Frykter flere norske flagg i bistanden

- Dersom bistand blir ren utenrikspolitikk, i betydningen realpolitikk, da protesterer jeg, sier leder i Norsk Misjons bistandsnemnd Oddvar Espegren.
Han mener den offentlige statsstøtten til de frivillige organisasjonene må holdes utenfor et politisk spill om å fremme norske utenrikspolitiske målsettinger.
- Bistandsbudsjettet er på om lag 20 milliarder kroner. Da må det gå an å kunne skjerme i hvert fall denne ene milliarden til sivilt samfunn, mens dere får drive politikk med de øvrige 19 milliardene, sa han på et debattmøte i Oslo nylig - med adresse til den politiske ledelsen i Utenriksdepartementet.

Behovsrettet bistand. Overfor Bistandsaktuelt utdyper Espegren sine synspunkter etter møtet. Han viser til at statsminister Jens Stoltenberg og andre regjeringsmedlemmer har sagt mye vakkert om å verne om de frivillige organisasjonenes særegenhet og uavhengighet i forhold til staten.
- Da må man også godta at frivillige organisasjoner - som misjonsorganisasjonene - kan ha andre definisjoner av bistand enn det myndighetene har.
- Bistand er solidaritet og verdier. Det er et moralsk imperativ. Det er først og fremst medmenneskers behov i fattige land det dreier seg om, sier han.
Den erfarne bistandsarbeideren er skeptisk til teorier om å satse på middelklassen eller statsbygging for deretter å la utviklingen «sildre ned» til de aller fattigste. Han mener en mer behovsrettet og grasrotorientert bistand er å foretrekke - innrettet direkte mot de undertrykte og marginaliserte gruppene i en befolkning.

I dialog. - Det er dem vi må gå i dialog med. Det er de som bør definere vår innsats og politikk, og vi må støtte opp om organisasjoner som kan kjempe for deres interesser, sier Espegren.
Han understreker samtidig at han ikke er imot støtte til statsbygging eller institusjonsutvikling, men at hovedfokuset må være en bistand som skapes i dialog med utviklingslandenes fattige.
- Samtidig vil dette også være en fornuftig tilnærming til andre deler av utenrikspolitikken, for eksempel i forhold til norsk fredsinnsats. Det er jo først når vi har vist gjennom innsats på grasrota at vi er til å stole på, at vi kan ha innflytelse. Slik har det vært i Sudan. Når de hører vi er fra Norge, er responsen: Vi vet at dere vil oss vel! Det er jo takket være at Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp har vært der i årevis og vist solidaritet med mennesker, at Norge har troverdighet som en fredsmegler, sier han.

Glemmer paraplyene? Etter Rattsø-utvalgets rapport sist høst og framleggelsen av bistandsbudsjettet er han bekymret for om de frivillige organisasjonenes plass i bistanden er i ferd med å svekkes. Selv om stortingsflertallet i desember vedtok å plusse på regjeringens forslag om støtte til frivillige organisasjoner med 40 millioner kroner (etter forslag fra KrF), er han ikke beroliget.
- Vi har fått signaler både om ikke-økning og om kutt i bevilgningene. Det hadde i tilfelle vært utrolig når bistandsbudsjettet totalt sett øker med 2,2 milliarder kroner. Hvis det blir slik, er det et sterkt signal om at vårt arbeid ikke verdsettes lenger, sier Espegren.
Han viser til at ved framleggelsen av bistandsbudsjettet sist høst var miljø og kvinner/likestilling de to store satsingsområdene, og det ble lovet at også frivillige organisasjoner skulle være en kanal for disse offentlige midlene.
- Men når vi søker, virker det som om pengene egentlig er øremerket for FN og stat-til-stat-bistand og at det egentlig er svært lite igjen til de frivillige organisasjonene. Da må jeg spørre: Er det dette det norske folk ønsker, sier Espegren.