Forskere mener kvinnesatsing har uklar effekt

Bruken av norske midler til kvinnerettet bistand gjennom multilaterale organisasjoner har vært nyttig, men det er vanskelig å påvise store resultater. FNs utviklingsprogram UNDP er kommet lengst i å tenke likestilling og å integrere kvinneperspektiver i sitt utviklingsarbeid, mens Verdensbanken er kommet kortest. FAO ligger midt i mellom.

Publisert

Det er blant konklusjonene i en evaluering av hvordan norskstøttede FN-organisasjoner og Verdensbanken klarer å trekke inn kjønnsdimensjonen i sitt utviklingsarbeid.
- Det finnes ingen definisjon av hva som er suksess og ikke suksess når det gjelder integrasjon av kjønnsperspektivet (gender mainstreaming) innenfor multilaterale organisasjoner. Vår konklusjon blir likevel at det nytter, men at resultatene varierer avhengig av organisasjonenes mandat og oppbygging, sier forsker Gisela Geisler ved Christian Michelsens institutt i Bergen.
Geisler har ledet et team som har sett nærmere på kvinnerettet bistand gjennom FNs utviklingsfond (UNDP), Verdensbanken (WB) og FNs landbruksorganisasjon (FAO).

Norge var pionér. Mandatet fra oppdragsgiver Utenriksdepartementet har vært å dokumentere og evaluere effektene av norske midler målrettet for å styrke kjønnsperspektivet i de multilaterale organisasjonene. Forslag til videre satsingsområder inngår også.
Evalueringen, som har fått tittelen «Knights on White Horses?», påpeker at Norge har vært en pionér på kvinnerettet bistand. De første initiativene ble tatt i 1971, og siden 1984 er det blitt arbeidet aktivt for å integrere kvinneperspektiver i utviklingsprosessene. FN-organisasjonene har arbeidet både på det allmenne politiske plan og gjennom øremerkede bevilgninger. I flere tilfeller har Norge finansiert opptil halvparten av all kjønnsrelatert virksomhet i slike organisasjoner.

Ulik rekruttering. - Hva man har oppnådd har vært blandet, sier Gisela Geisler. - UNDP er kommet lengst, mens Verdensbanken er kommet kortest. FAO ligger sånn midt i mellom. Forklaringene på dette ligger i stor grad i organisasjonenes særpreg eller virksomhet. Verdensbanken, for eksempel, ansetter nesten bare økonomer, mens UNDP relativt sett har mange samfunnsvitere. FAO igjen har flest ansatte med naturvitenskapelig bakgrunn.

Systematikken mangler. - Et hovedproblem i alle tre organisasjonene er mangel på systematikk i forhold til å følge opp kjønnsrelaterte vedtak. Det hele er i for stor grad avhengig av innsatsen til enkeltpersoner, og tross omfattende kursvirksomhet har ikke organisasjonene utarbeidet rutiner for gjennomføring og ansvar, fortsetter Geisler.
Ifølge CMI-forskeren er man i UNDP pålagt å vurdere kjønnsrelaterte aspekter når man utformer prosjekter, mens det ikke nødvendigvis er tilfelle i de to andre organisasjonene.
- Dessuten, planlegging er ikke det samme som gjennomføring, og her kommer de alle til kort, sier hun. Geisler mener at dette henger sammen med at den sentrale ledelsen ofte har for lite motivasjon og forståelse for å gripe fatt i materien.
- Et annet problem er at enhetene som arbeider på området ofte er for lavt plassert i organisasjonenes hierarki, framhever hun.
Foruten Gisela Geisler har også forskerne Bonnie Keller og Anne-Lene Norman vært sentrale i arbeidet med evalueringen. Samlet har den kostet 1,2 millioner kroner.

250 intervjuer. Rapporten beskriver utviklingen siden 1985 innenfor det som med en samlebetegnelse kalles «tiltak for å bedre kvinners situasjon og likestilling».
Den er basert på studier av en serie dokumenter fra de tre organisasjonene og norske myndigheter.
Mer enn 100 personer ved organisasjonenes hovedkontorer i Washington (WB), New York (UNDP)
og i Roma (FAO), samt det norske Utenriksdepartementet er blitt intervjuet.
Landstudier er blitt foretatt i Uganda, Malawi og Bangladesh. Også her har intervjuer vært den sentrale arbeidsmetoden. Samlet er omlag 150 personer intervjuet i disse landene, fordelt med en halvpart i Uganda og en fjerdepart i hvert av de to andre landene.

Powered by Labrador CMS