Frigjøringsbevegelsene og makten
GLOBAL KOMMENTAR: I introduksjonen til den nye monumentale biografien over Thabo Mbeki reflekterer Mark Gevisser over hva som skjedde med afrikanske politikere som hadde stått i spissen for frigjøringsbevegelser og blitt sine lands nye ledere. De hadde stått for håpet om en bedre framtid, men gikk over i historien som dem som svek idealene og ble korrupte og undertrykkende – Kwame Nkrumah, Jomo Kenyatta, Kenneth Kaunda, Eduardo dos Santos, Robert Mugabe.
Dette fikk meg til å minnes en annen bok jeg nettopp er ferdig med å lese, Judith Todds selvbiografiske skildring av sitt liv i Zimbabwe fra 1980 til i dag. Den setter mange trekk ved utviklingen i dette landet så vel som andre deler av Afrika i perspektiv. Judith Todd har en enestående tilgang til zimbabwisk historie. Hun er datter av Sir Garfield Todd som var statsminister i Rhodesia fram til 1958, og arbeidet for å skape flertallstyre i landet. Han ble etterfulgt av Ian Smith som innførte det hvite mindretallstyret som skapte grobunnen for den frigjøringskrigen som i 1980 førte til at landet ble selvstendig. Under Ian Smith satt Garfield Todd i en periode i husarrest og datteren Judith satt fengslet for å være med i frigjøringsbevegelsen. Hun støttet den fløyen som het ZAPU og som var ledet av Joshua Nkomo, ikke Mugabes ZANU. Etter å ha sultestreiket, ble hun utvist fra landet og gikk i eksil i London der hun fortsatte å arbeide for Zimbabwes sak.
Hun vendte tilbake til hjemlandet ved frigjøringen i 1980 og der ledet hun et prosjekt som gikk ut på blant annet å støtte tidligere frigjøringssoldater. Fokus i boka hennes er ikke så mye årene etter 2000 og den undertrykkelsen som da har funnet sted. Hun konsentrerer seg om hva som skjedde på 80- og 90-tallet og dermed står dagens krise i Zimbabwe fram som et logisk resultat av en lang politisk prosess.
Det er særlig skildringen av undertrykkelsen og massakrene i Matabeleland og på 80-tallet som er viktig i denne sammenhengen. Judith Todd har førstehånds kunnskap om dette. Hun har personlig kjent mange av dem som falt som offer for overgrepene. Hun arbeidet for å få dem som Mugabe hadde fengslet, frigitt. I tillegg har hun arbeidet med og vært nære venner av dem som i dag både tilhører regjeringen og opposisjonen i Zimbabwe. Noen av dem som sitter i den regjeringen som nå er undertrykkere, hjalp hun i sin tid ut av Mugabes fengsler. Spørsmålet som hun stiller er: hvordan kan mennesker som selv er blitt utsatt for undertrykkelse, bli underrykkere i neste omgang? Det gjelder Mugabe selv, og det gjelder de tidligere ZAPU-folkene som han nå samarbeider med, som Dumiso Dabengwa.
Dette er en historie om politikk. Den handler om frigjøringsbevegelser og motstand, men også om undertrykkelse, og om hvorfor så mye gikk galt. Under uroen i Matabeleland og The Midlands fra 1980 til 1988 ble sannsynligvis mer enn titusen mennesker massakrert. Store deler av ledelsen i ZAPU ble arrestert og fengslet uten skikkelig rettergang. Tusenvis av vanlige mennesker ble torturert og utsatt for fornedrende behandling. Hjem og landsbyer ble brent. Mennesker forsvant og ble bortført. Historien om denne undetrykkelsesbølgen mener Judith Todd er et ledd i en utvikling som begynte allerede under "chimurengaen" (frigjøringskrigen) mot det rhodesiske regimet.
Hun som andre trekker blant annet fram maktkampen i ZANU som brakte Mugabe til makten i bevegelsen. Dette foregikk mens ZANU var i eksil i Mosambik fra 1975 til 1980 og involverte tortur og drap av dem som ble betraktet som opposisjonelle. Som jeg har pekt på tidligere, har vi som støttet ZANU under kampen mot Ian Smith og det nye regimet i Zimbabwe etter 1980 mye å svare for. Vi lot være å ta overgrepene inn over oss. Vi forsvarte det hele ved å vise til kampen mot rasisme og apartheid, og glemte dermed å ta inn over oss at også frigjøringsbevegelser og de regjeringene som sprang ut av dem var i stand til å begå overgrep mot menneskerettighetene.
For at vi ikke skal begå de samme feilene på nytt, er det nå nødvendig å undersøke hva som har skjedd med frigjøringsbevegelsene i Afrika etter at de kom til makten. Det gjelder førstegenerasjonsbevegelsene, det vil si dem som kjempet mot kolonialisme og rasisme. Og det dreier seg om det som kan kalles annengenerasjonsbevegelsene som kjempet mot afrikanske diktaturer.
Spørsmålet er om frigjøringsbevegelser kan gå fra å bære i seg frigjøringens utopiske drømmer til dagspolitikkens realisme? Kan frigjøringsretorikken omsettes til praktisk demokratisk politikk? Er det slik at frigjøringsbevegelsene bærer med seg så mange autoritære trekk og så mye tro på den store frigjøringslederens ufeilbarlighet at demokratiet ikke kan vokse ut av frigjøringskampen? Situasjonen i Zimbabwe er det mest opplagte eksemplet på veien fra frigjøringsbevegelse til diktatur, men situasjonen i mange andre land viser også at de antikoloniale bevegelsene har hatt problemer med å skape virkelige demokratier.
I denne sammenhengen er situasjonen i de landene der den andre generasjon av frigjøringsbevegelser sitter ved makten, særlig interessant og prekær. Dette gjelder land som Uganda, Etiopia, Eritrea, Rwanda. Ingen av disse kan sies å være egentlige demokratier. Ett av dem - Eritrea - er et brutalt diktatur, men også de andre har klare autoritære trekk som innskrenket pressefrihet og organisasjonsfrihet. Politisk opposisjon har vanskelige kår. De regjeres av et meget sterkt presidentstyre, som har sittet relativt lenge ved makten og ikke viser tegn til å gi slipp på den.
Spørsmålet er om autoritære regimer som har vokst ut av førstegenerasjonsbevegelser som Zimbabwe og Angola så vel som andre generasjons autoritære regimer snarere enn å være et unntak danner et afrikansk mønster. I dette bildet finnes også de mange landene der lederne har holdt på makten i årevis - Gabon, Sudan, Libya, Gambia. ¬Men mer alvorlig er at med i dette mønsteret hører også de mange presidentene som ønsker å endre konstitusjonen for å beholde makten etter at deres perioder er over. I et slikt perspektiv er hva som vil skje i Sør-Afrika og med ANC så viktig. Hvilken makt ønsker Thabo Mbeki å beholde? Hvilke populistiske krefter støtte Jacob Zuma seg på?
Helge Rønning er professor i humanistisk mediekunnskap på Institutt for medier og kommunikasjon på Universitetet i Oslo. Han er fortiden bosatt i Maputo i Mosambik.
Kilder: Mark Gevisser (2007) The Dream Deferred, Thabo Mbeki. Johannesburg and Cape Town (Jonathan Ball)
Judith Garfield Todd (2007): Through the Darkness. A Life in Zimbabwe. Cape Town. (Zebra Press)
Overgrepene i Zimbabwe er dokumentert i rapporten Breaking the Silence. Building True Peace. A Report on the Disturbances in Matabeleland and the Midlands 1980 to 1988. The Catholic Commission for Justice and Peace in Zimbabwe and The Legal Resources Foundation. Harare 1997.