Flyktninghjelp med slagside

Det hevder blant annet Tony Tate, lederen for Human Rights Watch i Burundi. Etter hans mening kan bistandsaktørene risikere å bli brikker i et spill som, i verste fall, er regissert av de tutsidominerte makthaverne:
- For at ikke bistandsytere skal bidra til å øke hatet og skjerpe frontene, er det av fundamental betydning at ingen mottakere blir oppfattet som ekskluderte eller forfordelte, understreker Tate.
I samme åndedrag minner han om at den belgiske kolonimakten favoriserte tutsier i administrasjonen og utstedte identitetskort, påført «hutu» og «tutsi». Det la grunnlaget til et splittet folk. En splittelse som tutsidominerte regjeringer har holdt ved like. Det har blant annet resultert i 600.000 flyktninger i Tanzania og nær en halv million burundiere som bor i leirer i sitt eget land.

Flertallet er hutuer. Den store massen av internt fordrevne er hutuer. De har flyktet fra kampene mellom regjeringsstyrker og opprørere til provisoriske leirer i Sør-Burundi. Resten, omlag 20 prosent, er tutsier som flyktet i 1993. De bor nær militærforlegninger i de nordlige provinsene i Burundi.
Ikke desto mindre kanaliseres størstedelen av nødhjelpen - mat og redskaper - til mindretallet i leirene i nord, viser FN-tall fra i år. Hovedårsaken er at det er relativt rolig i disse provinsene. Imidlertid bidrar også militæret til den skjeve fordelingen av bistanden og til å bremse tilbakevendingen, ifølge Tony Tate: Strategien er å manipulere internt fordrevne til å bli i leirene ved å spre frykt. Jo flere leirer, jo mere mat, også til soldatene. For det er en kjent sak at militæret krever en del av nødhjelpen. Også underbetalte soldater har sine overlevelsesstrategier.


Kan dra tilbake? - Mye tyder på at tutsiene som flyktet fra massakrene i 1993, kan dra tilbake til hjemmene sine. Mange flyktet bare noen mil innen sin egen provins eller kommune til offentlige bygninger - skoler, sykehus og militærforlegninger - for å få beskyttelse av hæren. Senere har de installert seg i leirer som har utviklet seg til en slags landsbyer. Noen har til og med bedre hus enn befolkningen rundt leirene, mener Tate.
På sine reiser rundt i landet har han konstatert at enkelte tutsier fra leirene, drar hjem et par ganger i uken og dyrker jordstykkene sine. Dersom markene ligger for langt unna, overnatter mange hos hutuer i nabolaget. Det gir òg en pekepinn på at noen blir værende i leirene i håp om å få mer assistanse - ikke minst fordi det har vært dramatisk tørke tre år på rad i de nordlige provinsene.
- Hvilken interesse kan myndighetene ha av å opprettholde tutsileirene?
- Det sier seg selv at tutsiene, som er i minoritet, er lettere å beskytte når de bor samlet. Det tradisjonelle mønsteret er spredt bosetning. Dessuten, å framstille tutsiene som truet på livet av hutumajoriteten, er én måte å legitimere tutsiregimet på, hevder Tony Tate.
Etter hans mening er leirene som er omgitt av lokaladministrasjonen og beskyttet av militæret, med på å skape en slags tutsifestninger. Det splitter burundierne ytterligere.

Frontene sitter i hodet. For også Tate er klar over at folkegruppene stort sett levde i fred og fordragelighet på sine koller og giftet seg med hverandre før kolonitiden. Og selv om tendensen til konsentrasjon er langt tydeligere enn for tretti år siden, finnes det heller ikke i dag noe geografisk avgrenset hutu- og tutsiland. Frontene sitter i hodene på folk. Det gjør også redselen, peker blant annet en FN-studie på.
At redselen er mer av psykologisk karakter enn forankret i en reell trussel i leirene i nord, vel å merke, er kanskje enken Leocadie Nizigiyamana et eksempel på. Hun har bodd åtte år i leiren Ruhororo i Ngozi-provinsen, og jobber på markene til andre for å skaffe mat til fem unger.

«Aldri i livet.» - Hvorfor drar du ikke tilbake til kollen du kommer fra? spør jeg når enken forteller at «hennes» kolle» bare ligger tre timers gange unna.
På forhånd har jeg fått vite at i Burundi er hver kolle en administrativ enhet, og at alle er sterkt knyttet til kollene de er født på. Hele Burundi består for øvrig av grønnkledde, avrundede koller.
- Nei, aldri. Aldri i levende live. Alle «mine» er drept eller har flyktet til Tanzania. Å dra tilbake ville rive opp sårene etter massakrene. Jeg kan ikke leve sammen med de som drepte mine nærmeste, sier Leocadie og holder hendene foran ansiktet.
Imidlertid tier enken om at hun tilhører tutsifolket, og at alle i leiren er tutsier som flyktet fra massakrene i 1993. At de løp fra rasende hutuer etter at Burundis første folkevalgte president Melchior Ndadaya ble drept tre måneder etter de frie valgene. Det var første gangen hutufolket fikk en president og politisk makt. Siden den gangen har tutsiene hatt makten i landet.

Etnisitet som våpen. Med andre ord gjenspeiler også konflikten i Burundi at etnisitet er et uhyggelig effektivt redskap til å splitte og sette folkegrupper opp mot hverandre: Jorddyrkende hutuer og kvegeiende tutsier, som var gjensidig avhengig av hverandre, er blitt manipulert til å hate og frykte hverandre både av belgiske koloniherrer, misjonærer og den burundiske eliten som har kontroll over maktapparatet og økonomien. Enken Leocadie er ett av mange offer for denne strategien. Frykten er hovedgrunnen til at hun blir boende i leiren som er beskyttet av soldater. De er også tutsier. For ingen andre enn tutsier får tjenestegjøre i hæren.
Imidlertid protesterer stadig flere burundiere, særlig de unge og kvinnene, mot de etniske skillelinjene og manipulasjonen:

De som har og de som ikke har. - «Hutuer mot tutsier.» Det er slik konflikten i Burundi vanligvis omtales og presenteres, men det er i beste fall en sannhet med modifikasjoner, sier Schola Harushiyakira i en av Burundis største kvinneorganisasjoner, Cafob.
Hun mener at den åtte år lange krigen først og fremst handler om de som har og de som ikke har.
- Det vil si en liten privilegert elite som ikke skyr noen midler for å opprettholde status quo, mens to tredeler av befolkningen lever under fattigdomsgrensen, understreker kvinneaktivisten.

Åshild Eliassen er frilansjournalist.