Jobb nummer én, men hva slags jobber?

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

De unge jentene lente seg tungt over symaskinene. De satt tett i tett. Lyset var dårlig. Luften var tett. Lønna betydelig tynnere. Det er sånn jeg husker arbeidsplassen på eksportprosess-sonene i sørlige Afrika fra et par tiår siden. Jeg har sett flere liknende bedrifter etterpå som lager smykker, vever tekstiler og lager industriprodukter i flere land.

Liv Tørres Liv Tørres Leder for Internasjonal avdeling i LO og har skrevet doktorgrad om fagbevegelsens påvirkning på apartheids fall

Leder for internasjonal avdeling i LO

Det de har til felles er at de ofte bidrar mindre til lokalmiljøet enn datasentre gjør i Norge, og enda mindre til landenes utvikling og til anstendige vilkår for de som jobber der. I dag finnes det tusenvis av slike eksportsoner eller frihandelssoner som er spredt i over 130 land. Over 60 millioner jobber ifølge arbeidslivsorganisasjon ILO i slike soner.

Flesteparten av dem er unge kvinner. De har jobber. Men har de en lønn å leve av, trygghet hvis de blir syke og mulighet til å kreve bedre vilkår? Det er spørsmålene vi må stille når jobbskaping nå skal få større plass i norsk bistand.

Jobbskaping øverst på dagsordenen

Jobbskaping er en av topp prioriteringene i det som blir regjeringens nye bistandspolitikk. Det er bra. En jobb å leve av er veien ut av fattigdom for millioner av mennesker verden rundt. Jobbskaping er også det folk ber om når man spør hva de først og fremst ønsker hjelp til.

Millioner av ungdommer er på vei ut i arbeidslivet i det globale sør uten sjanse til å finne seg en jobb og levebrød. Av det vokser det sinne, hat og sosial uro. Vi har sett det en rekke steder rundt i verden gjennom tidene og ikke minst i den massemobiliseringen vi så i Midtøsten under den arabiske våren 2011.

Jobbskaping er utvilsomt den mest pålitelige veien ut av fattigdom. Jobber gir folk levebrød. Håp. Opplæring. Selvtillit. Og frigjøring for millioner av kvinner. Men en jobb uten en lønn å leve av, uten kontrakt og rettsvern er utnytting og ikke utvikling verken for de som jobber eller for landet deres.

Det er derfor bra at regjeringen understreker at dette skal være ordentlige jobber. Men hva er egentlig en ordentlig jobb, og hva skal til for å sikre det?

Hva er en ordentlig jobb?

En ordentlig jobb er først og fremst i såkalt formell sektor der folk har en lønn de kan leve av og i tillegg en forutsigbar lønn som gjør det mulig å planlegge økonomisk og spare penger der det er mulig. Det må være kontrakter og også ordninger for sykepenger, pensjon og fødselspermisjon, samt trygge arbeidsforhold som reduserer eller fjerner risiko for inntektstap dersom folk blir skadet.

Og sist, men ikke minst, må det være jobber hvor de grunnleggende rettighetene er respektert. I henhold til menneskerettighetene skal folk ha lov til å organisere seg og forhandle med arbeidsgiver. Det er også forbudt med barnearbeid, tvangsarbeid og diskriminering.

Men mange hundre millioner mennesker lever og jobber langt unna dette minimumet. Faktisk er det ifølge ILO så mange som to milliarder mennesker som jobber i den såkalte uformelle sektoren uten kontrakter, levelønn, sosiale ordninger, mulighet for pensjon eller noen rettigheter overfor arbeidsgiverne.

Så hva trenger man for å få til jobbskaping? Offentlige arbeidsprogrammer kan være bra på kort sikt for å sikre både infrastrukturtjenester og jobbskaping, men er ikke nødvendigvis bærekraftig på sikt. Jobber i offentlig sektor er viktig for å sikre basistjenester. I tillegg vil alle land trenge en privat sektor som selger varer som kan bringe penger inn i landet. Og da trengs investeringer og garantiordninger. Men hvordan skal man sikre at disse jobbene faktisk blir ordentlige?

Fagbevegelsen viser vei

Noen tenker nok at fattige land ikke har råd til å investere i ordentlige jobber, men det er det ofte næringslivsledere og selskapene deres som tjener på. Det er få fattige land som har klart å utvikle seg på den utnyttingen av arbeidskraften som foregår i mange av landene deres. Derimot har noen selskaper og enkeltpersoner tjent store penger. Mange av de fattigste landene i Afrika har også samlet noen av kontinentets rikeste personer.

Fagbevegelsen har vist hva som skal til for å gjøre jobber til ordentlige jobber. I Ghana har fagforeninger forhandlet fram bedre lønns- og permisjonsrettigheter, tryggere arbeidsforhold og vern mot oppsigelse ved graviditet.

På Filippinene har fagbevegelsen tilsvarende bidratt til 20 nye tariffavtaler i 2025, med lønnsøkninger og styrkede rettigheter. I Indonesia utfordret fagforeningene jobbskapingsloven og vant i 2024 fram med krav om tydeligere grenser for midlertidige kontrakter og minstelønninger.

Dette er også utviklingsarbeid: å gi arbeidsfolk trygghet og makt til å kreve sine rettigheter og sin del av verdiene de skaper.

Den norske modellen som eksportvare

Norge kan eksportere det som virker hjemme. Velferdsstaten og den norske modellen ble bygget av organiserte arbeidstakere og arbeidsgivere, ikke av kapital alene. Høy organisasjonsgrad og et sterkt forhandlingssystem har bidratt til utvikling, høy produktivitet og relativt jevn fordeling. Det var ikke hyllevare, men ble bygd opp over mange år.

Regjeringen flagger at de vil bruke større deler av bistandsbudsjettet i investeringer til Norfund og Verdensbanken. Det er i utgangspunktet en god idé, men mange av landene de investerer i har krevende forhold for både arbeidstakere og fagbevegelsen. Norfund vurderer selve arbeidslivsrisiko som den vanligste risikoen i porteføljen deres i 2025.

Hvorvidt arbeidstakerne har organisasjonsrett, tariffavtaler eller lønnsnivå i bedriftene de investerer i bør rapporteres på hvis vi skal kunne følge opp om dette blir ordentlige jobber.

Målet må være jobber med rettigheter

Vi regner med at det i den nye bistandspolitikken vil bli rapportert på rettigheter og jobbkvalitet, ikke bare på antall jobber. Vi forventer også at respekt for arbeidstakerrettigheter vil være et vilkår for investeringer og programmer. Og sist, men ikke minst at investorene og bistandsmyndighetene tar fagbevegelsen inn i jobbsatsingen i de landene de skal operere.

Den kommende stortingsmeldingen om utviklingspolitikken bør behandle fagforeninger og sosial dialog som en del av jobbskapingen, ved siden av privat kapital. Den nye bistandspolitikken må måles på mer enn antall arbeidsplasser. Regjeringen må stille krav til lønn, trygghet og organisasjonsrett, og ta fagbevegelsen med når satsingene utformes og følges opp.

Målet må være jobber som gir mennesker en vei ut av fattigdom og innflytelse over eget liv.