Enorme utfordringer i et splittet Kenya

- Jeg tegner en politimann som skyter, sier 14 år gamle Nicholas Osmondi.
Ved flyktningmottaket ved St. Stephens katedral i den vestlige byen Kisumu ligger guttungen på et nakent betonggulv og tegner. Fornøyd med tegningen av politimannen viser han oss en annen. Den viser døde mennesker med armer og bein som er kappet av.
Nicholas forteller at det var dette han så i Naivasha, en by vel hundre kilometer nord for Nairobi som inntil dagen i forveien var hans hjemby. Foreldrene hans flyttet hit for noen år tilbake etter at de fikk jobb i blomsterindustrien i byen. Før Kenyas valgkommisjon 30. desember i fjor erklærte Mwai Kibaki som vinner av det omstridte presidentvalget var nemlig Naivasha best kjent som en av verdens største produsenter av roser.

Massakrer. I dag er det ikke lenger røde roser man tenker først på når Naivasha nevnes. Fra hver eneste person som flyktet fra byen hører vi historiene, om forsvarsløse mennesker som blir brent til døde, om folk som ble hakket i småbiter av gjenger bevæpnet med macheter.
- De brente min kone og to barn levende, sier en flyktning som ikke vil ha navnet sitt på trykk.
Han har vært ved mottaket i flere dager, og vet ikke hvor han skal gjøre av seg. Alt han har igjen er en god utdannelse som han ønsker å utnytte, i første omgang til å skaffe en jobb. Han vil aldri reise tilbake til Naivasha.
- Jeg vil forsøke å starte et nytt liv, sier han.
Nicholas forteller at han sammen med moren og to søsken klarte å redde seg inn på en politistasjon i byen. Faren forsvant underveis under flukten, og har ikke latt høre fra seg siden. Gutten sier ikke mye.

Feil sted til feil tid. Flyktningene vi møter i Kisumu, Kenyas tredje største by (og luo-folkets «hovedstad») tilhører alle luo- og luyah-folkene. Deres forbrytelse var at de befant seg i kikuyu-land da valgresultatet ble kjent.
De 20.000 kikuyuene som befant seg i Kisumu på samme tid, var like uheldige og møtte samme skjebne. Da valgresultatet ble kjent i byen, gikk gjenger av ungdommer fullstendig amok. De brente og plyndret hver eneste bygning knyttet til kikuyu-folket, som raskt ble drevet ut av byen. Samtidig mistet politiet fullstendig kontroll og åpnet ild mot stort sett alt som rørte seg. Over 60 personer, flere av dem kvinner og barn, skal ha blitt skutt i ryggen og drept da de forsøkte å komme seg unna.

Uventet omfang. Totalt har over ett tusen mennesker blitt drept og over en halv million drevet på flukt under de voldsomme opptøyene. At valgresultatet ble fikset, i Kibakis favør (selv om det finnes grove uregelmessigheter på begge sider), hersker det bred enighet om. Omfanget av volden og opptøyene som fulgte ser imidlertid ut til å ha forbløffet alle.
- Jeg kan ikke si at jeg forutså omfanget og brutaliteten i opptøyene. Men vi har opplevd det før, blant annet i 1992 og 1997, og vi visste vi hadde store uløste problemer, spesielt i forhold til landkonflikter, sier Wangari Maathai, og fortsetter:
- Myndighetene har aldri tatt disse spørsmålene tilstrekkelig alvorlig. Så vi bør ikke være overasket, men omfanget, det utrolige sinnet og hvor hurtig det spredde seg, sier hun.

Vil bygge bro. Fredsprisvinneren tar imot oss på Green Belt Movements eiendom i utkanten av Nairobi. Hun forteller at bevegelsen nå forsøker å bygge broer over den etniske konflikten ved å få folk fra ulike etniske grupperinger sammen.
Maathai var medlem av Kibakis forrige regjering før hun mistet parlamentsplassen under valget. Hun var blant de første som ga uttrykk for at en avtale om maktdeling mellom partene var det eneste alternativet fremover. Siden har hun blitt truet på livet av ytterliggående kikuyu-grupperinger fordi hun ikke støttet presidentens linje.
Maathai tror partene til slutt vil bli enige.
- De er politikere. De kan drikke en kopp te, stå sammen, og si at alt er i orden, sier hun.
En politisk løsning er imidlertid bare begynnelsen, hevder hun, og mener dagens ledere neppe er de rette til å ta landet videre.
- Jeg kan virkelig ikke se hvem som kan ta dette fremover. De har skapt hatet, så hvordan hjelpe befolkningen med å lege sårene? Så snart de blir enige, vil de be alle om å glemme og tilgi hverandre, men det kommer ikke befolkningen til å gjøre, sier hun

Brutte løfter. Kenyas fremtid avhenger ikke bare av en politisk avtale mellom partene. Ved siden av de politiske og etniske spørsmålene snakker observatører om manglende fordeling av ressurser, jordspørsmål, utstrakt fattigdom, og et valgsystem hvor vinneren tar alt.
- Konflikten handler ikke om etnisitet, men om høye forventninger og brutte løfter, sier professor Bethwell A. Ogot ved Moi-universitetet.
Vi møter den 78 år gamle historieprofessoren ved hans kontor i hjembyen Kisumu. Han merket selv opptøyene på kroppen. En kvinne ble drept utenfor huset hans, og han ble nesten skutt av politiet da han evakuerte sønnen og barnebarna til flyplassen i byen. Han mener de etniske motsetningene landet nå ser i stor grad er blitt skapt av Kenyas maktelite.

«Ingen er rene!» - Det er knapt noen i Kenya i dag som kan hevde å være en ren kikuyu eller en ren luo. De som mener dette er idioter, de kan ingenting om afrikansk historie, sier han, og fortsetter:
- Siden Kenyas uavhengighet har befolkningen blitt lovet ting dag ut og dag inn, men alle håpene deres er blitt smadret, alle løftene er blitt brutt.
Han minner om at det var Oginga Odinga, Raila Odingas far, som hjalp kikuyuen Jomo Kenyatta til å bli Kenyas første president etter landets uavhengighet.
- Han fikk luo-folket, inkludert meg, til å tro at Kenyatta var en gud, og at vi alle ville komme til himmelen så snart han kom til makten. Vi vet alle hvordan det gikk, og tro det eller ei, Raila Odinga gjorde det samme for Kibaki i 2002, sier han.

Balkanisering. De voldsomme opptøyene har ført til at Kenya i dag er fullstendig splittet etter etniske linjer. Gamle uløste konflikter har kommet til overflaten, og «balkanisering» er et uttrykk som brukes flittig.
Hassan Omar Hassan, leder for menneskerettighets­kommisjonen i Kenya, mener situasjonen er kritisk.
- Vi har levd i en løgn. Vi har vist oss fram som et forent og samlende land utad, men samtidig har det ulmet så mye trøbbel og hat. Nabo har hatet nabo, men for å leve videre har vi latet som om at vi var så tolerante at vi kunne akseptere hverandre, sier han.
En omfattende snuoperasjon må til for å løse problemene. Hassan er opptatt av at det også må reageres mot de som er skyldige i omfattende brudd på menneskerettighetene.
- En av grunnene til at både statssponset vold og vold fra ikke-statlige aktører gjentar seg, er at de skyldige aldri blir stilt til ansvar for sine handlinger, sier han.

Røtter i kolonitida. Fra Kisumu fortsetter vi tre timer nordøst over Nandi-fjellene til byen Eldoret i Upper Rift-dalen. Ved en enorm markedsplass i utkanten av byen har 20 000 mennesker, hovedsakelig kikuyuer, søkt tilflukt.
Biskop Cornelius A. Korir ved den katolske katedralen forteller at flyktningene ble flyttet hit etter at området rundt kirken ble for lite. Han mener den politiske konflikten mellom Odinga og Kibaki har satt fyr på en landkonflikt mellom kalenjin- og kikuyu-folket som går langt tilbake til kolonitida. Kalenjin-folket hevder disse landområdene opprinnelig tilhørte dem.

Vi «bare» brente hus. - Dette har ingenting med valget å gjøre, de vil bare ha oss vekk og brukte valgresultatet som en unnskylding til å gå til angrep. Selv om vi har kjøpt landet for egne penger, mener de at det er deres, sier John Chege, en av flyktningene vi møter i leiren.
I landsbyen Iten, vel 30 kilometer øst for Eldoret, møter vi fire kalenjin-ledere. Alle benekter kategorisk (tross påstander om at en av dem skal ha kommandert 60 «kalenjin-krigere» i strid under kampene i Eldoret) enhver befatning med drap, plyndring, brenning, væpning og planlegging av nye voldskampanjer. En barneskolelærer i samme område forteller en annen historie. Han sier at hele samfunnet nå forbereder seg på full krig.
- Kalenjin-gruppene har kommet sammen, og er klare for krig, sier han.

Kan bli utstøtt. Biskop Korir mener over fem hundre mennesker er blitt drept bare i Eldoret-området. I den mest omtalte hendelsen ble opptil 30 personer, inkludert mange kvinner og barn, brent til døde da hundrevis av kalenjin-krigere omringet og satte fyr på en kirke der mange kikuyuer hadde søkt tilflukt.
Korir er selv kalenjin og vet hva som kreves av hver enkelt. Han forteller at flere er blitt forfulgt etter at de har hjulpet kikuyuer med forsyninger eller flukt.
- Du har ikke noe valg, om det kalles til krig må du stille opp. Status, posisjon eller hvem du er spiller ingen rolle. Om du nekter, blir du i beste falt utstøtt. I verste fall kan du selv bli et mål, sier han.

Håper på Kofi Annan. I Kenya venter nå alle på resultater av de Kofi Annan-ledede forhandlingene. Felles for journalistene vi snakker med, som for andre observatører og ikke minst alle flyktningene vi møter fra alle etniske grupper, er håpet og tilliten til at Kofi Annan til slutt klarer å få partene til bli enige om en avtale alle kan leve med.
- Det er en ekstremt farlig situasjon. Nå er det Kofi Annan som blir gjort til en gud, konkluderer professor Bethwell A. Ogot.
- For om Annan ikke lykkes, så Gud hjelpe oss!

Torgeir Norling er norsk frilansjournalist. Han besøkte nylig Kenya.