Endelig fred og gjenforening

Da opprørsbevegelsen Unitas leder, Jonas Savimbi, ble drept av regjeringsstyrkene i slutten av februar i år, ble et nytt håp om fred tent hos angolanerne. Den 4. april undertegnet regjeringen og Unita en fredsavtale. For første gang siden geriljakrigen mot kolonimakten Portugal startet i 1961, opplever Angola endelig fred.
- Her, sier Domingos Castro - vår tolk og guide i byen Kuito i sentrale Angola - og peker:
- Dette var en av de farligste plassene i byen. Nå er det en av de mest folksomme. Jeg trodde aldri at jeg skulle få se en markedsplass her, forteller Castro, der han står på veien som under beleiringen av Kuito i 1993 var frontlinjen mellom MPLA-regjeringen og Jonas Savimbis Unitaopprørere.
- Striden varte i ni måneder, forteller Castro.
Fronten gikk på kryss og tvers gjennom byen og det ble utkjempet kampen om hver eneste kvadratmeter. Resultatet er dagens Kuito hvor alt fra bygninger, statuer og stoler er gjennomboret av kuler. Men etter at de siste kampene ble utspilt i 1998, har det vært relativt stille.

Titusener forsvunnet. - Folk tror på freden, og mange finner igjen sine familiemedlemmer etter å ha blitt tvunget til å leve adskilt gjennom flere år, sier Castro.
Han forteller varmt om gjenforeningsprogrammet som Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) driver i landet. Sammen med det lokale Røde Kors forsøker ICRC å gjenforene familier som ble splittet under krigen. Å finne dem som forsvant og lokalisere deres familier er et arbeid som tar tid - men som er nødvendig for landets normaliseringsprosess.
Akkurat hvor mange mennesker som forsvant uten å etterlate seg spor, er umulig å gjette seg til. Talsmann for ICRC, Caspar Landolt, vil ikke gi nærmere antall enn at det dreier seg om titusentalls personer.
- Hittil har vi registrert mer enn 500 barn i vår databank. Av disse er et 50-talls personer blitt gjenforent med sine familier, sier Landholt.

Kidnappet av opprørerne. At 50 mennesker blant titusenvis av savnede blir gjenforent, kan synes som en dråpe i havet. Men for 16-årige Maria Pedro og hennes familie har ingen ting vært mer verdifullt.
En ettermiddag i september steg den unge jenta av ICRC's fly i M'Banza-Kongo i nordlige Angola. Etter tre år i Unita skulle hun endelig få komme hjem.
- Jeg ble kidnappet av opprørerne i 1999 da jeg lå alene hjemme, syk med malaria. Da jeg var med Unita drømte jeg alltid om å få treffe familien min igjen, men jeg var ensom og langt borte, sier Maria Pedro.
Hennes onkel, som Maria bodde hos, hadde aldri drømt om å få oppleve denne dagen.
- Jeg trodde aldri at vi skulle få se jenta vår i live igjen. Jeg trodde hun var død. Jeg er bare så takknemlig, så takknemlig, sier Marias onkel, Jean Longo.
Han forteller at han har sendt bud etter Marias foreldre som bor ute på landsbygda.
- De kommer ikke hit før i morgen. Nå skal vi hjem og spise og drikke. Dette er en stor dag, selv om vi har mange utfordringer foran oss. Maria må få begynne på skolen nå, hun er jo bare barnet og vi vil gi henne en skikkelig utdanning, sier Longo.

Uviss fremtid. Blant Unitas forhenværende soldater gnager uvissheten om fremtiden.
- Jeg ble skadet i kamper for ni år siden, og har siden den gang vært lærer for både voksne og barn innenfor Unita. Her har jeg bodd siden mai, og nå venter jeg bare på en ordre om hva som skal skje. Helst vil jeg fortsette å være lærer. Familien min har jeg ikke ork til å lete etter, kanskje jeg gjør det i fremtiden, sier Noce Domingos, 35 år og en av de tidligere Unitasoldatene som vi treffer i oppsamlingsleiren Ndele, seks mil utenfor Kuito.
Totalt ble det avvæpnet mer enn 80 000 opprørere, og sammen med sine familier bor de nå i et 40-talls oppsamlingsleirer spredt over hele landet. Det er blitt sagt at leirene skal stenges i oktober, noe som kan påskynde - eller i verste fall forsinke - en vellykket integrering av opprørerne.

Vanskelige utfordringer. FN's matvareprogram, WFP, deler i dag ut mat til mer enn 400 000 personer som venter i disse leirene, og totalt regner WFP med at nærmere to millioner angolanere vil få hjelp til mat i slutten av året.
Dersom Unitafolket oppfordres eller tvinges til å søke seg hjem igjen - kommer arbeidet med å få ut mat og annen støtte til gjenoppbyggingsarbeidet til ytterligere og forverres dersom folket blir spredt over et større område.
- I en avtale mellom Unita og regjeringen skulle leiren stenges omkring 15. oktober, men etter vår bedømmelse er det ikke mulig å gjennomføre en organisert tilbakeflytting så snart. Det kommer an på hvordan regjeringen opptrer når det gjelder å skape forutsetninger slik at folk vender tilbake til sine hjemtrakter. Vår rolle er å komplettere regjeringens arbeid, sier Erick de Mul, stedlig representant for FNs utviklingsprogram (UNDP) i Angola
Ifølge de Mul er den første store utfordringen å stabilisere landet og opprette en form for normalitet. Men alle problemene er så store at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne.
- Det er en stor mengde mennesker som rykkes opp med sine røtter. Det er viktig at de som forlater sine hjem får sjansen til å vende tilbake, men de fleste har bodd hjemmefra i flere år, og for Unita er det vanskelig å forlate den sosiale tilhørigheten som organisasjonen stod for, sier de Mul.

Vestens avhengighet. Angola er et rikt land, med en årlig oljeinntekt på tre milliarder dollar. Mange mener derfor at den angolanske regjeringen selv burde kunne bekoste store deler av gjenoppbyggingsarbeidet.
- Regjeringen og president Eduardo dos Santos mener at det er det internasjonale samfunnet som skal betale. Slik de ser det, skyldes årsaken til krigen og alle dagens problemer utenforstående faktorer, og at det er opp til disse å betale. Det var derfor ikke overraskende at man så snart etter freden snakket om en giverkonferanse, sier de Mul.
Han tror imidlertid ikke at det internasjonale samfunnet er særlig interessert i å gi penger til Angola hvis ikke den angolanske regjeringen viser større vilje til å delta i gjenoppbyggingsarbeidet.
- Dos Santos er ikke helt uvirksom, men langt fra så engasjert som det internasjonale samfunnet hadde håpet på. Problemet er at det er ingen som virkelig kan sette press på Angola og dos Santos. Han vet nemlig at Vesten blir mer og mer avhengig av Angolas olje, sier de Mul.

Luksus i hovestaden. Til tross for at mer enn 60 prosent av Angolas tolv mill innbyggere lever under fattigdomsgrensen, finnes det en luksus i hovedstaden Luanda som ikke kan sammenliknes med resten av landet. Byen ble stort sett skånet fra krigen, og her levde folk som i en boble - et land i et annet land. Eliten har en armada av nye firehjulsdrevne biler, og matvareprisene er skyhøye - selv i europeisk målestokk. I fjor var det én milliard kroner som «forsvant» fra statsbudsjettet, uten at noen kan redegjøre for hvor pengene er blitt av.
- Eliten som styrer landet er blitt så vant med makten og den livsstilen de fører, at de ikke kommer til å gi opp. Og MPLA har vært i maktposisjon så lenge at de ser det som en rettighet Gud har gitt dem. Eliten i Angola behøver ingen veier, de bruker fly i stedet, sier Erick de Mul.

Görrel Espelund er svensk frilansjournalist med base i Cape Town.