Urolige tider for Libanon

Libanon har opplevd mye krig og uro de siste tiårene. Borgerkrigen i nabolandet Syria raser nå på tredje året, med de politiske utfordringer og flyktningstrømmer dette fører med seg. Mye tyder på at Libanon går nye urolige tider i møte.

Ifølge FN passerer antallet registrerte syriske flyktninger i Libanon snart en halv million; det virkelige tallet er langt høyere. Libanon er, med sine fire millioner innbyggere, Syrias minste naboland, men allikevel det eneste som har beholdt grensene helt åpne. I virkeligheten kunne de neppe klart å stenge grensen selv om de hadde villet.

Det har alltid vært mange syrere med dårlig betalte strøjobber i Libanon, men nå er tallet steget til et nivå det libanesiske samfunnet ikke kan klare å bære. Kriminaliteten stiger i takt med antall flyktninger. På grunn av sitt problematiske forhold til de palestinske flyktningleirene, har libanesiske myndigheter ikke tillatt bygging av flyktningleire for syriske flyktninger.

De fleste flyktningene må derfor i stor grad klare seg selv, og leve på hjelpen fra FN og ikke-statlige organisasjoner, samt gjestfriheten til libanesiske vertsfamilier. De fleste har sympati for flyktningene, men den store strømmen gjør samtidig at denne gjestfriheten blir innimellom satt på prøve. En libaneser jeg snakket med hadde i utgangspunktet sympati for flyktningene, men etter at en syrer stjal mobiltelefonen hennes var hun blitt mer kritisk: ”Vi vil gjerne hjelpe våre naboer som er i en vanskelig situasjon, men når de kommer hit må de oppføre seg skikkelig”, sier hun.

Ikke-innblandingspolitikk

Libanon og Syrias historier er sammenflettet, og det er vanskelig å se for seg at Libanon kan holde seg utenfor borgerkrigen i nabolandet. Syrias herskere har helt siden landene ble skilt ad i 1943 sett på Libanon som en del av sitt interesseområde – ja, til og med som en del av sitt rike – og har i lange perioder okkupert Libanon. Grensene mellom landene er porøse, og mange folk føler mer tilhørighet til trosfeller på andre siden av grensen enn til landet sitt.

Offisielt har Libanon en ikke-innblandingspolitikk overfor Syria. Men frontene mellom de pro- og anti-syriske kreftene i Libanon er i ferd med å vokse seg sterkere.

Nylig snakket jeg med Samir Al Saadaoui, utenriksredaktør i den anerkjente avisen Al Hayat. Han mener at ikke-innblandingspolitikken kan slå sprekker: ”Det er mange libanesere som allerede kjemper på begge sider i den syriske konflikten, og innblandingen er nok mer omfattende enn vi vet om”, sier han. Selv den sjiamuslimske utenriksministeren utfordret Libanons ikke-innblandingspolitikk da han mente at Syria burde få tilbake medlemskapet sitt i Den arabiske liga.

”På tross av det som skjer på bakken, er det viktig at det offisielle Libanon holder fast ved at landet ikke skal blandes inn”, understreket Al Saadaoui.

Hezbollah involvert

Libanons tungt bevæpnede sjia-milits i sør – nå et legitimt politisk parti med medlemmer i parlamentet – har alltid vært en nær alliert av president Assad og hans regime.

Det har lenge vært kjent at Hezbollah har hatt nålestikkoperasjoner over grensen til Syria for å kjempe mot opposisjonen. Faren for at Hezbollah vil trekke Libanon inn i krigen ble imidlertid langt større da Israel bombet det de hevder var våpenlagre inne i Syria – våpen som etter sigende kom fra Iran med Hezbollah som adressat.

Hezbollah er allerede tungt involvert i stridighetene, og mye tyder på at deres engasjement bare vil bli større. Krigere som kommer hjem i kister blir hedret som martyrer, og militsen bruker bønnetårnene til å oppfordre folk til å gi blod ved de lokale sykehusene.

Den militante organisasjonen har lovet at de vil stå last og brast sammen med president Assad og hans regime. Og det er liten grunn til å tvile på deres kampvilje, enten fienden er syriske opprørstyrker eller Israel: ”Vi er bedre rustet militært enn noen gang”, sa en talsperson for organisasjonen nylig.

Interne politiske tumulter

I tillegg til situasjonen i Syria, er det flere uromomenter innad i Libanon som virker destabiliserende. For det første ble den Hezbollah-støttede regjeringen tvunget til å gå av i mars, og forsøkene på å danne en samlingsregjering har ikke lyktes.

For det andre skal rettsaken for attentatet på tidligere statsminister og anti-Syria-politiker, Rafik Hariri, etter planen starte til sommeren. Konklusjoner fra tidligere undersøkelser av attentatet har blitt holdt tilbake av frykt for den politiske sprengkraften disse kan ha. Lekkasjene som har kommet fra undersøkelsene peker imidlertid i retning av Hezbollah, muligens med støtte fra Syria og Iran.

For det tredje skal det avholdes valg til sommeren. De to blokkene i står steilt mot hverandre. 14. mars – den sunnimuslimske og kristne blokken som ledes av sønnen til drepte Rafik Hariri – støtter opposisjonen i Syria; den Hezbollah-dominerte 8. mars-blokken, støtter regimet. De to blokkene klarer ikke engang å bli enige om ny valglov, og det meste tyder nå på at valget vil bli utsatt minst ett år.

Krig er fortsettelsen av politikk med andre midler

Samir Al Saadaoui advarer mot dommedagsprofetiene, og sier at de fleste politiske maktfaktorene – både internt i Libanon og de eksterne kreftene – ikke har noen interesse i å se landet gå i oppløsning: ”Selv om frontene er steile og ordbruken hardner til, finnes det en uuttalt overensstemmelse mellom de to blokkene i libanesisk politikk om ikke å bli trukket inn i en ny krig”.

På den annen side konkluderer en nylig publisert rapport fra International Crisis Group med at borgerkrigen i Syria trekker sine naboland ned med dem i dragsuget. Og ingen av nabolandene mer utsatt enn Libanon.

Kanskje er det til og med riktig å si at Libanon allerede er trukket inn i krigen: Flyktningkrisen, Hezbollahs kamphandlinger og ikke minst bombing av libanesiske grensebyer tilsier nettopp dette.

Martin Samuelsen har for tiden permisjon fra jobben sin i Norad, og er bosatt i Beirut. Han har tidligere jobbet for Flyktninghjelpen og FN i Libanon i perioden 2007-2009.