Gir idrett fred, demokrati, likestilling og lykke?

Samtidig blir jeg veldig skeptisk når jeg hører fraser som «sport is a vital tool to make a better world» som ble ytret av Adolf Ogi, spesialrådgiveren om idrett for utvikling og fred til FNs generalsekretær.
Når man jobber ute i felten, ser man at realitetene er litt mer kompliserte enn som så. Er idrett det Ogi lover? Jeg tror at det hadde tjent idretten som element i utviklingsarbeid å se kritisk på linken mellom idrett og alle de tingene den sies å medføre: likestilling, fred og forsoning, lokaldemokrati, bevisstgjøring og så videre.

I mitt eget forskningsprosjekt for en masteroppgave ved Norges Idrettshøgskole tok jeg utgangspunkt i forbindelsen mellom idrett på den ene siden og bevisstgjøring og demokratisering på den annen side. Studien av et lokalt idrettslag i Zambia, som jeg selv hadde jobbet med som idrettsfredskorpser, viste at det lå et ganske udemokratisk regime til grunn for idrettslagets virksomhet.
Beslutningsprosesser var konsentrert rundt én person, og disse tendensene ble forsterket av giveres innblanding utenifra. Den empowerment som fant sted, var stort sett begrenset til økte fotballferdigheter og spillernes selvbilde av seg selv som kompetente fotballspillere. Det medlemmene av idrettslaget derimot ikke fikk, var deltakelse i beslutningsprosesser og økte sosiale og politiske ferdigheter som kunne hjelpe dem med utfordringene som livet tilbyr utenfor fotballarenaen. Er idrett en arena for demokratisering og bevisstgjøring?

Idrett blir - hverken mer eller mindre - det som menneskene som er involvert i det og strukturene rundt gjør det til. Det idretten i seg selv gjør, er å mobilisere mennesker. Deretter må man spørre: hva skjer med disse menneskene når de er blitt mobilisert?
Hvis man aksepterer dette resonnementet, blir to spørsmål viktige. For det første: hvordan utfører menneskene disse idrettsaktivitetene? For eksempel, hvilke metoder bruker trenere og ledere, og hvilke verdier ligger til grunn for måten de organiserer sine aktiviteter på? For det andre: hvordan påvirker strukturene rundt disse aktivitetene? Hvis man er opptatt av demokrati, for eksempel, er det ikke nok å appellere til individer om å være demokratiske ledere. Man må jobbe med å opprette demokratiske strukturer som muliggjør reell deltakelse og påvirkning for de marginaliserte på alle nivåer: i lokale prosjekter, mellom givere og lokale organisasjoner, mellom lokale idrettslag og nasjonale og internasjonale idrettsorganisasjoner.
Både på det personlige og strukturelle nivået gjenstår det mer enn nok arbeid.

Peter Legat har mastergrad i idrettssosiologi med masteroppgave innen feltet «Idrett og utvikling» basert på feltarbeid i Zambia.