er innredet med et lite gasskjøkken, en madrass på improviserte bein og en tosetersofa med et lite bord, der det ligger en bibel. 

Vinylgulvet er sjakkrutet i svart og hvitt, og hvor enn det er plass langs de tapetkledde bølgeblikkveggene, står det grønne planter i potter.

Motshwane kaller Phelindaba en stor seier for alle de boligløse som regjeringspartiet African National Congress (ANC) har sviktet siden de kom til makten i 1994. 

Samtidig er bosettingen en liten seier i en mye større og mer ambisiøs kamp som handler om å omfordele jord og ressurser på tvers av Afrika og frigjøre kontinentet fra arven fra kolonialismen.

Drømmen om et forent Afrika

Panafrikanisme handler grunnleggende om å fremme politisk, sosioøkonomisk og kulturell enhet, frigjøring og selvstendighet i Afrika og blant medlemmer av kontinentets diaspora. 

Ideene oppsto på slutten av 1800-tallet blant intellektuelle i USA, som fokuserte på rasebasert marginalisering, og spredte seg i etterkrigstiden til Afrika, hvor bevegelsen ble en drivkraft i kampen for uavhengighet fra de europeiske kolonimaktene.

I årene etterpå rant forsøkene på å bryte ned de koloniale grensene og skape et mer forent kontinent ut i sanden. 

Det mest markante forsøket på å styrke samarbeidet i nyere tid, etableringen av Den Afrikanske Union, har blitt kritisert for å være et supperåd uten reell makt eller ønske om å leve ut de panafrikanske visjonene. De siste årene har bevegelsen imidlertid fått nye – og ganske høylytte – stemmer.

I Sør-Afrika er det Julius Sella Malema og hans panafrikanske parti, Economic Freedom Fighters (EFF), som Goitsimang Motshwane og andre ledere i Phelindaba tilhører, som har tatt ledelsen i kritikken av afrikanske lands manglende samarbeid og beskjedne visjoner for kontinentet. 

EFFs grunnlegger og «commander in chief» tordner jevnlig mot Sør-Afrikas rike hvite minoritet og tidligere kolonimakter. 

– Det finnes ingen land på hele det afrikanske kontinentet som har oppnådd full frigjøring og uavhengighet. Store landområder, våre mineraler, våre dyr og våre hav, eies og kontrolleres fortsatt av koloniherrene, sa Julius Malema i fjor ved åpningen av Pan-African Institute på Lukenya University i Kenya. 

Der oppfordret han, som så mange ganger før, også til å skape et kontinent med åpne grenser, frihandel, felles valuta, og en felles militærstyrke.

Som Sør-Afrikas mest populære politiker på sosiale medier har Malema et klart talent for polemikk og en åpenbar tiltrekningskraft. Han tilbyr en enkel forklaring på folks daglige utfordringer – kolonialisme og grådighet – og foreslår en enkel løsning: Ta fra de rike og gi til de fattige. 

Det skal i Sør-Afrika skje ved å nasjonalisere gruver og omfordele jordbruksland uten å kompensere de nåværende eierne, som ofte er hvite afrikanere.

De radikale omfordelingsideene og Julius Malemas aggressive retorikk bekymrer mange i det hvite mindretallet, og han er gjentatte ganger blitt trukket for retten for hatprat og oppfordring til vold.

Med utsikt til over 10 prosent av stemmene ved Sør-Afrikas parlamentsvalg den 29. mai kan Malema komme til å spille en nøkkelrolle i regjeringsforhandlingene, hvis ANC som forventet mister sitt absolutte flertall. 

Skulle de to partiene inngå i en regjeringskoalisjon, som de tidligere har gjort lokalt, forventes EFF å kreve nøkkelposisjoner i landets økonomiske ministerier.

En kamp om land

Jord og ressurser har vært et stridspunkt i Sør-Afrika siden Jan van Riebeeck etablerte den første europeiske forsyningsstasjonen på Kapp Det Gode Håp, senere Cape Town, i 1652. 

Senere ble oppdagelsen av gull i området Witwatersrand en katalysator for grunnleggelsen av Johannesburg i 1886 og sikret byen kallenavnet «City of Gold». 

Ved århundreskiftet sto Sør-Afrika for 40 prosent av verdens samlede gullproduksjon, og striden om Johannesburgs gullgruver ble en av de utløsende årsakene til den andre boerkrigen mellom 1899 og 1902.

Behovet for å sikre billig arbeidskraft til gruvene var senere en av motivene bak den epokegjørende loven «Native Lands Act» i 1913, som begrenset svarte sørafrikaneres muligheter til å eie land og dermed markerte begynnelsen på landets formelle raseskille. 

Siden da har spørsmål om tilgang til land og boliger vært definerende for svarte sørafrikaneres politiske kamp.

I dag eier hvite sørafrikanere fortsatt omtrent 72 prosent av den private landbruksjorden i Sør-Afrika, litt under en fjerdedel av landets totale areal, ifølge myndighetene. Kun fire prosent av landbruksjorden eies av svarte sørafrikanere. De utgjør knapt 80 prosent av befolkningen – rundt ti ganger så mange som det hvite mindretallet.

I Phelindaba flettes dagens utfordringer og historiens urettferdigheter sammen på en måte som tydeliggjør hvorfor EFFs radikale politikk finner gjenklang. 

Her dirrer blikkskurene når det sprenges i gullgruvene, som brer seg ut som gigantiske labyrinter under bebyggelsen. Der blikkskurene slutter, tårner gruveselskapenes bearbeidingsanlegg seg opp som festninger. 

Beboerne står i en langvarig juridisk kamp mot selskapene, og mange frykter fortsatt at Phelindaba kan bli jevnet med jorden.

På en spasertur mellom hjemmene av bølgeblikk og tilhørende små hager, der det dyrkes alt fra kål og spinat til auberginer og chilifrukter, passerer vi en støvete mann med en spade. 

Den skal ikke brukes til hagearbeid, men til ulovlig gruvedrift, såkalt zama zama – en milliardindustri som sysselsetter rundt 30.000 i Johannesburg.

Både over og under jorden kjemper gjenger en blodig krig om territorier og tilgangen til gruvene. Det foregår via hemmelige innganger som ofte har blitt etterlatt av gruveselskapenes tidligere ansatte. 

I det fjerne høres lyden fra små hammermøller som de kriminelle gruppene bruker til å bearbeide gullet i de omliggende bosettingene. I Phelindaba er både volden, boligproblemene og maten på bordet knyttet til gullet – akkurat som for 100 år siden.

– Koloniseringen påvirker oss svarte fortsatt i dag. Det er derfor du ser alt dette rundt oss, sier Goitsimang Motshwane. 

Han ser tankefullt ned på den rødlige grusen.

– Jan van Riebeeck var ute etter våre mineraler. Vi ble fortalt at gullet og diamantene ikke var våre, sier han og nevner at verdens største diamant, som er fra Sør-Afrika, fortsatt er montert på den britiske kongens septer.

Phelindaba og Economic Freedom Fighters (EFF) har en felles visjon om å få afrikanerne til å stå sammen. Men med den appetitten landets politikere har på penger, er det dessverre lang vei igjen, sier Motshwane og tilføyer en spiss kommentar om sin egen partileder.

– Tenk på hvor stor forskjell Malema kan utgjøre her når du ser på de dyre klærne han går i, sier han og peker nedover grusveien der lokalbefolkningen kommer slepende med bøtter med vann fra en av vanntankene som kommunen innvilget i å sette opp i 2022.

Opportunist i revolusjonære klær?

I tillegg til å være revolusjonær og økonomisk frihetskjemper, er EFF-leder Julius Malema også forretningsmann. Han har en forkjærlighet for Range Rovers og Mercedeser. Han liker dyre klokker. Og selv om han har på seg en rød kjeledress når han er i parlamentet, foretrekker han skreddersydde designerdresser.

Parallelt med sin livslange karriere som politiker, hvor han gjorde seg bemerket som leder for ANC sitt ungdomsparti, antas Julius Malema å ha bygget opp en formue på flere millioner dollar gjennom egne selskaper.

– Malemas politiske karriere og hans voksende rikdom har fulgt hverandre, sier Micah Reddy, en undersøkende journalist i Sør-Afrika, som har avdekket flere saker som viser hvordan Malema har utnyttet offentlige anbud for selv å kunne stikke fingrene i kakeboksen.

– I begynnelsen var det småting, som å levere vannflasker til små offentlige arrangementer, men etter hvert som hans innflytelse vokste, ble han involvert i mye større anbud, sier Reddy.

Til tross for Malemas tvilsomme forretningsmodell og det åpenbare ideologiske paradokset, mener Micah Reddy likevel ikke at man kan avvise hans politikk som ren fasade:

– Han har alltid vært ganske konsekvent som svart nasjonalist, og jeg tror han oppriktig går inn for en radikal omfordelingspolitikk, sier journalisten.

Som en fremtredende forkjemper for panafrikanisme har Julius Malema en åpenbar betydning for spredningen av bevegelsens ideer, sier Keith Gottschalk, en poet og tidligere leder for politiske studier ved University of the Western Cape, hvor han forsket på panafrikanisme.

– Panafrikanisme er en ideologi som trenger å bli popularisert. De fleste som føler sterkt for ideene, er intellektuelle. Derfor er det nødvendig at politikere nevner dem i sine taler og skaper oppmerksomhet, sier professoren.

På en topp skapt av tiårs gruveavfall i utkanten av Phelindaba ser Goitsimang Motshwane ut over blikkskursbyen han selv har vært med på å skape. 

Foruten de mobile grønne toalettene og vanntankene, har innbyggerne ikke mottatt offentlige midler. Til tross for dette, har de i dag en liten landsby med brede grusveier, fargerike barnehager, koselige spisesteder og et lite bibliotek.

– Vi er i ferd med å bygge en bevegelse. Det vil ta tid, men vi kommer til å lykkes, sier Motshwane.