Edle mål, uedle midler
I MOTINNLEGG i Bistandsaktuelt 3/2004 til min påpeking av hans gale premisser for kritikk av vannkraften, uttaler Harald N. Røstvik, som svoren tilhenger av alternative energiformer, at «Norconsult og NVE har gjort seg selv inhabile. Vurderinger fra kompetente og oppdaterte fagmiljøer må innhentes.» Dette er drøyt, for det er vanskelig å forstå at Røstvik er mer habil enn andre; han tilkjennegir tydelig hvilken energiform han foretrekker.
NVE får svare for seg selv og det samme gjelder NORAD, det er jo disse institusjoner som er mottakere av Røstviks kritikk i hans meningsutveksling med meg. At Norconsults kompetanse i denne sammenheng hovedsakelig er vannkraftbasert er ingen hemmelighet, men det Røstvik kanskje ikke har fått med seg er at vi går utenfor egne rekker for å hente den kompetanse han hevder å besitte når en oppgave inneholder vurderinger av alternative energiformer. Dette gjorde vi senest ved utarbeidingen av prosjektet 'Water Resources Management Plan and Updating of Power Sector Master Plan' for Bhutan. Den utredningen påpekte at det ikke er et konkurranseforhold mellom vannkraft (beregnet til 800 USD/kW) og sol-/vind-/biomassebasert energi i et land som Bhutan. De har rett og slett forskjellige bruksområder i et slikt land.
HER ER VI ved kjernen av diskusjonen. Men før jeg går videre vil jeg understreke at jeg støtter Røstvik i hans prinsipielle kritikk av at alternative energiformer får for liten oppmerksomhet av NORAD og NVE; jeg er bare svært uenig i hans premisser for denne kritikken. Dette forsterkes når han benytter subjektivt utplukkete enhetskostnader for de forskjellige energiformer for å støtte sin favoritt. Å påstå at «vannkraft (koster) USD 3,000/kW pluss overskridelser 56 prosent…» er ikke holdbart (for å si det på en pen måte), denne energiformen har jo som kjennetegn at dens kostnad er totalt avhengig av de prosjektspesifikke og nasjonale energiutbyggingsforhold.
Og hva mener han med å legge til 56 prosent på toppen; er hans enhetskostnad basert på planer og ikke på virkelige forhold. Har han forlest seg på Damkommisjonens gjennomsnittsvurderinger eller bygger han på gamle rapporter fra Verdensbanken? Kilde og referanseår bør oppgis når slike tall presenteres.
DET JEG ALTSÅ er enig med Røstvik i er at alternative energiformer har sin plass i det totale energibildet, noen ganger også til fortrengsel for konvensjonelle energiformer. FN, Verdensbanken og mange bilaterale organisasjoner ga støtte til slike prosjekter lenge før UNCED i Rio ga slike tanker ekstra næring. Norske kraftplanleggere, som gjennom årene har vært rådgivere i bistandssammenheng, har tradisjonelt vært utrolig overfokusert på vannkraft, det vil si norske fortrinn. De burde ha løftet blikket og gitt rom for alternative vinklinger og løsninger som kan gi utviklingsland støtte til utviklingen av deres infrastruktur på et langt lavere investeringsnivå. Men også slike løsninger trenger et fungerende institusjonelt system og midler/kunnskap til drift og vedlikehold.
Min uenighet med Røstvik går på hans faglige argumenter og mangel på forståelse av planleggingsprosessene som går forut for investeringer i energisektoren. Selv er jeg ikke tilhenger av noen spesiell form for energi; mitt anliggende er at alle energiformer og alle deres miljøforhold fortjener likeverdig behandling uten vinklete inngangsdata eller analysemetoder.
Erik Helland-Hansen er seniorrådgiver i Norconsult AS.
