Mødre og milits

Den prisbelønte fotografen stiller nå ut bildene sammen med en annen prisbelønt nordmann, også han opptatt av flyktningers ve og vel: Fridtjof Nansen.

Fotoutstillingen Transit på Nobels fredssenter fra 12. mai forteller historien om Nansens innsats for krigsfanger, sultrammede og flyktninger tidlig i forrige århundre. Rasmussens fotografier, intervjuer og filmessays skal gi et innblikk i hverdagen for flyktninger i dag, snart hundre år etter at Nansen mottok fredsprisen.

– Utstillingen handler om Nansen og hans innsats. Men man kan trekke mange linjer til i dag, både til hvordan flyktninger lever i dag, og hvordan det går an å påvirke gjennom bilder. Nansen hadde riktignok en lettere jobb da han tok sine bilder. Vi lever i dag i et mye mer utstrakt informasjonssamfunn, og det er vanskeligere å nå gjennom i samme grad.

Ikke på lidelsesjakt

Rasmussen har reist til konflikter i Afghanistan, Sudan, Tsjad, Colombia, Kongo, Georgia og Jemen. Mens noen tar til orde for at man må vise verdens råskap for å opprettholde folkelig engasjement, er han selv av en annen oppfatning.

– Spørsmålet er hva folk orker å ta inn over seg, om det hjelper med en bok stappfull av vold og blod, sier fotografen som til vanlig er bildesjef i VG.

Han jakter ikke først og fremst på lidelse, men prøver å finne hverdagshistoriene som gjør inntrykk.

– Det er mange tragedier, men folk ligger ikke og dør på bakken hele tiden. Menneskene setter seg ikke bare ned og gråter. Folk lever videre. Barn løper rundt og leker, både i flyktningleirene i Kongo og Jemen, sier Rasmussen.

Bildene handler om hvordan folk overlever i ekstreme situasjoner.

– Sett en nordmann i en slik situasjon, og han roper på hjelp fra Utenriksdepartementet umiddelbart. Men det kan ikke disse menneskene.

I stedet finner de andre utveier. Rasmussen forteller om et møte med en mor i Jemen. Hun bandt barna fast til veggen hver dag før hun dro på jobb. Hun måtte tjene penger, for at familien skulle overleve.

– Særlig etter at jeg selv fikk barn gjør slike møter med barn sterkt inntrykk, sier han.

Begynte i Darfur

Det var ikke planen at det store prosjektet til Espen Rasmussen skulle handle om flyktninger. De første bildene han tok til boken Transit, har gått verden rundt. Det berømte bildet av den forhatte og fryktede Janjaweed-militsen i Darfur i 2004 viser en stolt, ung rytter med automatvåpen. Militsen har drevet tusener av mennesker på flukt i det vestre Sudan. Og kort tid etter at Rasmussen og Tomm Kristiansen møtte Janjaweed ved en tilfeldighet, raidet mennene en landsby i nærheten.

– Det var en kombinasjon av flaks og at vi tok en sjanse. De kom tilfeldigvis ridende da vi hadde kjørt inn i Darfur fra Tsjad. Vi hoppet ut av bilen og sa inshallah. Det var bedre enn å prøve kjøre unna. Mennene snakket åpent om hvem de var og hva de selv mente de sto for, husker Espen Rasmussen.

Konfrontert med en rekke kritiske spørsmål fra journalistene, fortalte militsen at de kjempet for folket i Darfur.

De glemte konfliktene

Det var først da han hadde vært i Darfur, og året etter i Serbia, at han så at bildene kunne bli noe mer enn enkelthistorier. Deretter reiste han bevisst til områder med såkalte glemte kriser – konflikter utenfor medienes søkelys. Det ble Colombia, Jemen, Syria og Bangladesh. De fleste av bildene har Rasmussen tatt på fritida eller i permisjoner fra jobben i VG.

– Har bildene bidratt til noe, slik du ser det?

– Det er et spørsmål jeg alltid får. Jeg tror ikke bildene jeg eller andre tar, redder så mange mennesker umiddelbart. Målet er å skaffe oppmerksomhet. Bildene og boka bidrar til at konfliktene ikke blir glemt, sier Rasmussen.

Han viser til hvordan mediene rapporterer fra Darfur i de periodene det er stille andre steder, men så skyver nye konflikter de langvarige konfliktene ut.

– Jeg ønsker å skape en motvekt til medienes løping i flokk.

– Noen vil si at det er paradoksalt at du da er bildesjef i VG?

– Kanskje det er derfor jeg gjør dette. Men VG er for øvrig flinke, de har trykket nesten alle reportasjene mine. Andre aviser trykker også reportasjer som dette med jevne mellomrom, så jeg synes kritikken mot mediene ofte er urettferdig. Verken VG eller Aftenposten har løpende dekning av de langvarige konfliktene. Mye skyldes at det er lite utvikling, og at det er vanskelig å skape engasjerende nyhetsjournalistikk fra dag til dag.

Etterlyser politikk

Rasmussen har alltid betalt og bestemt reisene selv, selv om han har fått god hjelp fra organisasjoner som Leger uten grenser og Flyktninghjelpen. Han har tatt i mot råd, de har hjulpet ham inn i konfliktområdene, men som fotograf har han jobbet frem egne historier.

– Jeg prøver å holde meg til historier om enkeltmennesker. Men det ligger storpolitikk i dette også, som det er viktig å få frem.

– Mangelen på politisk vilje er slående, særlig i Darfur. Noen få prøver å gjøre noe, men dette overskygges av Kinas hunger for råvarer og amerikanernes innenrikspolitiske interesser.

Han tror imidlertid at mange av konfliktene han har besøkt må løses lokalt, og at hjelpen utenfra ikke kan pågå for evig tid.

– Etter hvert må man se om det er mulig å få folk til å hjelpe seg selv. Leger uten grenser, Flyktninghjelpen og FNs høykommissær for flyktninger gjør en veldig viktig jobb, særlig i akutte kriser. De mer langlivede, pågående humanitære utfordringene må løses på andre måter, mener Rasmussen.

I så måte har han sans for mikrokreditt. Han viser til kvinner i Kongo som får lån til å leie symaskiner for en billig penge. De tjener penger på å reparere tøy, nok både til å brødfø familien og til å få ungene på skolen.

– Var dette slutten på det store prosjektet om flyktninger, hva er det neste i så fall?

– Jeg kommer til å fortsette å jobbe med flyktningehistorier – oppdatere og videreutvikle prosjektet. Jeg har allerede gjort et par reportasjereiser om klimautfordringer. Også der handler det om flyktninger. Om at det ikke er mulig å leve i visse områder.