– Etterlyser reaksjon fra UD

- Rwanda har vært vurdert som samarbeidsland for norsk bistand, og Uganda mottar betydelig norsk bistand. Begge disse landene okkuperer store deler av Kongo, men vi hører ikke noe fra UD. Vi etterlyser et sterkere engasjement fra norske myndigheter, sier hun.
I en kommentar til avtalen som i sommer ble undertegnet mellom Rwanda og Kongo, etterlyser hun dessuten et initiativ som kan bidra til at det norske forsvar sender fredssoldater til området.
- FNs observatørstyrke på 3.500 soldater i Kongo må økes, og den må få utvidet mandat, ikke bare til å beskytte sine egne. Det finnes bare ett håp for kongoleserne, og det er at de får ro, slik at de slipper å støtte opprørsgruppene som terroriserer dem, slipper å måtte gå til gruvene for å arbeide for plyndrerne.
- Er det grunn til å tro at Norge vil bidra med soldater til en FN-styrke i Kongo? FNs generalsekretær Kofi Annan har fortalt at han i 1994 kontaktet ett hundre land med forespørsel om en FN-styrke som kunne stanse nedslaktingen i Rwanda, og alle sa nei?
- Nettopp der ligger problemet. Er det slik at det norske forsvar synes det tar seg flott ut å sende soldater til Kosovo, der en FN-styrke på titusener av soldater ble mobilisert uten tilsynelatende problemer, mens en FN-styrke i Kongo er uinteressant? spør Giæver.
- Flyktningerådet er inne med nødhjelp i de okkuperte områdene. Hvor mye må dere tie for å få bli, for ikke å bli kastet ut av myndighetene?
- Kongo er et vanskelig sted å arbeide - vi jobber under okkupanter som vi ikke godkjenner, vi godkjenner bare styret i hovedstaden Kinshasa. Men samtidig må vi ha et samarbeid med okkupantene og deres stråmenn; det er viktig både at vi får gitt hjelp og samtidig er der og ser hva som skjer.
- Er nødhjelpen i Kongo krigsforlengende?
- Nei, det er mye fornuftig nødhjelp som blir gitt i Kongo. I denne krigen fungerer ikke nødhjelp som en pute for myndighetene, slik at de kan bruke pengene på å kjøpe våpen i stedet. Myndighetene i disse områdene har ikke offentlige budsjetter - vi påpeker de skrikende behovene, og de svarer bare at de er blakke. I Kongo er krigens retorikk annerledes, sier Giæver.