Et landskap som forsvinner

Raja Shehadeh er palestiner og forfatter, men han er i tillegg jurist og menneskerettighetsforkjemper. Dessuten er han en lidenskaplig vandrer som elsker å gå i det landskapet han har vokst opp i rundt byen Ramallah på Vestbredden. Boka ”Til fots i Palestina” forteller historien om hvordan nybyggere, murer, veier og kontroll gjør det stadig vanskeligere å nyte friheten, skjønnheten og stillheten i disse landskapene.

”Da jeg begynte å vandre i Palestinas åser og daler for et kvart århundre siden, visste jeg ikke at jeg vandret gjennom et forsvinnende landskap.” Slik begynner Shehadeh fortellingene om sju vandringer fortatt de siste 27 åra. Vandringene blir mer enn en enestående beskrivelse av planter, stein, vann, vinranker, oliventrær, frisk luft og mennesker – det blir også vandringer gjennom landskap som stenges inne, brytes ned og splittes. Det landskapet som skulle gå videre fra generasjon til generasjon har skrittvis blitt totalt forandret,

Foreldrene til forfatteren bodde i Jaffa, men ble tvunget til å flytte til Ramallah i 1948. Shehadeh følte seg trygg i sitt steinhus i byen på vestbredden, og fant kilden til glede i landskapet rundt. I 2002 våknet han til lyden av stridsvogner utenfor veggene sine. Statsminister Ariel Sharon hadde gitt ordre om å angripe Ramallah der Yassir Arafat hadde sitt hovedkvarter. Freden og friheten ble brutt i Ramallah.

Den røde tråden i fortellingene formulerer forfatteren slik: ”Gjennom hele boka er nybyggerne, de største skurkene i mine fortellinger, til stede”. Tradisjonelt bygde palestinerne sine landsbyer rundt høydene for å beskytte seg mot regn og ruskevær. Nybyggerne var mer opptatt av sikkerhet og militært overtak, og bygget på toppene. Forfatteren møter stadig nye hindringer på sine vandringer. Kulturlandskapet er overkjørt av bosettinger, brede veier setter strengler for bevegelsesfrihet, køer hindrer passeringer og etter hvert kommer også en høy mur som skiller jord, slektninger og venner ra hverandre. På en av sine vandringer møter han en nybygger som spør vennen Rema: ”Hvor kommer du fra?”. ”Herfra,” svarer Rema. Det gjør inntrykk.

Den ene åsen etter den andre blir annektert etter hvert som flere jødiske bosettinger blir etablert. Palestinere nektes tilgang til eiendomsreguleringer, og Shehadeh går sammen med andre for å prøve å slå beina under bosettingsprosjekter med rettslige midler. De beskyldes for å ville stjele sin egen jord.

Forfatterens kritikk av Oslo-avtalen er skarp. Retten til jord står sterkt over hele verden, og her er retten undergravet i form av soner. Bare nybyggingen fortsetter. Forfatteren bruker ikke andre våpen enn ord og argumenter, men møtes med avvising. Mot slutten av boka kommer han i samtale med en nybygger der begge legger sine argumenter fram for hverandre. De kjente argumentene. Likevel ender det med at de blir sittende å prate sammen når retorikken er oppbrukt. ”Jeg var fullstendig klar over at krig og tragedie lå foran oss begge, en palestinsk araber og en israelsk jøde, men her og nå kunne vi sitte sammen, slappe av, ta en blås, forenet for en stakket stund i vår felles kjærlighet ti landet.”

Dette er sterke fortellinger om identitet, tilhørighet og kjærlighet som trues av stengsler, konflikt, aggresjon, hat. Det er en vakker hyllest til et landskap som er blitt mer utilgjengelig for alle, og som forfatteren selv ikke vet om han får se igjen. Den appellerer til universelle følelser hos leseren for alle kommer vi fra et sted, et sted vi kaller hjemme. Det er ingen hatefull mann som skriver, men det er en dypt fortvilet mann som med sorg er øynevitne til at det han kaller hjemme ikke lenger er der.

Boka setter utviklingen i et perspektiv det er verdt å få med seg. Shehadeh fikk Orwell-prisen for den i 2008.