– Fiaskoen i Irak kan gi FN baksmell

Cortright er forsker ved Kroc Institute i USA og har spesialisert seg på internasjonal sanksjonspolitikk. I slutten av oktober deltok han sammen med Stanlake Samkange og Hans von Sponeck på et seminar i Oslo arrangert av NUPI i samarbeid med Utenriksdepartementet.
Formålet med seminaret var blant annet å gi noen innspill i forhold til den nye utenrikspolitiske dagsorden Norge vil oppleve fra 1. januar 2001. Fra denne dagen og to år framover vil Norge som kjent være medlem av FNs Sikkerhetsråd. I tråd med sedvane vil Norge fra da av lede en av Sikkerhetsrådets sanksjonskomiteer, høyst sannsynlig enten Irak- eller Angola-komiteen.
- Irak-sanksjonene holder rett og slett på å falle fra hverandre, og dette er noe som alle vet. Stadig er det diplomatiske åpninger på gang, flyene begynner å gå og FNs våpeninspektører har ikke vært der på to år. Tiden er overmoden og noe må gjøres, sier Cortright.

USAs dobbelte standarder. - Et problem i forhold til Irak er USAs dobbeltstandarder, understreker Hans von Sponeck.
I 1998-99 var den nederlandske diplomaten FNs nødhjelpskoordinator for Irak. Han vektlegger at USA, som er den viktigste sanksjonspådriveren overfor Irak, samtidig har inngått hestehandler, som gjør at sanksjonene undergraves.
- Særlig gjelder dette diesel som smugles fra Nord-Irak og inn i Tyrkia. Dette dreier seg om store penger, men USA protesterer ikke. Årsaken er at de kunne risikere å måtte oppgi sin flybase i Øst-Tyrkia. For øvrig er dette basen som de nettopp bruker til å kontrollere de selverklærte flyforbudssonene, forklarer von Sponeck.

Norden må trå til. Både Sponeck og andre innledere på NUPI-seminaret uttrykte stor bekymring over den humanitære katastrofen som sanksjonene har påført Irak:
- Jeg skulle gjerne ha sett et større engasjement for å oppheve eller omgjøre sanksjonene i Norge og i de nordiske landene, så vel som i Nederland. Det er oppsiktsvekkende hvor stille det er i denne del av verden i forhold til for eksempel i Italia, Frankrike, Hellas og Spania. Særlig er det oppsiktsvekkende ut fra hvor sterkt den humanitære tradisjonen skal være i disse landene, sier von Sponeck.

«Smarte» er ikke enklere. Såkalte «smarte sanksjoner» kan dreie seg om å ramme noen av de politiske aktørene i et land, enten ledelse eller opprørsgrupper, eller enkeltområder som våpen, handel eller bare diamant-handelen, som tilfellet er for Angola.
- Uansett er det vanskelig å lykkes, sier Stanlake Samkange. Han er tidligere rapportør til FNs generalsekretær om virkninger av Angola-sanksjonene.
- For Angola er det ikke regjeringen, men UNITA som skal rammes. Men dette er ikke enkelt så lenge nøkkelpersoner kan søke tilflukt i naboland, og derfra kan dirigere sine tropper. Slik er det også med diamanter. Det vil ha liten virkning om FN forbyr eksport, hvis det ikke finnes noen kontroll over diamanthandlerne, enten de er i Afrika eller i Amsterdam, Tel Aviv eller Moskva. Alle ledd må under kontroll om sanksjonene skal fungere, poengterte han.
Både han og de andre innlederne pekte på de store problemene med å gjøre sanksjoner effektive.
- Mine beregninger tilsier at vi i beste fall har lykkes i 4 av 14 tilfeller, sa David Cortright - og møtte ingen protester fra de 60-talls frammøtte byråkrater, forskere, representanter for frivillige organisasjoner eller journalister.