For svake helsesystemer

Bjune får støtte av kollega Johanne Sundby - lege og forsker i internasjonal helse.
- Vi ser at der hvor hiv/aids-epidemien har kommet lengst får dette problemet stor plass i formulering av strategier og i form av konkrete påvirkninger, sier Sundby.
Hun kommer nettopp tilbake fra et besøk i Mosambik - et land hvor epidemien er på vei opp, men hvor helsevesenet allerede i dag strever. Ifølge UNDPs Human Development Report brukte Mosambik i 1998 omkring 28 dollar per innbygger på helse. Til sammenligning brukte Brasil, et land som i dag tilbyr medisinsk behandling for hiv/aids, 308 dollar per innbygger.
- I Mosambik har man ennå ikke begynt med mor-barn-behandling av hiv/aids. Helsevesenet er ikke en gang i stand til å teste folk systematisk for syfilis, sier Sundby.
Hun frykter at viktige områder som fødselshjelp, svangerskapskontroll og mødredødelighet skal bli skadelidende i de landene som har de svakeste helsesystemene.
- Disse landene får jo ikke flere helsearbeidere, bare flere oppgaver, sier hun.

Frykter klasseforskjeller. Sundby peker på hvor viktig det er at forebygging og behandling må jobbe sammen - også i de landene hvor en nå har satt i gang med medisinsk behandling.
- Dersom flere lever lenger, vil en også ha flere smittebærere. En kommer derfor ikke utenom forebyggingsarbeidet, mener Sundby.
Hun er redd for at tilbudet om behandling kan føre til et klasseskille mellom rike og fattige, menn og kvinner.
- I Sør-Afrika og Botswana ser vi hvordan ansatte i nøkkelposisjoner får behandling gjennom sine arbeidsgivere. Som oftest er det menn med høye inntekter som har disse jobbene, sier den norske legen.
Hun påpeker også at dette fører til en livslang binding mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.

Støtter Lyngstad Vik. I forrige nummer av Bistandsaktuelt (nr. 6/2002) uttalte seksjonslege ved Olafiaklinikken, Ingeborg Lyngstad Vik, at man i de fattigste landene burde gå inn på et annet nivå enn en omfattende medisinsk behandling av hiv/aids. Dette synet deles også av Bjune og Sundby.
- Etter min mening bør man finne strategiske områder for å begynne å høste erfaring, for eksempel ved å gjøre kjønnssykdomsprogrammene optimale eller mor-barn prosjekter, sier Sundby.
- Medisiner er blitt en viktig symbolsak. Det er ille at noen land har penger til slik behandling og andre ikke. Men etter min mening er diskusjonen blitt hengende der, sier Bjune, som mener at det i land med begrensede ressurser er viktig å fokusere på de sykdommene som faktisk tar livet av folk.
- De fleste som er hiv-infiserte dør ikke av aids direkte, men av tuberkulose. Dersom en tar fokuset vekk fra tuberkulosebehandling vil en derfor også ramme aidspasientene, sier Bjune.

Etterlyser helhetlig tenkning. Han kom nettopp tilbake fra Sudan, hvor han så på hvordan eksisterende programmer jobber sammen og høster erfaring av hverandre.
- I Sudan ser de som har ansvaret for tuberkulose- og aidsprogrammene på hva de kan gjøre sammen. De har allerede laget et utkast til en felles strategi, sier Bjune.
Han forteller hvordan for eksempel aidsprogrammene har vært dyktige med massekommunikasjon, mens tuberkuloseprogrammene har god erfaring med å overvåke og registrere medisinbruken til pasientene.
Bjune etterlyser imidlertid en mer helhetlig tenkning fra det internasjonale samfunnet for å ruste opp det globale helsesystemet.
- Det offentlige må ta dette grunnleggende ansvaret på alvor og ikke overlate til markedskreftene som legemiddelindustrien å håndtere dette. Organisasjoner som Verdens helseorganisasjon og Verdens handelsorganisasjon må sammen skape et rammeverk for en bedre balanse mellom offentlig og privat ansvar i helsetjenesten, sier Bjune.