Valgobservatørene

I sin vurdering, som ble fremlagt på pressekonferansen i hovedstaden Baku dagen etter valget, skrev OSSEs valgobservatører: «Valget i Aserbajdsjan ble undergravet av begrensninger på fundamentale rettigheter, mangel på lik praktisering av spilleregler og markante problemer på valgdagen».

Vurderingen bygger på tilbakemeldingene fra over 300 internasjonale valgobservatører.

Norge bidro gjennom Nordem (Norsk ressursbank for demokrati og menneskerettigheter) med to langtids- og ni korttidsobservatører.

Torsdag 3. oktober

Norsk senter for menneskerettigheter holder til i Cort Adelers gate i Oslo. Briefingen for de norske deltakerne i OSSEs valgobservatørkorps er i ferd med å avsluttes. Kaffekrusene er tomme. På bordet ligger valgobservatørenes blå bibel: «Election Observation Handbook». Reisemålet er Aserbajdsjan.

Prosjektkoordinator Anne Sofie Molandsveen ønsker alle en god reise.

Gent Ramadani reiser seg og begynner å samle sammen notatene sine. I morgen drar han. Det er hans første oppdrag som valgobservatør. Forventningene er høye.

– Jeg føler at jeg er en del av det norske samfunnet som vil hjelpe. Jeg interesserer meg for demokratibygging, har en mastergrad i faget. Selv kommer jeg fra Albania; et eks-kommunist land som er på vei til å bli et demokrati. 

Han mener at prosessen i Albania er ganske lik den i Aserbajdsjan. 

– Men demokratibygging tar lang tid. Ett skritt frem – to tilbake. Jeg tror likevel det gir håp for folk i Aserbajdsjan at verdenssamfunnet er til stede og viser interesse, sier han.

I 1997 var det borgerkrigstilstander i Albania. Han flyktet fra hjembyen Shkodra til Italia. Etter fem år kom han til Norge. Han har bodd i Bergen i elleve år. Norskalbaneren snakker seks språk og har arbeidet som morsmålslærer. I 2012 sendte han inn en søknad til beredskapsstyrken Nordem. Nå er han klar for oppdrag.

Lørdag 5. oktober

I Hotel Qafqaz i Baku sitter norske Rune Hauger sammen med andre langtidsobservatører. De legger frem sine siste observasjoner for leder for ODIHR-operasjonen, italienske Tana de Zulueta, hennes danske nestleder Harald Jepsen og den serbiske koordinatoren Masa Janjusevic. Tre av totalt 13 spesialister som utgjør «core team».

En av langtidsobservatørene sier:

– Det er tydelig at noen kommer på opposisjonens valgmøter for å overvåke folk. De filmer, fotograferer og noterer navn.

Flere rundt bordet hevder at de har sett det samme. En annen sier:

– På veien til opposisjonens valgmøter blir det ofte dumpet hauger av bygningsmasse, eller det står svære bulldosere der, slik at det blir umulig å passere med bil.

– Vi har sett at journalister blir slått ned …

Jepsen oppsummerer:

– Vi ser nå, av deres observasjoner, at journalister ikke får gjort jobben sin, og at folk forhindres i å bevege seg.

Totalt 30 internasjonale langtidsobservatører har vært i landet siden 11.september. Rune Hauger er en av dem. Til vanlig arbeider han som tolk i Oslo. Han har tidligere vært korttidsobservatør i Georgia og Armenia. Det er første gang han er langtidsobservatør.

Hans jobbpartner under dette oppdraget, er amerikanske Genevra Kingsley. De to har bodd og arbeidet tett sammen i Mingachevir. Byen ligger i valgdistriktet Øst-Ganja, omtrent fire timers kjøretur fra Baku.

– Det har vært lange arbeidsdager. Men veldig interessant. Jeg skjønner hvilken nøkkelrolle langtidsobservatørene spiller for oppdraget. Vi er øyne og ører for «core team», sier Hauger.

Oppgavene hans så langt har vært å reise rundt og observere forholdene rundt forberedelsene til valget. Samt å tilrettelegge alt praktisk for korttidsobservatørene; booke hotell, intervjue tolker, ansette sjåfører. I tillegg: lage briefing-pakker med blant annet kart, informasjon om den politiske situasjonen og liste over valglokaler.

Parhestene Hauger og Kingsley får ansvaret for 18 internasjonale korttidsobservatører – deriblant norskalbaneren Ramadani.

De kommer fra Vest-Europa, USA, Canada, Russland og land i det tidligere Sovjetunionen. Alle får hver sin partner. Ramadani fra Bergen skal jobbe sammen med østerrikeren Rudolf Rotter.

Nå venter først to intense dager med briefinger i Hotel Qafqas i Baku. Deretter blir alle transportert til de respektive valgdistriktene.

Onsdag 9. oktober

Oslomannen Hauger og Kingsley har opprettet en slags «kommandosentral» på hotellet i Mingachevir. Ved bruk av mobiltelefon skal langtidsobservatørene ha kontakt med korttidsobservatørene – som på valgdagen kjører fra valglokale til valglokale. I tillegg har Hauger og Kingsley løpende kontakt med «core team» i Baku.

Ramadani er oppe klokken 06.00. Han dusjer, barberer seg. Tar en espresso. Før frokost går han enda en gang gjennom skjemaene som skal fylles ut i løpet av dagen. Repeterer for seg selv hva han skal se etter, spørsmålene han skal stille. Så er det frokost, før alle kortidsobservatørene får en siste briefing hos Hauger og Kingsley.

Morgensolen er ennå ikke helt oppe. Utenfor hotellet venter tolk Nurana Aliyeva og en sjåfør. Ramadani og Rotter setter seg inn i den røde bilen.

Valgdagen er i gang.

Det er ikke valgresultatet – men valgprosessen observatørene skal konsentrere seg om. Her er noe av det som ble observert:

• Press mot representanter fra opposisjonen.
• Ikke samsvar mellom antall stemmesedler i stemmeurner og navnelister.
• Bunker med stemmesedler som er stappet ned i valgurner («ballot box stuffing»).
• Valgfunksjonærer som ikke har kontroll, og velgere som gjør som de vil.
• Busslaster med folk som kjører fra valglokale til valglokale for å stemme flere ganger («carousel voting»).
• Manipulering av manntall i protokoll.
• Gjennomgående nærvær av politi ved valglokalene på tross av at det ikke er tillatt ifølge valgloven.

Tilbake i Norge

Det er gått noen få uker. Rune Hauger skal snart ut på sitt neste valgoppdrag som går til Nepal.

– Hvordan vil du oppsummere jobben i Aserbajdsjan?

– Det var lærerikt, en bra erfaring å ha videre. Det å være langtidsobservatør i et valg som ble såpass sterkt kritisert av OSSE/ODIHR, gjør at jeg føler meg mye bedre forberedt til å gjøre en god jobb ved fremtidige valg. Jeg vet mer om hva jeg skal se etter nå enn jeg gjorde før. Jeg er mer observant. Bedre til å forstå hva som foregår før valget, under valget og gjennom hele valgprosessen. Og kanskje er jeg blitt bedre til å tolke små tegn på at noe ikke er helt i tråd med «good practice».

Gent Ramadani har reist fra Bergen til Oslo for å være med på ny briefing i NORDEMs lokaler. Denne gangen dreier det seg om Tajikistan. Men hva sitter han igjen med av inntrykk etter Aserbajdsjan?

– Jeg husker øynene til en representant for opposisjonen. Jeg stilte ham spørsmål i valglokalet, men han turte ikke svare. Det var fortvilelse i de øynene. Så satt jeg i flyet på vei hjem fra Baku. Under meg så jeg lysene fra Oslo i mørket. Da slo det meg: Jeg hadde glemt hva det betyr ikke å være fri. Jeg tenkte: I Norge er det fritt. Folk kan si hva de vil, ta sine egne valg. Hvis ikke mennesker har frihet til å velge, har de mistet mye. Har de ikke evnen til å drømme, har de mistet alt. De sier at håpet er det siste som dør med oss. 

Historien 

Av Kristine Grønhaug

I 1992 var Thorvald Stoltenberg utenriksminister og Jan Egeland var hans statssekretær. Egeland hadde kommet inn fra de frivillige organisasjonene, og var en handlingens mann. Stoltenberg var på sin side en ja-mann.

Verden hadde sett Gulfkrigen i 1991. Balkan som sto i flammer. Kurderkrisen. Det var behov for å styrke det internasjonale humanitære systemet. Norges bidrag var å etablere Noreps – som sørget for materiellbistand i form av nødhjelpsvarer og -utstyr – og Norstaff som sørget for personell som kunne sendes ut. Men noe manglet.

Valg- og demokratiprosesser sto høyt i kurs hos KSSE (Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa – forløperen til OSSE). Da Stoltenberg skulle være vertskap for en stor OSSE-konferanse i 1992, tenkte han at det hadde vært flott om Norge lanserte noe stort under konferansen. Det var da Egeland fikk ideen: Burde man ikke lage noe tilsvarende beredskapsordningen Noreps for demokrati- og menneskerettigheter? En ressursbank bestående av eksperter på feltet?

Thorvald Stoltenberg tente på ideen. Utenriksdepartementet sendte en forespørsel til Institutt for menneskerettigheter (senere Norsk senter for menneskerettigheter). Instituttet ble bedt om å utvikle og etablere en beredskapsmekanisme rettet mot de internasjonale organisasjonene.

Mandatet var å rekruttere, lære opp og bidra med høyt kvalifisert personell til blant annet EU, OSSE og FN. I tillegg skulle Nordem tilby ulike former for opplæring tilknyttet menneskerettigheter og valgobservasjon.

Stoltenberg ønsket seg et profesjonelt fagmiljø, og overlot til Nordem selv – og ikke utenriksdepartementet – å finne ut av hvem som burde rekrutteres til oppdragene i utlandet. Landet ble saumfart for fagfolk, og Nordem knyttet til seg eksperter innenfor områdene valg, demokratisering, frie media, konfliktløsing, beskyttelse av minoriteter, rettighetsspørsmål, godt styresett og rettstatsbygging, politisk mangfold og opplæring i menneskerettigheter.

Nordem-ordningen ble en modell for andre land. Delegasjoner fra ulike land har besøkt Norge for å se hvordan Nordem fungerer. Eksempler er Canada, som etablerte Canadem og Safdem (nå Afdem). Tyskland skjelte også til Nordem da de etablerte sitt ZIF.

Obs!

Det presiseres at Nordems valgobservatører normalt ikke har lov til å uttale seg til pressen. I dette tilfellet er det gjort noen unntak for Bistandsaktuelts utsendte.