Fargerike fortellinger fra det ukjente

Jeg ble minnet om denne historien da jeg begynte å kikke på en bok med et gjesp av en tittel - "Kulturanalyse" - og en fargeløs innpakking. Men om innpakkingen ikke er designet for å lokke en leser, gjør innholdet det. Her bringes vi bak grensene for det kjente.

Boka er en sprek samling med utdrag fra historiske tekster om menneskehetens opprinnelse, fedrenes liv, folket, hedningene, om de ville og forskjell og forandring. Den er et resultat av Norsk Forskningsråds Program for kulturforskning, og en mengde norske vitenskapsfolk, oppdagelsesreisende, eventyrere og skribenter får slippe til med sine tekster - usensurert (selv skrivefeil er med) og i tråd med den tidsånd som rådde da de gjorde sine opptegnelser. Til hver tekst er det skrevet en kort introduksjon. Disse klassiskske tekstene fortjener det, for i etterpåklokskapens ånd er det lett å latterliggjøre en del av de påstandene som legges fram. For meg framstår flere tekster som journalistiske - stinne av sensasjoner, påstander og en fortellerglede som kan krysse grensen mellom sannhet og diktning. Ikke ukjent i våre dager heller. Mye er forfriskende morsomt å lese!

Når noe skal velges, lander jeg på tekstene "Om de ville" - skrevet fra 1870 til 1920. Boka er for omfangsrik til å trekke fram alt. "Om de ville" inneholder flere eventyrlige fortellinger fra isødet og møter med "de innfødte". Og det skal være sagt: Jo lengre oppholdet blant de fremmede blir, jo større blir respekten for deres kultur og egenart. Ikke få dro ut for å forske i naturen, og fant i tillegg levemåter som nettopp var tilpasset landskapene og ressursene som lå der. Usivilisert var det sett med datidas øyne, men likevel dukker det opp ett og annet spørsmålstegn ved om vår siviliserte levemåte kunne ødelegge så vel kultur som naturressurser. Svært aktuelle spørsmål i klimaavtalenes tid med andre ord.

Blant tekstene finnes også de mest grufulle beskrivelser av menneskeetere, og karakteristikker som gjør "de ville" til usiviliserte, voldelige barn som er skitne og lusete og ikke vet sitt beste. Carl Lumholtz utviser en frisk penn på dette eksotiske tema. Ubekreftede rykter er blitt til sannheter i sterkt krydrede artikler. Som en reflektert kontrast står Fridtjof Nansens fortelling om eskimoliv.

I boka forteller også Adrian Jacobsen om sitt arbeid for å få brakt eskimoer og indianere til zoologiske utstillinger rundt i Europa. Andre forfattere bringer oss til folk og levekår som lå som hvite flekker på kartet da de gjorde sine oppdagelser.

Carl Lumholtz studerte Mexicos indianere og kom etter hvert til følgende erkjennelse: "Det er menneskeligt at elske sin egen slegt høiere enn andres, og det er naturligst, at vort eget fædreland er os dyrebart. Men vor kjærlighed og interesse bør dog omfatte det store fædreland, som samler alle racer uanseet farve, ansigtsvinkel, religion og sprog. Vor oppgave er dog at forsøge at være til nytte for alle medbeboere af den samme planet, som fører os gjennem verdensrommet."

Kultur og kunnskap om kulturell kommunikasjon burde stå sentralt på alle internasjonale arenaer som steller med utviking, konflikter, nødssituasjoner og klimaspørsmål i dag. Men det er vanskelig å få øye på denne erkjennelsen i praksis. "Kulturanalyse" er en bok som presenterer leseren for tekster skrevet av nysgjerrige nordmenn. Det gir et interessant tidsbilde av hvordan vi så på oss selv og på "de andre", og åpner for at leseren kan reflektere over dagens status på dette feltet..

Helge Ingstad som blant mye annet studerte apache-indianerne, sa på slutten av sitt liv: "I dag er alt kartlagt. Hva slags drømmer og håp kan de nye slekter ha når det ikke lenger finnes uberørt natur, hvite flekker på kartet. Muligheter for å trenge inn i det ukjente?" Han hadde samme drivkraft som Herodot mange hundre år før ham.

Men om alt er kartlagt vil leseren av disse tekstene kanskje oppdage noe nytt som kan kaste lys over egne holdninger, erfaringer og kulturforståelse. Det er ikke bortkastet!