Fattige mangler papir på verdier

Hvem vil gi kreditt til en bedrift eller en person som ikke har adresse? Hvem vil være med på å investere dersom opphavet til bedriftens eiendeler ikke er kjent? Hvordan skal man distribuere eller selge elektrisitet eller vann når huset eller bedriften formelt og juridisk ikke eksisterer? Og hvordan kan myndighetene fordele landets rikdom, hvis man ikke vet hvem som eier hva? Slik spør den peruanske økonomen Hernando de Soto. Og svaret ifølge samme mann: en formalisering av eiendomsretten.
- De fattige har eiendeler og eiendom, men de må ha mulighet til å «bruke» disse ressursene. Verdien må kunne flyttes, deles, selges, forsikres og pantsettes. Det kan skje gjennom eiendomslover og et register, i dag er disse verdiene «død» kapital, sier Hernando de Soto.

90 prosent uregistert. Denne oppdagelsen gjorde han selv da han som 38-åring etter mange år i Europa flyttet tilbake til sitt ressursrike, men fattige hjemland Peru. Han så at majoriteten av landets små bedrifter jobbet utenfor det formelle, ikke av eget ønske, men fordi den formelle sektoren er kostbar, tidkrevende og kanskje også korrupt. Hans undersøkelser viser at så mye som 90 prosent av all fast eiendom i mange utviklingsland ikke er registrert.
- Mangelen på et godt lovverk lov er den viktigste faktoren for at et land er underutviklet. Folk ønsker å leve på innsiden av loven, men det lovlige området er ikke laget for fattige. De blir tvunget til å leve utenfor fordi det er store kostnader forbundet med å skulle tre inn, sier de Soto.

Eliten tjener ikke folket. - Men hvordan kan de fattige få innpass?
- Gjennom demokrati. Og da tenker jeg ikke bare på valg, men at lovverket må være skapt på basis av folks behov. I mange utviklingsland og tidligere kommunistland har man til tross for demokratiske valg, ikke skapt en reell demokratisk beslutningstaking. Demokrati dreier seg ikke kun om parlamentsvalg og presidentvalg, men om de daglige beslutningene som foretas. Regjeringer styrer uten åpenhet og uten ansvarlighet, som igjen betyr uten kontroll. Resultatet er et skille mellom loven og virkeligheten. Utvikling kan ikke skje uten åpenhet, ansvarlighet, konsultasjon eller innspill fra folket.
- Men kan fattige i utviklingsland da bare drømme om å bli del i det legale samfunnet?
- Demokratiet kommer, men problemet er at det innføres veldig sakte. Det er en lengsel etter demokratiet, det er helt tydelig. Alle store frivillige organisasjoner er demokratiske, og det eneste området hvor vi ikke ser demokrati er hos den offisielle regjeringen. I Latin-Amerika er selv fotballklubbene demokratisk styrt. Det viser at det ikke er et kulturelt problem, men en elite som ikke tjener folket.

Vekst for de få. - Land uten demokratisk styre, slik som Kina og Vietnam, har klart å redusere fattigdommen. Hva skyldes det?
- Jeg kjenner ikke godt nok til disse landene, men jeg hørte nettopp en tale av den kinesiske statsministeren. Han fortalte hvordan Kina hadde klart å oppnå en enorm økonomisk vekst. Men et gjennomgående trekk med disse landene som har hatt en voldsom økonomisk vekst, er at man finner at bare 10-20 prosent har fått del av den. Problemet er hva man gjør med de resterende åtti prosentene. Og derfor skal det bli interessant å følge med Kina.
De Soto mener at kapitalismens problem er nettopp at den fremmer konsentrasjon av rikdom, samtidig som han ikke ser noe annet økonomisk alternativ i dag.
- Men man er nødt til å skape et godt system for å distribuere godene, sier de Soto - og mener at det ikke kan gjøres av noe annet enn et demokratisk system.

Egne ressurser viktigst. Han har liten sans for utenlandsk bistand. Det er kun landet selv som kan skape utvikling.
- Utviklingsorganisasjoners bistand er et manifest på generøsitet, men de kan gjøre lite for å endre institusjoner. Ressursene som kommer via bistand er uansett små sammenlignet med våre egne ressurser, for de fattige har egne og store ressurser. Det er myndighetene i landet som har ansvaret for å lage lover til beste for folket, sier de Soto.
Han mener verdien av landets egne ressurser vil stige dramatisk når de får juridisk verdi, og viser til et eksempel fra Peru. Landet ville i 1990 selge det statlige teleselskapet som hadde en børsverdi på 53 millioner dollar. Men ingen utenlandske teleselskaper var interessert på grunn av uklare eiendomsforhold. Disse ble ryddet opp i via nye eiendomslover, og selskapet ble solgt for to milliarder dollar.
- Alt som ble gjort var å lage et skikkelig lovsystem, og dermed økte verdien 37 ganger den tidligere markedsverdien.

Interessant. De Soto mener eiendomslover er en nøkkel til utvikling, og et verktøy for å skape interesse for loven.
- Et register er en del av et eiendomssystem som skal beskytte eiendelene til de fattige. Et eiendomssystem kan definitivt gi mer makt til de fattige og være et instrument som lærer dem om loven. Eiendom er inngangsporten til å forstå lovverket og bli interessert i det, og å entre den verdenen. Eiendom er den delen av loven som angår folks hverdag. Et eiendomsregister kan gi dem tilgang til kreditt slik at de kan investere og etter hvert vil noe slikt føre til en stor pressgruppe som mer effektivt kan kreve demokrati, sier de Soto.
- Men kan et eiendomssystem løse alle problemer?
- Til sjuende og sist avhenger også et eiendomsregister at det tjener de fattiges sak. Et eiendomssystem en viktig faktor, men det er ingen «hokus pokus-løsning». Så lenge eventuelle eiendommer eller eiendeler ikke er registrert, så vil ikke de fattige få tilgang til kreditt, sier de Soto.