En standard for norske organisasjoner, en annen for USAs tenketanker?

Hans Morten Haugen Hans Morten Haugen

Statsviter og professor i internasjonal diakoni ved VID vitenskapelige høgskole

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Hva mister vi av folkeopplysning, engasjement, håp og demokratisk dannelse ved at en rekke søknader om informasjonsstøtte er blitt avslått i første runde?

Jeg har ikke lest alle begrunnelsene for avslagene som er gitt fra Norad på søknader om informasjonsmidler. Jeg har heller ikke lest alle innvilgelsesbrevene når Norad- eller UD-midler er tildelt USA-baserte tenketanker.

Dette innlegget må derfor ikke leses som kritikk av enkelte saksbehandlere i Norad og Utenriksdepartementet – eller konsulenter som har vurdert samarbeidet med tenketankene – men som et spørsmål om hva Norad og UD søker å oppnå på et overordnet plan.

For er det slik at norsk bistandsforvaltning har en standard når de vurderer pengestøtte til norske organisasjoner, og en annen når de vurderer støtte til amerikanske tenketanker?

Støtten til amerikanske tenketanker

I etterpåklokskapens lys er det mye som burde vært ugjort.

Det kommer fram i en rapport fra Scanteam, på oppdrag fra Norad. Rapporten ser på tre års rammeavtaler med International Peace Institute (IPI), som ble ledet av Terje Rød-Larsen 2005–2020 og som mottok over 130 millioner kroner fra Norge 1997–2018.

Kritikken mot norske bistandsmidler til IPI er også tydeliggjort av Riksrevisjonen i 2021 med vurderingen «sterkt kritikkverdig». Det er her relevant at andre USA-baserte tenketanker har fått enda større overføringer. En tenketank har fått krav om tilbakebetaling, som følge av det Norads internrevisjon finner å være fiktive timelister.

På andre områder er Scanteam-rapporten fra 2014 mer positiv. Den begrunner IPI-støtten med at den gir «synlig og tydelig plattform overfor FN og ulike lands FN-delegasjoner. Vurderingen er at den fysiske nærheten til FN-kontorer og staters FN-representasjoner er IPIs mest betydningsfulle bidrag. Å sikre slik adgang til FN-prosesser er «en rolle som IPI fyller svært godt».

Jeg mener ikke at alle tenketanker er irrelevante. I årets statsbudsjett får for eksempel palestinske og sørafrikanske tenketanker støtte, de siste ut fra deres relevans for utvikling i Afrika. Men jeg stiller meg spørsmål om de amerikanske tenketankene bør få så mye støtte på bekostning av andre formål, som informasjonsstøtte til norske organisasjoner?

Derfor fikk de avslag

Organisasjonene – deriblant fire ungdomsorganisasjoner – som har fått avslag på søknadene om informasjonsmidler har fått ulike begrunnelser.

Noen er blitt fortalt at søknaden mangler risikoanalyser for å kunne håndtere sårbare skolebarn på norske skoler, andre at søknaden skulle synliggjort konsulentbruk for å vite hvordan man kommuniserer med en ung målgruppe.

Den vanligste begrunnelsen – slik jeg har fanget det opp – er at søknadene fokuserer på tiltak og ikke i tilstrekkelig grad vurderer tiltakenes effekter for holdninger og engasjement. Organisasjonenes folkelige forankring er ikke vektlagt i særlig stor grad i vurderingene.

Jeg har størst innsikt i trosbaserte aktører. Disse møter ungdom og voksne som ikke nødvendigvis tilhører politiske miljøer eller akademia, og som ikke bor i de store byene.

To trosbaserte aktører eies av de fleste norske kirkesamfunn: Norges Kristne Råd og Kirkens Nødhjelp. Begge har potensial til å nå bredt ut, men mobilisering av folk i menighetene krever også innsats fra det enkelte kirkesamfunn.

Global Info er del av Norges Kristne Råd, og fikk avslag i første runde, mens Kirkens Nødhjelps søknad ble innvilget.

Kirkens Nødhjelp er en organisasjon som representerer brede folkebevegelser, men det er rimelig å hevde at Global Info – med Global Uke – over de siste årene har arbeidet mer målrettet med å nå frikirkene.

Sivilsamfunnets betydning

Den norske modellen – også innenfor utviklingsbistand – er å samarbeide med sivilsamfunnet, og erkjenne sivilsamfunnets betydning for demokratibygging. De praktiske erfaringene fra organisasjonslivet styrker den alminnelige dannelsen og det norske demokratiet.

Sosiale og politiske utviklingsprosesser skjer i alle land gjennom at de mektige erkjenner at det er i deres egeninteresse å inngå kompromisser med de som fremmer krav om endring.

De som representerer de underprivilegerte og som ønsker endring, må bygge brede allianser og fremme krav på fredelige måter. Bildet er komplekst, men trenden går i retning av mer autoritære styresett, basert på ønsket om stabilitet. Ved å kneble kritiske stemmer og arrestere forkjempere for endring blir resultatet ikke bare økt undertrykking, men også samfunnsmessig stagnasjon.

Ungdomsorganisasjonene som har fått avslag, arbeider for global rettferdighet, og har formidlet reell framgang gjennom avisen «Verdens beste nyheter».

Utviklingsbistand spiller en relativt liten rolle for global rettferdighet. Skatte-, gjelds- og handelsrettferdighet er hver for seg av større betydning. Handelsregler omfatter også patentregler og miljømessige og folkeretts- og menneskerettsbaserte krav.

Ved å åpne opp for støtte til organisasjoner som ikke primært arbeider med bistand har informasjonsstøtte-ordningen til nå bidratt til økt kompetanse på disse komplekse forholdene. Attac er en av organisasjonene som har hatt oppmerksomheten på betydningen av teknologi-oligarkenes økte makt, og Attacs søknad er avslått.

Støtten sikrer mulighet til påvirkning

I tillegg til demokratibygging og demokratisk dannelse, har informasjonsstøtten sikret faglig baserte påvirkningsmuligheter opp mot relevante beslutningstakere.

Vi som arbeidet for gjeldsletting for fattige land på 1990-tallet – slik at pengene brukt på gjeldsbetjening heller kunne gå til helse og utdanning – opplevde gjennomslag og endrede forståelser både hos beslutningstakere og folk flest.

Vi hadde ikke presise og gode effekt-begreper, men vi var en del av en global bevegelse i et tiår som man i dag ser tilbake til med lengsel.

Det å ha erfart hvordan organisasjoner kan forandre verden er en erfaring jeg virkelig unner dem som i dag er unge og utgjør framtidens beslutningstakere.

Å kutte i Norads informasjonsstøtteordning gir færre arenaer til å fremme handling, håp og fellesskap – nettopp det vi trenger for framtiden.