Fra verdinøytralitet til verdigrunnlag

Mellom disse to sitatene ligger det 40 års bistandssamarbeid mellom norsk offentlighet og frivillige organisasjoner. Det første sitatet er fra Stortingsmelding nr. 81, 1962-63. Det andre er fra Regjeringens handlingsplan for bekjempelse av fattigdom i sør mot 2015 som ble lagt fram av Utenriksdepartementet i mars 2002.
Allerede før Norsk Utviklingshjelp ble opprettet ved kongelig resolusjon den 16. februar 1962, altså for 40 år siden, drøftet Norsk Misjonsråd, som samlet alle misjonsorganisasjonene, muligheten av å søke støtte. Generalsekretær Tormod Vågen fra Norsk Luthersk Misjonssamband sa på et møte i Misjonsrådet i 1961 at han «ikke trodde det ville bli aktuelt å få hjelp fra staten til misjonsarbeidet... Misjon er misjon - statshjelp er statshjelp.»
På et møte året etter, ble bekymringen uttalt slik:
«Det som vil bli vanskelig, er om utviklingshjelpen på noen måter vil blande seg inn i trosspørsmål.»

Da de første retningslinjene for støtte til private organisasjoner ble laget, viste det seg at bekymringene ikke var ugrunnet. I punkt 7 heter det:
«Støtte fra Norsk Utviklingshjelp er betinget av at vedkommende tiltak ikke blir brukt til å fremme politiske eller religiøse særformål.» (Stortingsmelding nr. 81 1962-63). Denne «nøytralitetsparagrafen» kom til å volde atskillig hodebry hos organisasjonene. Under stortingsdebatten 8. februar 1962 sa Høyres stortingsrepresentant Per Lønning:
«Er det slik å forstå at dette for eksempel utelukker praktisk samarbeid med norske misjonærer, eller legger det på våre folk som skal delta i dette arbeid, en streng nøytralitetsforpliktelse, slik at det for eksempel skulle være dem forholdt å gi uttrykk for sin demokratiske overbevisning, eller et religiøst livssyn overfor de mennesker de arbeider blant?»
Utenriksminister Halvard Lange gjorde klart at «... hjelpetiltakene ikke skal ha som formål å fremme et spesielt politisk eller religiøst syn. Men det ligger naturligvis ikke deri noen tvang for dem som deltar i dette arbeidet, til å skjule sin egen overbevisning.»
I retningslinjene fra 1971 kom det inn et nytt tillegg:
«Støtte kan bare gis til tiltak som kommer den stedlige befolkning til gode uten hensyn til rase, tro eller oppfatninger.»
Med denne presisering hadde misjonsorganisasjonene ingen problemer med å motta statlig støtte.

Tidvis kom nøytralitetsdebatten opp igjen. Enkelte innenfor de styrende organer i NORAD og andre donorer forsøkte å sette opp vanntette skott mellom utviklingsarbeid og misjonens religiøse virksomhet. Det kunne gi seg komiske utslag slik som i gavebrevet som fulgte den nye 18 tonns bulldoseren til jordbruksskolen i Wondo Gennet i Etiopia i 1970. I brevet stod det at gaven under ingen omstendigheter måtte brukes til evangelisering!
Det er mulig at det var slike episoder som førte til at Den evangelisk-lutherske Mekane Yesus-kirken i Etiopia skrev et oppsiktsvekkende brev i 1971 der de klaget over at det var lettere å få penger til utviklingsarbeid enn til evangeliseringsarbeid:
«Fra et afrikansk synspunkt er det vanskelig å forstå denne delingen og den dikotomi som er skapt i Vesten og reflektert i de kriterier for bistand som giverorganisasjonene har laget.»
I brevet ble det også pekt på at giverorganisasjonene med sin praksis gjorde mottakerne til «objects» for sin hjelp i stedet for å gjøre dem til «agents» for sin egen utvikling. Dermed ble ikke det utviklingspotensial som kunne ligge i lokalsamfunnene, utløst. I afrikansk tradisjon var det slik at «å utelukke religionen fra noen sektor av livet var utenkelig... Å velge å stå utenfor troen var som å velge å stå utenfor livet.»
Nøytralitetsdebatten her hjemme blusset opp igjen da evalueringsrapporten om misjonsarbeidet i Latin-Amerika ble offentliggjort i 1983. I rapporten fikk misjonærene ros for innsatsvilje, språkkunnskaper og enkel livsstil. Kommisjonen hadde heller ikke funnet tegn til rasemessig, trosmessig eller sosial diskriminering. Men kommisjonen pekte mellom annet på at det ikke var en klar grenseoppgang mellom direkte evangeliserende arbeid og utviklingsarbeid.
«Skandaløs u-hjelp», skrev Dagbladet i sin leder den 23. juni. Her ble u-hjelp og misjon blandet «...på en fullstendig uakseptabel måte». Avisen mente at den offentlige støtten til disse prosjektene snarest mulig måtte innstilles. Kommisjonen selv pekte på at det var umulig å skille den «sosiale sfære» (helse, undervisning, jordbruk) fra den «symbolske sfære» (religion, ideologi). «NORAD bør derfor trekke den konklusjon at all støtte til et utviklingsprosjekt i regi av en misjonsorganisasjon, samtidig er en indirekte støtte til religiøse aktiviteter.»

Førti års erfaring har vist: For det første har alle donorene en ideologisk ballast, for det andre er det ikke religiøst nøytralt å bidra til sosiale og økonomiske endringer som griper inn i eiendomsformer, produksjonsformer og organisasjonsformer. Det norske engasjementet for menneskerettighetene, for utvikling av demokrati og for at bistanden skal komme kvinner og barn til gode, griper inn i autoritetstradisjoner, rangstrukturer og sosiale og religiøse forestillinger. I tillegg kommer politiske konsekvenser. Bistanden kan brukes av enkelte mottakere til å styrke sin egen makt på bekostning av andre grupper. Stat til stat samarbeidet kan befeste elitens maktposisjon i forhold til andre lokale grupper. Det er ikke alle steder slik at staten er mest opptatt av å styrke det sivile samfunn eller prioritere bekjempelse av fattigdom.
Norsk utviklingsbistand har satt som overordnet mål at hjelpen skal komme de fattigste til gode. Retningslinjene for dagens samarbeid mellom frivillige organisasjoner og NORAD ble publisert av Utenriksdepartementet i september 2001. Under tittelen «Langsiktig utviklingssamarbeid» heter det:
«Samarbeidet skal styrke samarbeidspartnernes evne til å samhandle, også med myndigheter, og til å påvirke samfunnsutviklingen på måter som gir fattige og marginaliserte grupper større deltakelse og bedre muligheter for endring av levekår og livsgrunnlag. Støtte til organisering, kapasitetsbygging, styrking av sosiale nettverk, informasjonsutveksling, kunnskapsutvikling og entreprenørvirksomhet er viktige innsatsområder for et endringsorientert utviklingssamarbeid med det sivile samfunn.»

Det sier seg selv at et «endringsorientert utviklingssamarbeid» ikke på noen måte er nøytralt. Det nærmer seg faktisk misjonsorganisasjonenes anliggende, bare med den forskjell at evangeliet er «å bidra til varige bedringer i økonomiske, sosiale og politiske kår for befolkningen i utviklingslandene». Den tidligere nøytralitetsparagrafen, som voldte misjonsorganisasjonene så mye hodebry, er nå helt borte. Misjonen har aldri hevdet at den er politisk og religiøst nøytral. Det er vel egentlig en ærlig sak. Nå har norske bistandsideologer innsett at også andre grupperinger og den statlige bistanden arbeider ut fra et verdigrunnlag og med visse mål som verken kan eller bør være nøytrale.
I det nyeste bistandsstrategiske dokumentet, nemlig «Regjeringens handlingsplan for bekjempelse av fattigdom», er målet postmodernistisk mangfold:
«Organisasjonene og deres samarbeidspartnere [har] sine egne spesifikke mandat og en utviklingspolitisk funksjon i å bidra til å skape mest mulig levende, pluralistiske samfunn».
Det skal skje gjennom en rekke tiltak som neppe kan sies å være verdinøytrale: styrking av fattige befolkningsgruppers evne og muligheter til å fremme sine interesser i samfunnet, støtte til politiske partier og utvikling av uavhengige og kritiske medier, åpenhet og demokratisk kontroll, godt styresett, økt fokus på kvinner og barn, forsvar av menneskerettighetene.

Misjonsorganisasjonene må tenke gjennom sin strategi på nytt når det gjelder helhetlige mål som de lokale samarbeidskirkene i sør stadig fremholder.
Ønsker misjonen å bekrefte en vestlig velferds- og moderniseringsideologi? Vil ikke det bety at misjonsvirksomheten fortsatt vil oppfattes som eurosentrisk og kolonialistisk om enn i andre former enn det som var tilfellet i tidligere tider? Er vi klar til å godta at de viktigste aktørene i utviklingen er menneskene som lever i samarbeidslandene? Kanskje de har en annen holdning og andre målsettinger enn den norske stat når de skal være «endringsagenter» i sitt eget samfunn?
Vi står foran inngåelsen av nye samarbeidsavtaler med NORAD. Avdeling for sivilt samfunn har da bedt, ikke bare misjonsorganisasjonene, men alle frivillige norske organisasjoner som ønsker et samarbeid med NORAD, om å redegjøre for sitt verdigrunnlag, sine visjoner og strategier. Verdinøytraliteten er definitivt forlatt. Bistand er blitt mer mangfoldig og mer utfordrende. For nå utfordres vi virkelig på hvilke verdier og mål vi og våre partnere i sør vil stå for!

Øyvind Dahl er generalsekretær i Norsk Misjons Bistandsnemnd. Han er også professor II i kulturkunnskap knyttet til Misjonshøgskolen i Stavanger, der han opprettet Senter for interkulturell kommunikasjon. Han har skrevet flere bøker og artikler om Madagaskar, bistand, misjon og kommunikasjon.