«Etiske aksjer» til lettlurte ferskinger

Gjennom Framtiden i våre henders NorWatch-prosjekt har jeg fått anledning til å se nærmere på de ulike tilbudene som finnes av «grønne» eller «etiske» aksjefond i Norge. De ulike tilbyderne har forskjellige metoder for å skille de «snille» investeringsobjektene fra de «slemme». Banco, som er hovedfokus i Bistandsaktuelt sin artikkel, har et konsept som etter min oppfatning utnytter den naiviteten som finnes hos kundene og organisasjonene som interesserer seg for «etiske» investeringer.

Det er nemlig ikke de etablerte superinvestorene slike fond er tiltenkt. Disse fondene later til å være laget for de miljøaktivistene, barnevernspedagogene og steinerskolelærerne som for første gang skal begi seg ut på aksjemarkedet. Der har mange av dem aldri vært før, fordi de har ment at selskapene som er notert på Børsen driver med mye galt. Med disse nye fondene kan man muligens klare å få slike nye grupper med på aksjekarusellen. I dag er vi flere aksjeeiere enn fagorganiserte i Norge. Disse «ferskingene» utgjør et lettlurt marked.
Banco Fondsforvaltning i Norge lover å holde seg unna tobakk, alkohol og våpen. Dette er ikke de eneste, kanskje heller ikke de viktigste områdene som et «ideelt» fond bør holde seg unna. Hva med notorisk miljøkriminelle selskaper? Hva med selskap som ødelegger livsgrunnlaget for urfolk, som raserer regnskog? Hva med dem som bygger kjernekraftverk? Selv er jeg overrasket over at så mange «etiske fond» har en klar regel mot alkohol. Øldrikking er langt mer akseptert i de brede lag av samfunnet vårt enn for eksempel rasering av regnskog. Kanskje har dette sammenheng med at kirkelige miljøer utgjør et stadig viktigere vekstmarked for fondsforvalterne?
En liten del av overskuddet i Bancos ulike fond kanaliseres til frivillige organisasjoner. Slik kan Kirkens Nødhjelp, Kreftforeningen eller Care Norge få finansiert sine viktige aktiviteter. Vel og bra. Men at en liten del av overskuddet går til et godt formål, gjør ikke selve investeringen «etisk». Det bør derfor ikke kalles et «etisk» eller «ideelt» fond. Hensikten med å koble disse organisasjonene opp mot et aksjefond er å lokke flere kunder til å investere i fondsandeler. Hva er det kunden kjøper i disse fondene, som konvensjonelle aksjefond ikke tilbyr? God samvittighet, tror jeg er en god gjetning. Organisasjonene blir med på å legitimere porteføljen i det aktuelle fondet.

Bancos idé er ikke unik. Investerer du penger i «Pandafondet» til Delphi Norge støtter du WWF Norge (Verdens Naturfond). Hos Storebrand kan du putte sparepengene i Røde Kors Global. Storebrand Røde Kors Global har for eksempel investert Total Fina. Total er beryktet for sitt engasjement i Burma, der de i samarbeid med militærjuntaen har tvangsflyttet urfolk, brukt tvangsarbeidere, brukt vold og tortur mot motstandere av sine aktiviteter. Vi har fortsatt muligheten til å støtte en frivillig organisasjon med penger gjennom å sende dem en gave. Hos Storebrand tilbys du imidlertid å sende pengene via dem, via Total, via Burma, og dersom militærjuntaens planer lykkes så tjener Total Fina litt penger som går tilbake til Storebrand og tilbake til deg. Underveis har Røde Kors også tjent litt, så de kan forsøke å gjøre noe godt mot all ondskapen i verden.

Eksemplene er dessverre mange flere. En gjennomgang NorWatch gjorde av Pandafondet (Delphi/WWF) i vår viste at dette såkalt ideelle fondet hadde investert i våpenprodusenten Kongsberg, samtidig som bedriftens våpensalg til Tyrkia pågikk for fullt. Støtter man WWF gjennom Pandafondet blir man også medeier i Elkem. Elkem er storimportør av trekull fra ødelagte regnskogsområder på den indonesiske øya Sumatra. På den samme øya driver WWF et prosjekt for å redde den gjenværende regnskogen…
BP Amoco er involvert i virkelig grove menneskerettighetsbrudd gjennom sitt engasjement i landbasert oljeutvinning i Colombia. Her er det U'wa-indianerne som betaler de miljømessige og sosiale kostnadene ved selskapenes jungeleventyr. En rekke indianere har blitt drept i forsøk på å stanse BP Amoco og kanadiske Occidentals Petroleums miljørasering. Storebrand Røde Kors Global sitter investert i BP Amoco.
Nok et tankekors for Røde Kors er fondets investering i Nestlé, den beryktede produsenten av morsmelkerstatning som gjentatte ganger er kritisert for uetisk markedsføring av sine produkter. Særlig i fattige land utgjør Nestlés kyniske markedsføring av sine produkter en trussel mot barns helse, og truer nettopp den samme gruppen som Røde Kors driver et viktig bistandsarbeid for å hjelpe.
Bancos fond skiller seg fra Storebrands konsept ved at organisasjonene foreløpig ikke får fastinntekt. I stedet knyttes inntektene knyttes opp mot fondets avkastning. Dette øker både risiko og muligheter, men for å si det litt stygt, så knyttes økonomien i de involverte organisasjonene enda tettere opp mot virksomheten til selskap som de ovennevnte. Når også Storebrand legger om systemet sitt, vil det kunne gi utslag som: jo mer Total tjener i Burma, desto mer penger til Røde Kors. Om Delphi legger om til samme system vil WWF indirekte tjene mer penger når indonesiske tømmerselskaper ødelegger enda mer regnskog og Elkem får kjøpt opp de forkullede restene til bruk i sin metallproduksjon i Norge. Dette paradokset har jeg foreløpig ikke registrert en seriøs debatt omkring i de frivillige organisasjonene som knytter seg opp mot slike aksjefond.

Og hva er egentlig nytt med dette? Så lenge vi har hatt aksjer har investorer som ønsker det hatt mulighet til å sende litt av pengene de tjener i aksjemarkedet til de formål de selv måtte ønske. Det nye er simpelthen at organisasjonene binder seg opp mot fondet og dermed assosieres med porteføljen.
Ovenfor har jeg stilt spørsmålstegn ved de retningslinjene Banco har satt for sine norske aksjefond. Banco i Sverige har flere typer fond med ulike slags retningslinjer bak. Også her i Norge har vi en forholdsvis rik flora av fond med vidt forskjellige retningslinjer. Men selv om et fond skulle ha gode retningslinjer i utgangspunktet, er det opp til den enkelte analytiker å vurdere subjektivt hvor vidt investeringsobjektet oppfyller disse. Vår erfaring er at analytikerne i svært stor grad forholder seg til selskapenes egeninformasjon. Dette kan være en uvane de har fått med seg fra økonomiske analyser, der man får håpe at de revisorbekreftede regnskapene inneholder korrekte opplysninger. Miljømessige og ikke minst sosiale problemstillinger er dessverre mer kompliserte enn selv det lengste og mest omfattende revisorbekreftede regnskap.
Enkle gjennomganger fra vår side viser ofte at det finnes mye konfliktstoff knyttet til investeringsobjektenes aktiviteter, som analytikere for norske fond, og ikke minst andelshaverne i disse fondene, ikke kjenner til.
For å sette det på spissen, så selger en del av aktørene i dette nye markedet produkter de ikke har. Storebrands Miljøfond reklamerte med at de «bare investerer i selskap som tar hensyn til natur og miljø». Porteføljen de tilbyr er imidlertid slett ikke fri for miljøsyndere. Dermed blir reklamen misvisende. Storebrands miljøfond (EVF) skal imidlertid ha honnør for å forsøke å lage håndfaste kriterier som skal kunne måle «miljøeffektivitet» i den enkelte bedrift. Det er mer enn Banco eller Delphi tilstreber, når de deler ut smuler av overskuddet fra moralsk forkastelig virksomhet til bistandsformål eller kreftforskning.
Innvendingen min mot Banco er først og fremst mangelfulle retningslinjer. Storebrand Røde Kors Global later ikke til å ha noen retningslinjer. Generelt er mitt inntrykk at selv med gode retningslinjer er det lett å gjøre feil. Man vil trenge velskolerte analytikere til å håndheve prinsippene midt oppi utvelgelsen av investeringsobjekter. Klarer man det, vil det bli spennende å se hvor store merkostnadene ved å håndheve slike kriterier i virkeligheten blir. Kanskje lar det seg gjøre med god fortjeneste, men det er også mulig at merkostnadene ved et virkelig strengt og godt forvaltet «etisk» fond blir så store at profitten blir spist opp.
Jeg tror ikke aksjemarkedet med ett blitt fullt av idealister. Kanskje er det heller slik at verdidebatten og miljøbevegelsen simpelthen har skapt et nytt marked som profesjonelle meglere forsøker å tjene penger på?

Tarjei Leer-Salvesen har siden 1996 vært med i redaksjonen for NorWatch nyhetsbrev, som har et kritisk søkelys på norske bedrifters virksomheter i Afrika, Asia og Latin-Amerika. I dette arbeidet har han også undersøkt ulike norske investeringsfond sine profiler i forhold til miljømessige og sosiale spørsmål.