En afrikaners møte med Dhaka

Huset vårt, som skal være hjemmet mitt for de neste ti månedene, føles som en svamp som sakte men sikkert suger vann. Jeg er blitt fortalt at det er bygd på en tomt som ikke besto av annet enn en sump for fire år tilbake. Det forklarer antakelig hvorfor gulvet, som tross alt befinner seg 40 cm over bakken, fortsatt ikke er tørt selv seks uker etter at huset sto ferdig.
Gjør du den fatale feilen å skru av air-conditioneren, vil du våkne opp i en mini-elv. Lar du imidlertid air-conditioneren stå på hele natta, kan du være sikker på å få inn kald trekk. Uansett hva du velger, kan du aldri vinne. Det samme gjelder oppbevaringen av fotoutstyret. På grunn av den høye luftfuktigheten, må det oppbevares i en lufttett beholder forseglet med silikongelé, selv om du dermed risikerer å ødelegge utstyret på grunn av soppvekst.
Heten er så intens at selv et kort opphold i solen, alltid gjør deg tørst og svett. Hjemme i Zimbabwe drakk jeg aldri vann. Et glass cola etter lunsj og tre flasker øl etter arbeidstid har vært min måte å opprettholde væskebalansen på. For meg har vann alltid vært noe som vestlige turister lot henge og dingle på ryggsekkene. Det virket som en heller tåpelig overreaksjon på den afrikanske heten. Men her i Dhaka har jeg lært at det ikke er noe jålete ved regelmessige inntak av vann gjennom hele dagen. Det er ganske enkelt et spørsmål om å overleve.

Jeg lurte på om de innfødte led like mye av varmen som jeg gjorde, for jeg følte meg alltid mer svett og utslått enn alle andre. For en afrikaner kunne det være ganske pinlig. Med stor glede kunne jeg imidlertid lese i den lokale avisen «The Independent» at det ikke var noe galt med meg. Avisen slo nemlig fast at flere enn meg hadde problemer med å regulere kroppstemperaturen i «de fiendtlige omgivelsene».
Selv om dette landet er så vått og fuktig, er det paradoksalt nok ikke mye vann som er trygt å drikke. Derfor er flaskevann tilgjengelig i enhver sjappe langs landeveiene. Selv om folk koker drikkevannet sitt, fører diaré og dårlige sanitærforhold stadig til sykdom og død. Jeg ble overrasket over å høre at en av kontaktene våre, en lærer i sosialantropologi ved universitetet, måtte holde seg hjemme på grunn av tyfus. Tyfus? Midt i byen, i Bangladesh´ hovedstad? Og jeg som hadde trodd at tyfus var en sykdom som bare forekom i Sudans flyktningleirer.
Turisme er forståelig nok ikke en viktig næring i Bangladesh. Det sørger det ugjestmilde klimaet, slummen, de mange tiggerne som du ikke kommer unna, de åpne søppeldyngene, forurensningen og stanken for. Trafikken er også et kapittel for seg. En bangladesher jeg er blitt kjent med sammenlikner bilkjøring i Dhaka med å prøve å mestre et dataspill.

Rickshawene og «baby-drosjene» (motoriserte tre-hjulinger) er trafikkens konger i Dhaka. Bilene har en marginal plass i forhold, og for å tiltrekke seg oppmerksomhet er bilføreren tvunget til å ligge på hornet konstant. Tuting har en annen mening her, det uttrykker verken utålmodighet eller sinne, men rett og slett tilstedeværelse og et varsel om at føreren ønsker å passere tregere trafikk. Trafikkpolitiet lykkes i liten grad med å kontrollere trafikken, og tyr ofte til kølla for å få en forvillet rickshaw-kjører til å innordne seg.
Med tanke på denne uvanlige trafikkulturen, er det imidlertid merkverdig få ulykker. Det kommer av at trafikantene generelt er høflige overfor hverandre trass i kampen om å komme først. Det faktum at alkohol er strengt kontrollert i Bangladesh, er nok også gunstig for trafikksituasjonen.

Wilson Johwa er journalist fra Zimbabwe og var fredskorpser hos Drik Picture Library i Bangladesh. Han er med i det internasjonale journalistnettverket til Sørvis Kommunikasjon