– Man kan ikke reagere på hver alarm som om man er i livsfare

– Dette er livet her i et nøtteskall.

Fredrik Tombra (35) og kjæresten Naomi Gumaer (28) står i «bomberommet» under Valeriy Lobanovskyi Stadion, et par steinkast fra Majdan-plassen.

Kampen mellom Dynamo Kyiv og Karpaty Lviv i den ukrainske toppserien skulle egentlig vært i gang. Men rett før dommeren skulle blåse i fløyta, ljomet luftvernsirenene.

Spillerne er sendt i garderoben, tilskuerne under bakken.

Men at det spilles fotball, tross krig, er nødvendig, mener Tombra.

– Å kjenne på en slags normalitet er viktig for å takle hverdagen her. Og dette er kanskje den siste fine dagen på lang tid, med sol og 20 grader, sier han og smiler til kjæresten.

De scroller Telegram-kanaler for å se hva som har utløst alarmen. Gul betyr droneangrep, rød er missiler – men denne gangen blir alarmen raskt avblåst.

– Dette er en utmattelseskrig. Og det er lett å gå seg fast i et spor der alt handler om krigen. Derfor holder ukrainerne stand ved å gå i operaen, på konsert eller fotballkamp. Jeg tror folk her trenger disse avbrekkene, sier Tombra på vei opp fra kjelleren.

Det er merkelig stille på tribunen til å være et toppoppgjør i Premjer-Liha. Er det varmen, eller fordi alle bråkmakerne, Ultras som ofte følger Dynamos kamper, er et annet sted?

– Jeg mistenker at de som pleide å lage bråk, kjemper en annen kamp, sier Tombra.

Stillheten senker seg enda noen hakk. Fra høyttaleranlegget lyder en jevn og monoton takt, som fra en metronom – 60 sekunder for å minnes alle som har mistet livet. Slava Ukraini!

Dommeren blåser i fløyta – og kampen er i gang, med harde taklinger og til og med et rødt kort. Og langs høyrekanten tar en ukrainsk fotballegende tunge returløp.

Andrii Yarmolenko (37) spilte for tyske Borussia Dortmund og engelske West Ham, før han returnerte til Dynamo etter fullskalainvasjonen. At lagets mestscorende spiller gjennom tidende valgte å komme hjem, sementerte heltestatusen. Etter 62 minutter byttes han ut.

– Han har sett litt ferdig ut, kommenterer Tombra.

– Det kan tenkes at han ble signert for å holde moralen oppe.

Ikke lenger bare om natten

På vei fra stadion uler luftvernsirenene igjen. Tombra virker mer opptatt av at kjæresten skal på jobb, at de ikke skal med samme metro. Og som de fleste andre rundt oss, nyter de høstsola, som om dette var hvilken som helst europeisk storby.

Men dette er Ukrainas hovedstad, dag 1690 i Russlands krig, og den siste uka er 10 mennesker drept bare her i byen. Kyiv var lenge en by der angrepene kom om natten og forsvant med morgensola. Noen analytikere omtaler nå Kyiv som den nye fronten, for med sine nye sine jetdrevne droner, angriper Russland byen døgnet rundt.

– Jeg har nå mye lavere terskel for å gå i shelter enn før. Under alarm, fyller jeg aldri bensin og jeg går ikke lenger på kjøpesenter, sier Tombra etter å ha kysset kjæresten farvel.

Han krysser Majdan-plassen, går forbi minnestedet for falne soldater. Og på vei inn dørene til metrostasjonen Khreshchatyk høres nye eksplosjoner i det fjerne.

– Det har blitt helt sinnssykt egentlig, med lange alarmer midt på dagen, sier Tombra på vei ned rulletrappa til perrongen 100 meter under gateplan.

– Men krigen har også skapt et samhold. Jeg tror ukrainerne skjønner mye bedre hva det vil si å være ukrainer nå enn for 12 år siden.

Fra St. Petersburg til VG Sporten

Fredrik Tombra vokste opp i Fyllingsdalen i Bergen, med foreldre og en søster. Det var fotball og friidrett, og etter militærtjenesten returnerte han til hjembyen uten et klart mål.

Han forteller at han studerte sosialantropologi «litt halvhjertet», før han begynte på en bachelor i medievitenskap, óg tok studiepoeng i tysk.

– Jeg tok tysk fordi jeg var interessert i tysk fotball. Læreren min fra videregående ville nok ikke trodd dét, men fotballen motiverte meg.

Planen var å ta en mastergrad i Tyskland, men han endte opp med studieplass i et samarbeidsprosjekt mellom Det frie universitetet i Berlin og Statsuniversitetet i St. Petersburg.

– Russland er krevende å forstå om man ikke har vært der. Det er lett å tenke at alt er bekmørkt. Men folk var gjestfrie, jeg ble møtt med varme. Det mest frustrerende i ettertid, er møtene med beleste og oppegående mennesker som likevel velger å «stille seg bak» den russiske staten, sier Tombra.

Veien til journalistikken begynte lenge før Russland-eventyret. Sammen med noen studiekompiser hadde han programmet «Offside» i Studentradioen i Bergen.

– Vi var en kompisgjeng som gikk i studio hver uke, så kamper og preiket fotball. Det var sykt gøy. Etter hvert fikk jeg noen oppdrag i Bergensavisen før jeg ble stringer for VG. Etter studiene søkte jeg på et sommervikariat og ble vaktsjef på VG-sporten.

– Fra «Offside» i studentradioen til vaktsjef i Norges største avis?

– Det var litt overraskende, men det var nok ikke mer hokus-pokus enn at jeg er ansvarlig og lærevillig. Og så trengte de en vaktsjef da sommervikariatet var over.

Plutselig i Beijing

I VG jobbet han turnus på desken, og dekket aldri store idrettsarrangementer.

Det skulle endre seg da han søkte seg til NRK.

– Jeg hadde akkurat blitt singel og bestemte meg for å gi full gass. Kolleger i korona-isolasjon og tilfeldigheter gjorde at NRK sendte meg til vinter-OL. Så da sto jeg plutselig i Beijing og intervjuet de russiske langrennsstjernene etter at de hadde ydmyket de norske. At jeg kunne litt russisk var nok avgjørende for at jeg fikk fast jobb noen måneder senere.

Avslutningsseremonien for Beijing-OL ble avholdt fire dager før Russlands fullskalainvasjon. Tombra forteller at en russisk sportskommentator – en han hadde litt kontakt med i Kina – bare uker senere hadde en nøkkelrolle under et russisk propagandaarrangement i Moskva.

– Han sto på Luzjniki Stadion og ønsket Putin velkommen på scenen for å feire åtteårsdagen for «gjenforeningen» med Krim. Det var absurd, men det viser viktig idretten er for stormakter, hvor tette bånd det egentlig er mellom toppidrett og politikk.

For NRK dekket han en rekke store idrettsarrangementer, som French Open, friidrett og Tour de Ski. Det ble mye reising.

– Et par år hadde jeg mellom 120 og 150 reisedøgn.

Så kapret han den prestisjefylte jobben i Ukraina.

– Jeg hadde vært her under krigen for å lage saker på ukrainske utøvere som skulle til Paris-OL, og ikke minst vist interesse for det idrettspolitiske. I tillegg hadde jeg rapportert ganske mye live, som er viktig i denne jobben, sier Tombra.

Lommelykt og lav puls

Det er bekmørkt når han leter etter en parkeringsplass i Sjevtsjenkivskyj-bydelen. Fredrik Tombra skal gå live i Dagsrevyen og vil finne et egnet sted å sette opp kamera.

– Vi har et problem, sier han oppgitt.

De siste månedene er det ukrainske energisystemet angrepet minst 2000 ganger, og i veien foran Tombra står tre elektriske busser, akkurat der de var da strømmen gikk.

Han klarer likevel å lirke landcruiseren forbi.

– Slike utfordringer blir det nok flere av framover.

Luftvernsirenen går igjen, og vi spør om han har tenkt å gå live her ute, midt under alarm.

– Man kan ikke reagere på hver alarm som om man er i livsfare. Om jeg hele tiden gikk i shelter, ville jeg ikke fått gjort jobben min, svarer han.

Vi runder hjørnet i det klokkene i St. Michaels-katedralen ringer etter kveldsgudstjeneste. En skikkelse haster over plassen. Det er så mørkt at Tombra tenner lommelykten.

– Jeg har kjøpt nye lommelykter og gassovn, skaffet vinterdyne og pledd, ny boblejakke og tøfler – alt man trenger for en kald vinter i Kyiv.

Tombra rusler innover i mørket på Sankt Volodymyr-høyden, et populært parkområde med utsikt over Kyivs østlige bydeler.

Vi hører stemmer, men ser ikke annet enn lysene fra bydelene på den andre siden av Dnipro-elva.

Det er under en halvtime til klokka er 19 i Norge, men Tombra har lav puls. Han rigger selv opp kamera, finner utsnittet som Dagsrevyens seere skal få inn i stua, og konferer kort med Oslo.
Han trekker pusten og ser inn i kamera. Han er på.

Pissekaldt ute, ganske kaldt inne

Det er dag 1694 i Russlands krig mot Ukraina når Panorama igjen møter Tombra.

Da han så Dynamo vinne 1-0, skinte sola over Kyiv.

Men for mange ukrainere har de siste dagene vært røffe. Det har vært glidebomber og missiler og timevis med rød alarm. Og nå siler regnet ned.

– Det går an å ha helt fantastiske dager her, med fotballkamp eller god mat på en restaurant. Men så avløses disse av dager med en nesten apokalyptisk stemning.

Tombra vet at han har tøffe måneder foran seg, at han vil trenge reservetanken.

– Jeg har akkurat forlenget kontrakten, kun fram til sommeren, fordi jeg vil se an vinteren. Sist vinter var ekstrem. Det var tre måneder med kalde morgener, ofte uten strøm og vann.

– Gruer du deg?

– Nei. Man kan ikke ta sorgene på forskudd. Men jeg vet jo at jeg ikke er den som spretter opp av sengen på slike morgener. Og dersom vannet forsvinner, Kyiv tømmes for folk, og russerne ser på dét som en mulighet for å slå til enda hardere, må jeg vurdere situasjonen.

Han husker særlig én morgen, etter et missilangrep.

– Jeg hadde knapt sovet. Det var pissekaldt ute, ganske kaldt inne. Jeg trengte en dusj før jeg skulle gå direkte i Nyhetsmorgen, men fra krana kom det bare dråper. Etter å ha gått live, gikk jeg på en kafé med håp om å få litt varme der. Men der brukte de generatoren til å holde kjøkkenet i gang. Da kjente jeg at jeg hadde fått litt nok.

– Ikke noe følelsesmenneske

Etter en kort arbeidslunsj, måtte Tombra videre for å lage en reportasje til Dagsrevyen. Da skjønte han for alvor hvordan Russlands krig rammer folk flest.

– På et suppekjøkken møtte vi mennesker som knapt hadde plussgrader i leiligheten.

– Krigen har endret seg det siste året, har noe endret seg i deg?

– Dét er vanskelig å vite mens man står midt oppi dette.

Han blir stille noen sekunder.

– Jeg har sett døde mennesker bli løftet ut av ruiner, soldater på et fryselager. Og den lukten, av et menneske som har ligget og råtnet i måneder, slipper ikke så lett. Men jeg tror også jeg er blitt ganske herdet når det kommer til det å se elendighet.

Tombra sier han tror mange oppfatter ham som litt kald.

– Jeg er ikke et utpreget følelsesmenneske. Men jeg tror Ukraina har gjort meg mer empatisk.

Erkjennelsen har kommet gradvis, men ble tydelig da et missil delte en boligblokk i to.

– Det var sterkt å følge foreldrene til en liten gutt som var savnet i ruinene. De gikk hvileløst rundt og man kunne virkelig se smerten i øynene deres. Da gutten ble funnet, gikk de i oppløsning. Det var ekstremt vondt å være vitne til.

En å bekymre seg for

Natten før vi møtes har et nytt missil rammet Kyiv. Tombra hadde akkurat lagt seg, og smellet kom før alarmen. Han sier han sjelden reagerer fysisk på eksplosjoner lenger.

– Men jeg hadde ikke like mye grått hår da jeg flyttet hit, og skulle likt å vite om dét har en sammenheng med at jeg bor her, eller om det bare er alderen.

– Ting skjer fort i en krigssone og nå sitter vi her i leiligheten til din nye kjæreste?

– Det utviklet seg gradvis fra et vennskap, og så tok vi bare sjansen.

Naomi Gumaer og Fredrik Tombra møttes første gang i juni i fjor, men ble egentlig ikke kjent før NRK P3 skulle lage et innslag om hjelpearbeideren. Tombra var med på opptak, «som sjåfør og kjentmann», og i sommer ble de et par. Men hvordan ser fremtiden ut?

– Ting her er uforutsigbart, og man kan bare være i krig i en begrenset periode. Vi snakker mye om hvordan vi skal få ting til å henge sammen etter at kontraktene våre her går ut.

– Og om barn?

– Vi har naturligvis snakket om det. Barn er definitivt noe begge ønsker, men ikke noe vi prøver på akkurat nå. Vi får se hvor vi er om et år, eller to.

Han forteller at de spiller tennis, drar på utflukter og utforsker Kyivs restauranter. Men også at det er viktig å ha noen å holde rundt i hverdagen – den fysiske nærheten til et annet menneske, ligge på sofaen og bare se en film.

– Man kan bli ekstremt oppslukt i jobben her, og det har nok hjulpet meg å prioritere litt, å koble av for å hente energi. Det å bare være sammen er fint. Man trenger ikke si så mye.

– Men har det gjort deg mer redd?

– Jeg er mye mer bekymret for Naomi enn for meg selv. Hvis hun drar på jobb østover, sjekker jeg ofte Telegram for å se hva som skjer der hun er. Og akkurat det er kanskje det negative ved å bli glad i noen. Man får faktisk noen å bekymre seg for.

Fugler eller droner?

Kill-zone kaller Tombra det – områdene som i de første årene etter fullskalainvasjonen minnet mest om første verdenskrig, med skyttergraver, gjørme og artilleri.

Nå har dronene tatt over et flere kilometer bredt belte.

Langs den 1200 kilometer lange frontlinja, jakter begge parter på alt som beveger seg med FPV-droner – presisjonsvåpen som styres med en joystick.

Tombra har vært der, rapportert fra Kramatorsk, Kharkiv og Izium. Han har vært i Zaporizjzja, Kherson og Otsjakiv – hvor det bare er et par kilometer til nærmeste russer.

Akkurat nå sitter vi på Idealist café i Yaroslaviv Val-gaten i Kyiv, men det som skjer langs fronten opptar Tombra.

– Kill-zone strekker seg mye lenger inn i landet enn før. Og fordi det er blitt så farlig der, opererer flere medier nå med no-go-soner som er langt bak de faktiske frontlinjene. Og nettopp derfor er det så viktig at noen drar dit, sier han.

En novemberdag i fjor, omtrent en måned etter at en fransk fotojournalist ble drept, dro Tombra, NRK-fotograf Torstein Georg Bøe og medhjelper Anton Kudinov til Kramatorsk.

– Fra Oleksandrivka, rundt fem mil fra byen, kjører man på en vei der hver eneste meter er dekket av dronenett. Og for hver kilometer man kjører, kommer flere og flere tegn på at man nærmer seg en aktiv krigssone, forteller Tombra.

Han og kollegaene skulle lage en reportasje om et soldat-lag som opererte bakkedroner. Etter en vellykket arbeidsøkt, spiste teamet borsj i en restaurantkjeller i Kramatorsk. Så gikk alarmen, men fordi de ikke ville kjøre hjem i mørket, forlot de kjelleren.

– Ved et trafikklys ropte sjåføren, «opp, til venstre!» Jeg så bare masse fugler, men så smalt en drone rett ned ved bensinstasjonen et par hundre meter foran oss.

– Dere hadde strukket strikken?

– Ja. Vi burde nok blitt i den kjelleren fram til alarmen var over. Samtidig er det alarm såpass ofte, og på et tidspunkt må man jo bare bevege på seg.

Tombra var tilbake i Kramatorsk i april i år.

– Da hadde det tilspisset seg. Det var noe bevegelse i gatene, stort sett eldre mennesker, men det var også en ganske dystopisk stemning. Kramatorsk er blitt et ubehagelig sted.

– Ingen cowboy

Tombra har flere ganger vært litt for tett på. Under en reportasjereise til Pavlohrad, våknet han av at det ristet i hele bygget. Kroppen gikk i høyspenn.

– Jeg mistet kontrollen over finmotorikken, og klarte nesten ikke å få på meg t-skjorta for å komme meg ned i kjelleren. Smellet var så kraftig at det føltes som nabobygget var truffet.

Et besøk til den sørlige byen Kherson var spesielt skummel.

– Som i veldig mange ukrainske byer, var det rolig, helt til det ikke var det lenger.

– Vi parkerte under et tre for å orientere oss, men innså at stedet var for farlig, og kjørte videre. Bare en time senere, så vi en annen bil stå i brann akkurat der vi hadde stått. Jeg har åpenbart tøyd strikken noen ganger, men er ingen cowboy. Alle oppdragene vi er på i frontnære områder er nøye planlagt. Men det er krig, og det er naturligvis ikke uten fare.

På sykehuset i Kherson fikk NRK-teamet historien de kom for.

– Vi møtte en kvinne som hadde vært en kort tur ute for å mate noen løshunder. Fra trappa hadde hun lyttet og sett seg for. Men da hun kom ut på gata hørte hun den karakteristiske rotorlyden. En drone hadde stått i hvilemodus på et tak. Da den oppdaget henne, løftet den seg og slapp eksplosiver over henne.

Dette er én historie, påpeker Tombra, i en by der folk fortsatt prøver å leve livene sine, men der grusomhetene rammer dem ekstremt hardt, hver eneste dag.

– Det må finnes et hat som … Jeg skjønner ikke at man kan ønske et annet menneske så vondt at man styrer en drapsdrone mot en eldre kvinne som mater hunder, som om det var et videospill. Det er sjokkerende.

Vi forlater Idealist café i Kyiv, ser folk haste hit og dit, fra jobb, på butikken, inn i en restaurant. Det er ikke alarm, og også Tombra skal ut å spise, med kjæresten.

Ved Vitenskapsakademiet stopper vi, ser på den historiske bygningen som ble truffet av en drone en mandag i slutten av september, midt i arbeidstiden. To liv gikk tapt. Vi spør om det er mulig å være uavhengig journalist når han lever så tett på den ene parten.

– Man blir farget av å leve her. Nøytralitet er en journalistisk forutsetning, men man må også si det som det er. Jeg ser med egne øyne alle krigsforbrytelsene Russland begår.

Alle angrepene, all terroren, alle livene som går tapt, gjør det mer og mer krevende for Tombra å forstå det landet der han en gang hadde en fantastisk studietid.

– Kanskje er dét også et argument for ikke å bli her for lenge.