Fokus på det urbane Afrika

Samtidig som giverlandene tradisjonelt har satt fokus på utviklingen av landsbygda i afrikanske land, har det gått en folkestrøm til de store byene. De eser ut. Folk setter opp sine skur på ubrukte landområder i nærheten av bysentrene, og slumområdene rommer etter hvert millioner av mennesker. Flere steder er bosettingen ulovlig, og i alle fall utenfor enhver byplanlegging. For å livnære seg blomstrer små markeder opp, kanskje bare en kasse med bananer langs hovedveien, eller verksteder. Den såkalte uformelle økonomien.
Det er blant annet denne utviklingen Karen Tranberg Hansen og Mariken Vaa ønsker å sette fokus på gjennom boka «Reconsidering informality. Perspectives from Urban Africa». De to har redigert en artikkelsamling med flere konkrete eksempler knyttet til tre temaer: Lokalisering, sted og plass. Økonomi, arbeid og levestandard. Land, bosetting og planlegging.
Det nye med denne boka er at man forsøker å se den uformelle bosettingen og den uformelle økonomien i sammenheng - de kaller det «uformelle byer». Etter at FN organisasjonen HABITAT har utarbeidet omfattende programmer som inneholder tiltak som skal hindre at den sterke urbaniseringen fører til en katastrofe både for mennesker og miljø - og som regjeringer over hele verden har gitt sin tilslutning - ligger det en advarsel i teksten: Det er på tide å komme i gang! I følge FN skal to milliarder flere mennesker finne en plass i byene i de fattige landene innen vi når 2030. De skal også finne arbeid.
Den ville veksten i byene har etter forfatternes mening store menneskelige kostnader. Vi vet det jo. Det gode liv lar seg ikke finne blant rennende kloakk, epidemier, prostitusjon, kriminalitet, rusmiddelmisbruk, mangel på rent vann og i visse tilfeller griske landeiere. Men livet går sin gang, som det heter, og enkelte av de eldste slumområdene er etter hvert blitt «satte» slik at også en middelklasse har funnet sitt område og satt opp sine mer anstendige hus kant i kant med slum. Det skjer uten plan og styring. Forfatterne i boka mener at tida er moden til å glemme mislykkede strukturprogrammer og ta inn over seg at vi nå har nådd et strategisk viktig tidspunkt: Så vel landene selv som giversamfunnet må ta fatt i byutviklingen - både selve bosettingen som byenes økonomi.
I boka hevdes det at få giverland hittil har formet en politikk for støtte til utvikling av byer i den fattige del av verden. Og de mener at på dette feltet må vi også se på rettigheter knyttet til økonomi, skatte- og avgiftsegler og arbeid. Boligbyggingsprogrammer er ikke nok for byer i krise. Det må skaffes fram mer kunnskap i hvordan både den uformelle bosettingen som den uformelle økonomien fungerer sammen. Disse to perspektivene driver fram en prosess som neppe den mer globale markedsøkonomien fanger opp. Likevel er det den «uformelle byen» som er rammen for livet til millioner av mennesker - mennesker som burde høre hjemme i enhver plan som har som mål å bekjempe fattigdom.
Og skal man først sette slike spørsmål på dagsorden kommer man heller ikke unna konflikten om rett til og bruk av landområder.
Boka presenterer en rekke prosjekter fra flere afrikanske land som også gir et lite løft til håpet. Gjennom nettverk, kunnskap og erkjennelse av den plassen den «uformelle byen» har i stadig voksende bysamfunn, kan man også gjøre noe for å skape et bedre liv for menneskene som bor der. Men - og det er vel et hovedpoeng i boka - da må det mer helhetlige grep til.