En hund etter miner

En trent hund kan i snitt finne miner 20 ganger raskere enn et menneske med metalldetektor. Den kan ta seg fram i områder som er vanskelig tilgjengelige for mennesker og kjøretøy. Og den kan finne miner som ligger dypere ned i bakken enn en detektor klarer. Dermed blir jakten på de livsfarlige minene mer effektiv når «Passopp» er med. Kurdistan er et eksempel på område som er gunstig for bruk av minehunder:
- I Kurdistan rydder et menneske 3-4 kvadratmeter hver dag, mens en hund klarer mellom 400 og 600 kvadratmeter. Med andre ord dekker minehundene her mer enn hundre ganger så store områder som de manuelle minerydderne, sier Geir Bjørsvik, rådgiver i mineseksjonen i Norsk Folkehjelp.

Egen avl. Å bruke hunder i mineryddingsarbeidet er ikke helt nytt for Norsk Folkehjelp. Allerede i 1995 var hunder med i Angola og Mosambik. Men at organisasjonen avler og trener opp sine egne hunder startet først i 2004, med opprettelsen av treningssenteret i Sarajevo i Bosnia.
- Etter 11. september ble det en enorm etterspørsel etter hunder som kunne lukte eksplosiver og brukes i antiterror-arbeid. Dermed gikk prisen opp og kvaliteten ned, og vi bestemte oss for å prøve å være selvforsynte med hunder. Det har gått over all forventning, sier Bjørsvik.
For tiden er 60-70 hunder fra senteret med i mineryddingsarbeid i Bosnia, Kroatia, Kambodsja og Etiopia. Dessuten planlegges det å bruke minehunder i Laos og de kurdiske områdene i Irak, og på lengre sikt også i Vietnam og Sudan.
- Hundene er blitt et veldig viktig supplement til andre metoder vi bruker i minerydding, sier Bjørsvik.


For de skoleflinke. For tiden er rundt 50 hunder på opplæring i Sarajevo. Dette er ikke en skole for «hvem som helst», for ikke alle hunder egner seg for minerydding. De må ha tålmodighet, være nøyaktige og ha det rette lynnet for å lykkes.
- Å trene minehunder er svært vanskelig.
Vi har gjort alle erfaringer, på godt og vondt, og har funnet fram til en standardmetode som fungerer bra. Men fortsatt er dette en ung bransje, sier Bjørsvik.
Hundene går gjennom to hovedfaser før de er klare for arbeid i felten. De første sju månedene dreier seg om lydighets- og miljøtrening, samt grunnleggende opplæring i å følge spor. Dette er samme type opplæring som narkotika- og bombehunder får. De neste sju månedene er spesialiseringsfasen, der hundene lærer seg å markere når de lukter ulike typer eksplosiver og minenes egenlukt. Minehundene læres opp til å snuse seg sakte fram, for så å sitte musestille mens de nistirrer på punktet der minen er nedgravd. Først når det kommer en person som fjerne selve minen, kan hunden gå. I løpet av «karrieren» testes den årlig for å bekrefte at kvalifikasjonene hele tiden er på topp. En minehund jobber i cirka sju år før den pensjoneres.

Annerledes fadderskap. For et månedlig beløp på 190 kroner kan enkeltpersoner og organisasjoner være faddere for minehundene i Sarajevo. Fire ganger i året får fadderne rapport om minehunden og små og store begivenheter i hundens liv. Foreløpig er det ikke så mange faddere, og selve ordningen er fortsatt under utvikling.
- Hvorfor startet dere fadderordning for hundene?
- Det er selvfølgelig behov for finansiering, men også en kjempespennende mulighet for folk til å bli kjent med minearbeidet vi driver.
Å følge en hund fra valp til pensjonert minehund er fascinerende, sier kommunikasjonsrådgiver Lena Fiske i Norsk Folkehjelp.
Hun er prosjektleder for fadderordningen.
Pengene går til opplæringen i Sarajevo og til Norsk Folkehjelps minearbeid i hele verden.
- Det er et poeng for oss at minearbeid og utvikling ses i sammenheng. Selv om krigen i et land er over, fortsetter minene å drepe sivilbefolkningen. For å få til en reell utvikling må minene fjernes, sier Fiske.
I tillegg til fadderordningen kan bedrifter adoptere en hund. Teknologiselskapet Nera var første bedrift ut, og adopterte en hund i julegave til de ansatte. Bedriften gir årlig 250.000 kroner til treningssenteret.