Færre sikkerhetsrutiner for lokalansatte

Bistandsaktuelt omtalte i nummer 6/2000 en amerikansk undersøkelse som viste at det er blitt farligere å jobbe med nødhjelp og bistand og at våpnene i konflikter i økende grad rettes mot ansatte i frivillige organisasjoner. Undersøkelsen viste også at det var flest lokalt ansatte som døde, men forskerne kunne ikke si om risikoen for lokalt ansatte medarbeiderne er større enn for utenlandsk personale.
- Dagen strakk ikke til, forklarer sekretær Turi Hammer i Bistandstorget som arrangerte dagen. Bistandstorget er et ressurs- og kompetansemiljø for frivillige bistandsorganisasjoner.
- Men organisasjonene er oppmerksom på dette, og ønsker å gjøre noe med deres situasjon. Men man har ikke de samme instrumentene for de lokalt ansatte, sier Hammer. Det innebærer blant annet at man sjeldent evakuerer lokalt ansatte i kritiske situasjoner når det skjer med utenlandsk personale.

Skape farlig situasjon. Tidligere generalsekretær i Kirkens Nødhjelp Jan Erichsen skulle oppsummere seminaret og var nettopp opptatt av det moralske dilemmaet bistandsorganisasjoner kommer i, når de oppholder seg i et konfliktområde. På den ene siden har man investert millioner i utviklingshjelp og på den andre siden er spørsmålet om sikkerheten for de ansatte - og ikke minst lokalbefolkningen.
- En bistandsarbeider er opptatt av å bedre levevilkårene for fattige mennesker i utviklingsland, men når områdene blir konfliktfylte, endres forutsetningene. Da spiller plutselig hensynet til bistandsorganisasjonens egne ansattes sikkerhet en rolle, sa Erichsen.
- Man ønsker å sikre seg selv, samtidig som man har knyttet sterke bånd til sivilbefolkningen som blir igjen i en tiltakende helvete, sa Erichsen. Han mener uansett at beslutning om evakuering av utenlandsk personale til slutt må tas av hjemmekontoret.
- Det bør ligge utenfor den lokale lederens domene, sa Erichsen. Samtidig understreket han at kun det blotte nærvær at en hjelpeorganisasjon kan påføre lokalsamfunnet betydelig risiko og kan endre hele sikkerhetssituasjonen i landet.

Ressursspørsmål. Informasjon Bistandstorget har fått fra ulike bistandsorganisasjoner viser at standarder og rutiner for å ivareta hjelpearbeidernes sikkerhet er utilstrekkelige eller i noen tilfeller mangler helt. Samtidig understreker sekretær Turi Hammer i Bistandstorget at de ikke har grunnlag for å si at dette er gjengs for alle norske organisasjoner. Men seminaret om bistandsarbeideres sikkerhet viste i alle fall at det er stor forskjell mellom organisasjonene, og at det i bunn og grunn handler om ressurser.
- En fortalte meg at vedkommende var utsendt til et fjerntliggende land og hadde ikke engang mulighet til å ringe hjem. Det er langt fra det og til Røde Kors' daglige rapporter, sier Hammer til Bistandsaktuelt. Røde Kors-representantene på seminaret understreket at uansett sikkerhetsrutiner så er det kalkulert risiko å reise ut som nødhjelpsarbeider.
- Det er stor forskjell fra en søndagstur i skogen. Man må være på vakt hele tiden, sa Bente Knagenhjelm i Røde Kors.
På seminaret åpnet både Røde Kors og Redd Barna for å samarbeide om sikkerhetsspørsmål med de «små» organisasjonene. Kirkens Nødhjelp og flere misjonsorganisasjoner har allerede gått sammen om et «ressurs- og beredskapsteam» som jobber ut fra Modum. Det er et tverrfaglig kriseteam bestående av prest, psykiater og lege. Utsendte fra disse organisasjonen kan ringe et telefonnummer, og i løpet av 24 timer skal de være på vei ut. Etter jordskjelvet på Taiwan i fjor bisto de også nasjonalt ansatte.
25. september markerte FN-ansatte at 20 personer er drept i tjeneste siden i fjor på samme tid. Kofi Annan vil senere i høst legge frem en detaljert rapport for Generalforsamlingen om sivile FN-ansattes jobbsikkerhet.