Et liv på flukt

- Fordi vi har kjempet så lenge, føler vi at verdenssamfunnet har glemt oss, sier Rebecca Nyandeng de Mabior.
Hun er gift med lederen for opprørsbevegelsen i Sør-Sudan, John Garang, og har kjempet hele livet for å bedre vilkårene for folk i hjemlandet. Nyandeng de Mabior er sør-sudanernes utviklingsminister, men hun har ingen offisiell tittel, ikke noe departement - bare tonnevis med pågangsmot og engasjement. Det er det som driver henne til stadig å fly illegalt inn i sitte eget land for å hjelpe ofrene for krigen.

Rystet verden. Gleden er enorm i det småflyet treffer den støvete landingsstripen i Lell, en landsby på grensen mellom det nordlige og sørlige Sudan. Transportflyet, lastet med mat og medisiner, er avgjørende for at flyktningene her skal overleve. Et hundretalls mennesker står forventningsfulle og kikker når sekker med mat og esker med medisiner blir kastet ned fra lasterommet på flyet. På grunn av krigen er en halv millioner mennesker avhengig av nødhjelp i Sudan. Det som egentlig skulle være midlertidig, er blitt permanent. Mat som faller fra himmelen er derfor et vanlig skue i det krigsherjede landet. Det er likevel ikke lenge siden en slik matlevering endte i et grusomt blodbad.
Det var i februar i år at folk i Beih, en landsby ikke langt fra Lell, var samlet for å motta ukens hjelpesending fra FN. 76 tonn med mat skulle slippes fra transportflyet og sørge for at de omtrent 10.000 flyktningene fikk noe å leve av de neste dagene. Kvinner og barn sto forventningsfulle og kikket opp i luften da et helikopter fra regjeringshæren overrasket folkemassen. 17 mennesker mistet livet idet soldatene fyrte løs med maskingevær.
Hendelsen rystet en hel verden. For første gang på lenge fikk krigen i Sudan oppmerksomhet. Det ble stilt krav om nye forsøk for å forhandle frem fred. Vestlige land, blant dem Norge, sørget for en avtale som skulle beskytte sivile i krig og legge grunnlaget for videre fredsforhandlinger. Den norske generalen Jan Erik Wilhelmsen ble satt til å observere en begrenset våpenhvile og lovnader om videre fredssamtaler ble gitt. Håp ble sådd i den krigstrette befolkningen, men kort tid etter var kamphandlingene like intense.

Kvinnene lider mest. Etter nærmere 20 års borgerkrig er Sudan fullstendig tappet for ressurser. Det finnes knapt helse eller utdanning i de sørlige delene av landet. Enkelte steder er analfabetismen oppe i 90 prosent. Det er særlig kvinner som rammes.
- Kvinnene er de som lider mest i denne konflikten. Fordi mennene må delta i kamp, har kvinnene alt ansvar hjemme. Uten utdanning og stadig på flukt har de lite å forsørge familien med. I et land hvor millioner er blitt offer, er kvinnene de svakeste av de svake, sier Rebecca Nyandeng de Mabior.

Millioner på flukt. Mennesker på flukt er kanskje den største effekten av krigen. Over fire millioner mennesker er på vandring internt eller utenfor Sudan. Det finnes så godt som ingen intakte veier i den sørlig delen og bare de heldigste får haik med bistandsflyene. Til tross for at Sudan er Afrikas største land, går de fleste flyktningene til fots. I flere uker, ofte måneder kan folk være på vandring før de kommer seg i sikkerhet.
Rebecca Ajok bestemte seg for å flykte fra landsbyen i Western Upper Nile etter å ha overlevd flere bombeangrep. Hennes seks barn ble med på flukten, men mannen er fremdeles i Sudan for å kjempe for opprørsbevgelsen, Sudan Peoples Liberation Army (SPLA). I snart to måneder har familien vært på vandring.
- Bombeflyene kom bare oftere og oftere. De kom på kvelden når vi lagde mat. Etter hvert turte vi ikke koke etter at det ble mørkt i frykt for at soldatene skulle se lyset fra bålene våre, sier Rebecca Ajok.
Lavmælt forteller hun om livet i den oljerike regionen.
- Hver gang bombeflyene kom, forsøkte mange å gjemme seg i buskene. Jeg gravde et hull i bakken hvor jeg gjemte barna. Flere er blitt drept av bombene, men vi har vært heldige, sier Rebecca Ajok.
Det minste barnet er ti måneder gammelt. De andre barna er i skolealder, men har aldri gått på skolen. Nå håper Rebecca Ajok at hun og barna kan få asyl i Kenya. I det minste til situasjonen i Sudan har bedret seg.
- Hvis det blir fred i Sudan vil jeg reise tilbake, men jeg tror ikke fred er mulig. Etter så mange år med krig er det ingen som stoler på hverandre. Det er ingen ende på denne krigen, mener Ajok.
De andre flyktningene nikker. De har alle liknende historier.

Ti år i flyktningleir. Fransic Meri er leder for transittleieren og har jobbet med sudanske flyktninger i seks år. Dag etter dag tar han i mot slitne mennesker på jakt etter trygghet.
- Folk krysser grensen i håp for noe bedre. I flyktningeleirene er det ingen bomber eller soldater som dreper, men livet er som satt på pause. Fordi denne krigen er så langvarig har folk levd i flyktningeleirer i mer enn ti år, sier Meri.
Så samler han flyktningene under et tre. Klokken er snart ti. Det er da lastebilen fra Mugali, en stor flyktningeleir lenger sør, kommer for å hente ukens last. Bare de som blir ropt opp av Meri får reise videre til denne leiren. Listen med navn er midlertidige skjebner for et hundretalls sudanere. Meri begynner å lese. Skuffelse og glede, tårer og smil fyller skyggen av det lille treet. De som blir ropt opp kan komme et skritt videre til et annet, om ikke bedre liv. I Mugali kan de søke asyl og kanskje møte familie og venner.
- Rebecca Ajok, roper Meri.
Stille, nesten usynlig sender Rebecca et lettelsens smil til barna. Så henter hun den lille sekken og hjelper de minste på lasteplanet.
- Abdon Macok Deng, fortsetter Meri.
En mann i førti årene henter reisetillatelsen. Sammen med sin nye kone og ni barn skal Deng snart begynne et nytt liv.
- Vi er slitne av å leve i frykt. Vi er slitne av å se folk dø. Jeg har mistet en kone og tre barn i bombeangrep. Det er ikke vi sivile som ønsker krig, men det er vi som er ofre. Dersom alle nektet å delta i krigen hadde det ikke vært noen krig, sier ni- barns faren, og tar plass på lasteplanet sammen med familien.
- Jeg ikke lykkelig, bare litt mindre trist, sier han.