– Feil og overdrivelser

Som nyansatt leder ble han kastet inn i en het debatt om «misjonærer på statslønn».
- Vi opplevde at det ble framsatt en rekke beskyldninger om misjonsorganisasjonene og deres bistandsarbeid som var helt feil. Dette var delvis begrunnet med tall som var feil, og hvor vi - overfor TV2 - på forhånd korrigerte tallene, men hvor man bevisst eller ubevisst unnlot å bruke de korrigerte tallene.
- Hvilke konkrete eksempler har du på dette?
- Dette gjaldt for eksempel påstanden om at «det aldri før har vært så mange norske misjonærer ute». Sannheten er jo at tallene har gått jevnt nedover de siste ti årene.
Så har man påstanden om at våre misjonærer er «statsmisjonærer», som blir en veldig feil ordbruk. Misjonens eget bidrag til sine bistandsprosjekter er omtrent på samme nivå som NORADs bidrag. Vi snakker altså snarere om et statlig tilskudd som finansierer driften av bistanden, ikke om noen hovedfinansieringskilde - i motsetning til hva som er vanlig for mange andre bistandsorganisasjoner.
Jeg liker forøvrig heller ikke bruken av ordet «misjonær» i denne sammenheng. Mens det for Terje Tvedt er en betegnelse på en som driver evangelisering, er dette for oss en betegnelse på alle ansatte som sendes ut fra misjonsorganisasjoner - enten de er regnskapsførere, lærere, leger eller annet. Vi - og norske skattebetalere - støtter dermed fagfolk som driver bistand i rene bistandsprosjekter, akkurat som andre bistandsorganisasjoner. Samtidig er misjonsorganisasjonene helt klare i sin aksept av at skattebetalernes midler ikke skal brukes til evangelisering.

Uforstandig. - Professor Terje Tvedt har påpekt som et problem at misjonsorganisasjonene står fjernere fra de politisk vedtatte mål for norsk bistand enn andre bistandsorganisasjoner?
- Det er en uforståelig påstand. Jeg vil snarere si at vi står veldig tett opp til det som er den rådende tankegangen om norsk bistand. Det er jo også slik at kristne nettverk, misjonsorganisasjoner og andre grupper, har vært sentrale deltakere i prosessen med å formulere de nåværende politiske målsettinger.
- Norsk bistand blir jo mer og mer innrettet mot å fremme rettigheter. Vil du si at misjonen har gått i front for for eksempel kvinner og homofiles rettigheter?
- Ja, ihvertfall hva gjelder kvinner. Homofili er, som kjent, en omdiskutert sak i kristne kretser, men samtidig et ikke-tema i de fleste landene hvor vi driver bistand. Men for kvinners rettigheter har vi gått i front i mange land. Gjennom bistandstiltak som utdanning av kvinner, mødre-barn-klinikker, bedre helsestell, helseopplysning og vaksine, men også når det gjelder likestilling.
Like rettigheter er jo hovedbudskapet i kristendommen! Vi er alle skapt i Guds bilde, og det er ikke forskjell på menns og kvinners rettigheter. Dette er et ganske radikalt budskap i global sammenheng - for eksempel i møtet med kastevesen og patriarkalske samfunn. Tenk også på hva misjonens innsats innenfor mikrofinansprosjekter har betydd for mange kvinner - i form av selvstendig inntekt og hevet status i samfunnet.

Kvinneforbud. - Men i kvinnearbeidet har dere et troverdighetsproblem? Dere skal fremme kvinners rettigheter gjennom organisasjoner som selv har forbud mot kvinner i lederstillinger?
- Her er vi inne på et vanskelig område, hvor det også blant misjonsorganisasjonene er rom for ulike syn. Mange mener med Luther at det skal være rom for at kirken følger visse bibelske prinsipper, mens man i sekulære sammenhenger har et åpnere syn. For øvrig er det opp til våre partnerkirker ute - ut fra sin bibeltolkning - om de følger konklusjonen som misjonsorganisasjonen i Norge har trukket. I mange tilfeller velger de sin egen fortolkning.
At kvinner er prioritert er et ellers et viktig kriterium for all søknadsbehandling i Bistandsnemnda.
- Er det ikke også et problem at misjonen har vært svært fokusert på mikroprosjekter, men lite på politiske strukturer. Kan disse «øyer av godhet» noen gang forandre verden?
- Jeg tror det er riktig å si at misjonen har vært for unnfallende i forhold til store strukturer og samfunnsforhold. Dette kan ha å gjøre med at misjonen tradisjonelt har oppfattet seg selv som «gjester» i et land, og man har ikke funnet det riktig å være i opposisjon til vertskapet. Men her er det en endring på gang. Etter hvert som lokale kirker er kommet mer i førersetet, så ser vi at de flere steder tar et oppgjør med myndighetene der hvor det skjer menneskerettighetsbrudd.