Vi er 7 000 000 000 !

Grønne forheng svaier under brisen fra en takvifte. En eim av friskt blod og klorin akkompagneres av kvinner som ynker seg i smerte og ubehag.

Fra åtte båser, fire på hver side, stikker nakne føtter ut i midtgangen. Noen vrir seg urolig fra side til side. Andre ligger rolig med tærne pekende mot taket, stille før neste storm. I midtgangen tørker en hjelpepleier opp blod fra gulvet med en fuktig fille.

I dette rommet, på kvinnesykehuset i Alwar i delstaten Rajasthan i India, ser i underkant av femti spedbarn sine første stråler av dagslys – hver dag. De er en del av en jevn strøm av nye verdensborgere, en strøm som hvert år øker klodens befolkning med 80 millioner mennesker. Ett av barna i dette rommet kan være jordboer nummer 7 milliard.

Sjumilssteget

For nettopp denne måneden krysser verden trolig nok en milepæl i menneskets historie. Det som startet som en sakte vekst over millioner av år, har de siste 100 årene fått ekspertene til å ty til krigsmetaforer som «eksplosjon» og «bombe». Og selv om veksten avtar i styrke, er den langt fra over.

1,8 milliarder kvinner rundt om i verden er i dag i fruktbar alder. Selv om hver av dem får færre barn enn de ville gjort i tidligere generasjoner, vil verdens befolkning fortsette å vokse i flere tiår til. Innen 2045 er det trolig ni milliarder av oss, ifølge FNs befolkningsdivisjon.

Knapt noen steder har veksten vært så synlig som i India. «Folk, folk, folk, folk; over alt», skrev den amerikanske befolkningspessimisten og forfatteren Paul Ehrlich om India i boken «The population bomb», allerede på 1960-tallet. Siden den gang har India fått nesten tre ganger så mange innbyggere. Med sine 1,2 milliarder indere, gjør landet seg klart til å passere Kina som verdens mest folkerike nasjon før 2030.

På sykehuset i Alwar er det ikke vanskelig å kjenne seg igjen i Ehrlichs beskrivelser. Mødre, fedre, bestemødre og tanter strømmer ut og inn av sykehusdørene som en menneskelig tidevannsbølge.

Å ta seg frem i korridoren krever både kløkt og pågangsmot. I sovesalene står sengene tett i tett. Flere kvinner hviler i hver seng. Nyfødte gutte- og jentebarn vugges i søvn på alle kanter.

For tredje gang

29-årige Girddi Patel er her for tredje gang. De fire første barna fødte hun hjemme, på en seng av strå, under en åpen stjernehimmel. Men fire jentebarn var ikke nok til å gjøre svigermor fornøyd. Hvem skulle sørge for at familiens jordlapp bar fram mais, bomull og sennepsfrø i fremtiden?

Da femtemann var på vei, tok ektemannen Amarchand Patel kona med seg den to timers lange bussturen inn til sykehuset i Alwar. Men også denne gangen vendte de hjem med ei jente.

Året etter lyktes Girddi endelig med å bære frem en sønn, men selv ikke dette gjorde svigermor helt fornøyd. Nå har barn nummer sju kommet skrikende til verden.

Med to sønner på plass, har den 31-årige ektemannen bestemt seg for å ta en drastisk beslutning. Pengene han tjener som bygningsarbeider og det magre overskuddet fra åkerlappen er allerede strukket til bristepunktet. Om noen uker reiser han tilbake til sykehuset, denne gang for å sterilisere seg.

Sterilisering

Hjemlandet hans var blant de første til å få på plass en politikk for å begrense befolkningsveksten. Alt i 1952, bare fem år etter at India fikk sin uavhengighet fra Storbritannia, ble et familieplanleggingsprogram etablert. Sterilisering, fortrinnsvis av kvinner, ble raskt den dominerende metoden.

Aller ivrigst til verket skred den indiske statsministeren Indira Gandhi. På 70-tallet, da «befolkningseksplosjonen» var en allmenn bekymring blant demografer, gjorde Gandhi et nytt grep. Hun tildelte ansatte ved familieplanleggingskontorene kvoter for hvor mange steriliseringer de måtte utføre. I noen stater ble sterilisering et kriterium for å motta støtte til hus eller nyte godt av andre offentlige tjenester. Samtidig ble sanering av slum kombinert med familieplanlegging. Myndighetene sendte busslaster med mennesker, de fattigste av de fattige, til steriliseringsleirer. Fra 1976 til 1977 ble antall inngrep tredoblet til mer enn åtte millioner.

Norge støttet steriliseringsavdelingene i India med en halv milliard kroner, uten å protestere mot tvangsbruken. Men på hjemmebane ble politikken møtt med massiv motstand. Under valget i 1977, ble befolkningspolitikken et av hovedtemaene, og Indira Gandhi, som slet på mange fronter, ble tvunget til å trekke seg.

Passerer Kina

I ettertid har ordet «familieplanlegging» fått en falsk klang hos mange indere. Men det har ikke hindret indiske myndigheter fra å sette seg nye, ambisiøse mål.

I 2000 ble det vedtatt at India skulle nå «erstatningsnivå», altså 2,1 barn per kvinne, innen 2010. Tvang er erstattet med økonomiske insentiver til dem som velger å sterilisere seg, og landet kan vise til imponerende resultater i arbeidet med å gjøre ulike prevensjonsmetoder tilgjengelig.

Likevel er ikke målet nådd. Fortsatt føder indiske kvinner i snitt 2,6 barn. Ifølge FNs beregninger vil Indias befolkning vokse til over 1,6 milliarder i 2050.

Det fattige nord

Det meste av veksten foregår i dag i ekteparet Girddi og Amarchand Patels nærmiljø, i de folkerike og minst utviklede statene i nord; Rajasthan, Madhya Pradesh, Bihar og Uttar Pradesh. Her er fødselsraten fremdeles mellom tre og fire barn per kvinne.

Mer enn halvparten av kvinnene i området er analfabeter, og mange gifter seg før de fyller 18.

– Å få barn gir sosial status, og de fleste stopper ikke før de har fått minst én sønn, forklarer Dr. Uttara Agraval ved kvinneklinikken i Alwar. Men dersom sønnen er i hus, velger stadig flere indere, også i nord, å stoppe etter barn nummer to.

Ensom ulv

Noen stopper enda tidligere. Nirupama Singh (40) kaster det ravnsvarte håret over skulderen, før hun går løs på det med en kam. Sosiologen fra New Delhi arbeider med en doktorgrad om objektivisering av kvinner i indiske medier. For ti år siden tok hun og økonom-ektemannen et svært radikalt valg. Ett barn var nok.

– Vi er begge arbeidsnarkomane, og opplevde at livene våre forandret seg totalt da vi fikk barn. Vi egner oss rett og slett ikke til å ha flere, sier hun, og hjelper den danseglade datteren Annapurna (10) på med en rosa prinsessekjole.

Venninnene, som selv har minst to barn hver, har liten forståelse for valget. Nirumpama er blitt beskyldt for å være uansvarlig, ufølsom, ja sågar uskikket som mor.

– De mener Annapurna vil bli ensom av ikke å ha søsken. Og de undrer seg over hvordan det skal gå med henne når vi dør, og hun blir helt alene i verden, sier hun.

Ansiktsuttrykket levner liten tvil om at valget har kostet.

1,7

Men selv om ett-barnsmoren Nirumpama fortsatt tilhører «de få», er hun ikke helt alene. I de sørlige statene og noen stater i nord har India allerede nådd «erstatningsnivå» eller lavere. I Kerala, delstaten hvor det norske bistandseventyret startet på 1950-tallet, har fertilitetsraten falt til 1,7 barn per kvinne.

Nøkkelen er, ifølge befolkningseksperter, den høye alfabetiseringsraten blant kvinner. Hele 90 prosent kan lese og skrive, noe som er den høyeste raten i hele India. Ifølge professor Purushottam Kulkarni, ved senter for regional utvikling ved JNU-universitetet i New Delhi, begynte tobarnsnormen å dominere, på tvers av sosiale lag, allerede på 80-tallet.

– Før trodde man at rike og utdannede mennesker ønsket seg små familier mens fattige jordbruksfamilier ville ha mange barn. Det stemmer ikke. Fattige, uutdannede og arbeidsløse ønsker at barna deres skal få bedre muligheter enn de selv har hatt. De vil ha færre barn, slik at de kan investere mer i hver og en av dem, sier han.

Men sosiale endringer tar tid. Inderes forkjærlighet for sønner, og deres ønske om å bo hos sønnen når de blir gamle, er blant tradisjonene som har vist seg tidkrevende å endre, innrømmer Kulkarni. Selv tror han de folkerike statene i nord vil ta igjen sørstatens forsprang i løpet av de neste tjue årene.

Endeløs kø

Utenfor professorens kontor begynner ettermiddagsrushet i New Delhi å tilta. I gater tilgriset av søppel og støv krangler motorsykler, personbiler, drosjer og autorickshawer om å komme seg først gjennom kryssene. En putrende motorsykkel med en familie på fem manøvrerer seg smidig gjennom kaoset. I en sliten Hyundai slår en dresskledd mann tiden i hjel med en tegneserie, mens han venter på at køen skal røre på seg.

Befolkningsvekstens konsekvenser er i all hovedsak negative for India, mener Tim Dyson. Han er professor ved avdeling for internasjonal utvikling ved The London School of Economics og forfatter av en rekke bøker om befolkningsvekst i India.

Rekordvekst i byene

Selv om landet er i rask økonomisk vekst, er antall indere som lever under fattigdomsgrensen større i dag enn i 1947 da nasjonen fikk sin uavhengighet. Mange av Indias nye landsmenn har endt opp som fattige på bygda, eller i de stadig voksende slumområdene i byene.

Å skaffe hus, mat, arbeid og utdanning til nye millioner av indere er en enorm utfordring. Presset på de største byene, som vokser i rekordfart, er uhåndterbart. I fremtiden kan tilgang på vann bli Indias aller største problem.

– Den absolutte tilgangen på drikkevann i India er synkende, ikke økende, advarer britiske Dyson, som er pessimistisk med tanke på fremtiden.

En bedre fremtid?

Hans indiske kollega Kulkarni er lettere til sinns.

– Sammenlignet med bekymringene vi hadde på 60- og 70-tallet ser ting lysere ut. Ja, det vil bli vanskelig og det vil bli press. Indere flest vil ikke bo i hus med tre soverom og to garasjer. Men de kommende generasjoner vil leve bedre liv enn de foregående, sier han.

Det er også Girddi og Amarchand Patels drøm.

– Utdanning er det viktigste jeg kan gi barna mine, sier Amarchand og stryker sønnen over håret. Om økonomien strekker til, vil vise seg.