Fra opprører til regjeringens røst

Vi befinner oss i en splitter ny kontorbygning i Nairobis forretningsstrøk. Ti etasjer under oss summer trafikken på Kenyatta-avenyen. Det er her Koigi Wamwere ønsker meg velkommen inn på sitt romslige og meget elegante kontor i landets Informasjonsdepartement.
Wamwere er iført et mørkeblått antrekk med kinesisk snitt; uten slips men med en matchende lue. Rastaflettene er borte, men fremdeles ser Wamwere (56) ut som en fritenker. En som ikke helt passer inn i maktens korridorer i Nairobi.
At den evig opposisjonelle Wamwere nå har valgt å delta i regjeringen, har vakt blandede reaksjoner. Wamwere spilte en viktig rolle i å sikre Kenyas «andre frigjøring», som valget av Kibaki (og bruddet med Moi-epoken) ofte blir omtalt som. Likevel hevder en del kritikere at Wamwere nå har sviktet idealene om et mer demokratisk samfunn. Kampen for nettopp disse idealene ga ham tøffe erfaringer under tida i opposisjon, inkludert en mystisk kidnapping og påfølgende langvarig arrest. Arrestasjonen og saken mot Wamwere førte nærmest til en diplomatisk krig mellom Norge og Kenya på begynnelsen av 1990-tallet, der Kenyas president Moi gikk kraftig til angrep på det han kalte «utenlandske fiender».

Kritikk. Kritikere av den politiske hovedretningen i dagens Kenya beskylder nå Wamwere for å ha sluttet seg til Kibakis regjering kun av etniske grunner. Det vil si for å sikre at den politiske makten ikke glipper for kikuyuene på nytt, slik det gjorde i 1978 da Jomo Kenyatta døde.
I dag er viseminister (statssekretær) Wamwere dypt engasjert i stridigheter mellom regjeringen og pressen, men han vil ikke gi dyptgående kommentarer om myndighetenes anslag mot avisen The Standard og stengningen av tv-stasjonen KTN nylig «så lenge saken befinner seg i rettsapparatet».
- Regjeringen tar denne saken mot The Standard til retten, og jeg håper at den vil kunne bevise sine anklager om at avisen var i ferd med å publisere artikler som blir ansett ikke å være i nasjonens interesse. Jeg har fått forståelsen av at gjenstander som ble konfiskert hos The Standard og KTN vil bli framvist i retten, sier Wamwere.
Samtidig som Wamwere understreker at han var imot angrepet på The Standard, sier han også at dominerende presseorganer ikke opptrer «ansvarlig» og at det er de som må ta skylden for det dårlige klimaet mellom enkelte presseorganer og myndighetene. Blant annet viser han i intervjuet til at enkelte aviser nekter å ta inn statlige annonser.

Frustrerende erfaringer.- Du ble utnevnt til viseminister etter regjeringens nederlag i folkeavstemningen om grunnlovsendringer i november. Var det en belønning for din støtte til regjeringen i denne saken?
- Jeg visste ikke at president Kibaki hadde tenkt å utnevne meg til viseminister i Informasjons­departementet. Selv om jeg var en jevnlig bidragsyter til Kenyas dagsaviser, falt det meg ikke inn at dette skulle være kriterier for å få en regjeringspost. Så jeg ble svært overrasket.
Utnevnelsen kom på et tidspunkt da forholdet mellom media og myndighetene var svært spent, og jeg var enig i at det er behov for reformer i media. Jeg hadde mine egne personlige og svært frustrerende erfaringer med de store privateide avisene, som the Nation Media Group og Standard Group.
The Nation hadde for vane å vri så mye på mine debattartikler at når jeg så dem på trykk kunne jeg knapt tro at det var mine egne artikler jeg leste. Dette hendte ganske ofte, særlig med artikler som berørte vår nasjonale identitet. Jeg klaget til redaktørene, og det viste seg at The Nation hadde et slags «kvoteringssystem» der spaltister ble valgt ut, eller deres synspunkter sensurert, på basis av deres etniske bakgrunn. Jeg klaget på dette, men uten å nå fram.

Foreslo «dialog». - Det mest frustrerende var likevel da jeg tok initiativ for å løse opp i den spente situasjonen mellom myndigheter og pressen. 7. januar i år skrev jeg en invitasjon til alle redaktørene, og til Media Owners Association, der jeg foreslo en dialog. Dette var lenge før angrepet på avisen The Standard. Bortsett fra i avisene People Daily og Kenya Times, fikk jeg ingen respons - heller ikke fra de viktige avisene. Da avisene The Nation og The Standard nektet å gi spalteplass til det politiske initiativet, ønsket myndighetene å kjøpe spalteplass for å publisere invitasjonsbrevet og kommentarer i de to avisene siden de når flest lesere. Motivasjonen min var å utvide debatten slik at en større del av offentligheten kunne ta del i diskusjonen.
Jeg fikk et brev fra redaktøren i Daily Nation som sa at avisen bare kunne trykke annonsen dersom jeg tok ut den delen der avisens eier ble nevnt. En avis som hevder å kjempe for ytringsfrihet, og som ikke nøler med å rette kritikk mot noen, inkludert landets president, nekter altså offentligheten retten til å delta i debatten gjennom dens egne sider. Hva kan tydeligere vise hvor hyklerske og diktatoriske disse medieeierne er?
Deler av artikkelen som redaktøren forlangte fjernet refererte til hvordan media er blitt brukt til å oppildne til etnisk hat andre steder, med referanse til folkemordet i Rwanda. Dette er viktige faktiske referanser, og man må spørre seg hvorfor Nation vil ekskludere dem fra debatten?

Mediemonopol. - Kenyas mediemonopol og dominansen av utenlandske eiere er diskutert mange ganger siden Kenyas uavhengighet. Den forrige informasjonsministeren, Raphael Tuju, utnevnt av Kibaki, gjorde ingenting for å regulere dette. Viser ikke det manglende politisk vilje?
- Du har rett i at enkelte ting burde vært gjort tidligere. Det at vi nå løfter problemene med medias eierskap fram er også til journalistenes beste. Mediehusenes monopolstilling gjør at de kan utnytte journalistene. Mediehus som The Nation har enorme årlige overskudd, likevel får reporterne deres slavelønninger. Det er opplagt at dette har betydning for journalistenes etikk. De er utsatt for korrupsjon, og brukes som mikrofonstativ av innflytelsesrike personer. Det er de som har penger som får sine meninger fram.
Ifølge Wamwere er viktige medier er på vei over på tidligere diktator Mois hender. The Standard er nå kjøpt av grupper tilknyttet tidligere president Moi. I avisen The Nation, der Aga Khan tidligere hadde aksjemajoriteten med 51 prosent, mens resten av aksjene var eid av lokale investorer, har tidligere president Moi sikret seg rundt 20 prosent av aksjene. Dette skal ha skjedd gjennom en hemmelig avtale med Aga Khan.
- Det betyr at Moi nå har betydelig makt over landets mest innflytelsesrike mediehus, som omfatter både radio, tv og aviser. Dette står i skarp kontrast til prinsippet om spredning av eierskap i mediene, sier Wamwere.

Giverlandene. - Har giverlandene vist noen interesse for å hjelpe til med å støtte mangfold i media?
- Enhver støtte til å endre medielandskapet i Kenya til det bedre vil bli satt stor pris på. Hva gjelder Norge har de foreløpig ikke vist noen interesse, og jeg vet ikke nok om deres ordninger for støtte til media. Derimot vet jeg at tyske stiftelser, har vært aktive på dette området og trolig vil støtte oss.
Moussa Awuonda er kenyansk journalist med base i Sverige. Han besøkte nylig Kenya.