En halv million på flukt

Alice Zinnah er 34 år og har bodd sammen med sin mann og fem barn i en flyktningeleir siden 2001. Familien lever av mat de får fra FNs matvareprogram WFP, og av det lille de kan dyrke på et jordstykke de har fått tilgang på i nærheten.
Alice Zinnah er klar til å dra tilbake når som helst. Men foreløpig er det ingen ting å komme tilbake til. Byen brant ned, og da hun gikk for å se kunne hun konstatere at alt var borte.
- Nå er det opp til regjeringen, men slik det ser ut i dag finnes det ikke et eneste hus å bo i, sier hun.
Hennes del av leiren er den eldste. Husene av leire og trestokker ligger så tett at de minner mer om en storbyslum enn om en leir for internt fordrevne. Langs de provisoriske gatene har flere familier åpnet små butikker hvor det går an å få kjøpt det meste. I mangel av fotballbane har barna tegnet konturene av et mål på en vegg.
- Dette er ikke et bra sted å være. Atmosfæren er spent og aggressiv. Vi bor for trangt, sier Alice Zinnah.

Frivillig tilbakevending. Men før folket kan reise hjem, kreves sikkerhet og et stort gjenoppbyggingsarbeid. Det kommer til å ta år før det internasjonale samfunnet kan forlate Liberia. Totalt er 583 000 liberianere på flukt innenfor eller utenfor landets grenser. FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR) skal begynne den frivillige tilbakevendingen i oktober når regnperioden er over.
Flyktningrådet startet sitt arbeid i Liberia i januar 2003, da finansiert med egne midler. I dag står Utenriksdepartementet for hoveddelen av finansieringen. I fjor var budsjettet på 9,4 millioner kroner.
- Vi besluttet å starte virksomheten vår her av flere årsaker. Vi var allerede i regionen, og mange av de problemene vi ser i Sierra Leone og Elfenbenskysten skyldes at Liberia over flere år har eksportert «ustabilitet». Væpnede grupper i andre land har fått våpen og penger herfra, sier Hans Christen Knævelsrud, Flyktningerådets fungerende stedlige representant.

Drift av leirer. Flyktningerådets arbeid involverer blant annet å samordne prosjektet «Reintegration and Rehabilitation», som strekker seg over tre regioner og omfatter vann, sanitær og drift av flyktningleirer, samt forsyne 49 skoler med mat.
- Men det er utdanning og drift av flyktningleirer som vi ser på som vår spesialitet her, sier Hans Christen Knævelsrud.
Flyktningerådet står for organisering og drift av to leire for internt fordrevne, samt en leir for demobiliserte soldater. Dessuten driver organisasjonen ytterligere åtte leirer der de lærer lokale organisasjoner hvordan man driver en leir.

Håndbok for leirbygging. Når en flyktningleir skal bygges, oppstår ofte problemer med samarbeidet mellom ulike organisasjoner.
- Flyktningerådet ble anmodet om å lage en håndbok over hvordan man best organiserte en flyktningleir. Jeg vil ikke påstå at vi er best i verden på å opprette en leir, men å skrive en håndbok er noe helt nytt. Jeg har aldri sett noe lignende, sier Knævelsrud.
Ett av problemene som oppsto da de internt fordrevne under krigen bygde opp egne leire - uten samordning - var at husene kom så nær hverandre at leiren i seg selv kunne utgjøre en helsefare. I en brann i leiren Wilson Corner ble det ødelagt 480 hus.
Etter hendelsen bygde Flyktningerådet opp igjen husene etter egne «regler», med større avstand mellom hvert hus og et felles område mellom hvert «kvartal» der barna kan leke og kvinnene lage mat og vaske klær.
Det er med en blanding av forsiktighet og skepsis mot omverdenen, at Hans Christen Knævelsrud ser på fremtiden.
- Krigen i Liberia har pågått lenge, og foreløpig er veldig lite blitt gjort. Personlig tror jeg det skyldes at landet savner strategisk betydning for omverdenen. Hadde det vært oljeproduksjon her, tror jeg at konfliktene hadde stanset tidligere, sier han.

Görrel Espelund er svensk frilansjournalist med spesiell interesse for Afrika.