– De usynlige sikret freden

Under borgerkrigen mellom Frelimo-regjeringen og Renamo-opprørere forfektet Couto partilinjen om at det var en destabiliseringskrig drevet fram av apartheid-regimet i Sør-Afrikas støtte til opprørerne.

– Vi valgte et forenklet synspunkt. Etter hvert innså vi at en følelse av opprør lå under, noe som også forklarer den grusomme volden. At folks følelse av åndelighet var blitt krenket av Frelimo, sier Couto, forfatter av mer enn 20 bøker.

Han mener den tradisjonelle religiøsiteten forklarer at freden i Mosambik har vart siden en fredsavtale ble undertegnet i Roma i 1992.

Lytt til podcast: Mozambique The dividends of Peace

For å forklare freden, må vi forstå krigen. Den var ikke konvensjonell. Det var mer enn en borgerkrig. Den hadde usynlige sider, den var religiøs, i den forstand at mange mennesker følte at Frelimo ikke viste respekt for åndene, for forfedrene. Det tror jeg forklarer voldsnivået. Og det religiøse forklarer også hvorfor man klarte å sikre freden. Den åndelige verden ble gjenetablert, sier Couto.

– FN og det internasjonale samfunnet bidro til freden, men det var mer forhold mellom familier som er knyttet sammen, som gjorde at freden holdt. Når staten er svak, er det usynlige vev som binder folk sammen, sier Couto .

– Krigen var brutal, med uttallige overgrep. Likevel har ikke Mosambik hatt noen rettsoppgjør i ettertid, ingen sannhetskommisjon?

– Det var en klok avgjørelse. Vi har hatt et stille hukommelsestap. Vi hadde behov for å glemme, sier Couto.

Han mener at alle nasjoner bygger på en serie med myter og legender. Under historiens gang velger alle nasjoner å fortrenge ting. Historiske sannheter ligger ofte over et mytisk fundament.

– Vi er fortsatt i gang med nasjonsbygging, i glemselens prosess. Spaserer du gjennom Mosambik nå oppdager du at krigen er noe som skjedde for lenge siden. Det er nesten som om det aldri skjedde, sier Couto.

Det er samtidig i krigens landskap at litteratur har en rolle. At forfattere og kunstnere kan gjenoppsøke krigsårene uten å peke ut de skyldige.

– Vi er fortsatt langt fra å forstå kompleksiteten i vårt land, sier Couto.

– Som forfatter, har du en annen rolle nå enn under krigen?

– Tidligere skulle litteratur holde fram et utopisk bilde, være en hyllest til en drøm. Lyrikk var den viktigste genre, en glad skapelse av naturen. Nå ser vi etter våre røtter, er innovervendt. Romaner og noveller er det som brukes i dag. Vi ser mot bakken og ikke lenger mot himmelen, sier Couto.

Selv om Couto er av portugisisk avstamning og vokste opp i Mosambik som en del av den koloniale eliten er han opptatt av den underliggende tros dimensjonen i landet som ligger som et fundament bak ”bok-religionene”, kristendom og islam. Det er en dimensjon som forklarer mye i landet, og som han mener utenlandske bistandsarbeidere vet for lite om og skjønner ikke betydningen av. Samtidig innrømmer han at også Mosambiks intellektuelle nødig vedkjenner seg denne gamle troen. De vil være ”modern”.

– Statsråder, næringslivsledere har renselsesseremonier før de flytter inn på et kontor fodir de frykter onde makter. Folk vil være i harmoni med forfedrene. De åndelige mediene har kunder fra alle samfunnslag, forklarer Couto.

– Fordelen med å være historieforteller er at du kan beskrive det åndelige uten å bli tatt på alvor, samtidig som du berører den inneste delen av sjelen, sier han.

 I dag er han både skribent og en biolog. Han er partner i et firma som gjør konsekvensanalyser for miljøet i industriprosjekter.

– Er du først og fremst biolog eller forfatter?

– Om noen tar litteratur for alvorlig blir jeg biolog. Om noen tar biologi for seriøst velger jeg forfatter hatten. Jeg vil ikke være for gravalvorlig. Det er heller ingen motsetning mellom biologien og forfatterskapet.

– Biologi vekker i meg en forståelse av kodene for kommunikasjon mellom levende krefter i naturen. Den forteller den vakre historien om livet. Når jeg ser et tre er det umulig for meg å bare se en art. Som mosambiker ser jeg det som bolig for åndene, de mange ting det kan brukes til og fortellingene knyttet til det. Det blir en del av meg, sier Couto.

Han betrakter ikke seg selv som en religiøs person, men trenger en åndelig tilknytning til resten av universet. Som både biolog og forfatter er han del av den muntlige forteller tradisjonene. Selv økonomer forsøker å forklare ting gjennom historier. Det er fortellingene som definerer virkeligheten.

Det skjønte han under kolonitiden da han som student søkte medlemskap i den forbudte motstandsbevegelsen, Frelimo. Han ble invitert til et hemmelig partimøte sammen med andre søkere om medlemskap.

– Jeg satt og hørte hvordan en etter en av de andre kom fram og fortalte. Jeg forstod at for å bli akseptert måtte man fremføre en fortelling om lidelse. Som ung hvit hadde jeg aldri lidet og hadde en glad oppvekst. Da det var min tur reiste jeg meg opp og kunne ikke si annet enn ”jeg lider fordi jeg ser andre lide”.