– Giverlandene bestemmer for mye

På gaten utenfor Finansdepartementet i Kabul sitter Agha Mohammad. Han tror han er 25 år, men det ser ut som om han er dobbelt så gammel. Han pleide å dytte en tralle rundt i byen og selge sokker. Men for to måneder siden ble han syk, og han kunne ikke jobbe mer. Som så mange andre fattige i Afghanistan, får Agha Mohammad ikke hjelp av myndighetene. Han sier han ikke kan gjøre noe annet enn å tigge.
Bare noen meter unna, inne i Finansdepartementet, har finansminister Anwar-ul Haq Ahadi av sikkerhetshensyn måttet flytte til et mindre kontor. Men det store møtebordet, sofaen, skrivebordet og lesestolen som er omgitt av bokhyller viser at han fortsatt har godt med alburom. Ahadi var professor i statsvitenskap i USA før han vendte tilbake og ble direktør i sentralbanken og senere finansminister.

Har ikke kontroll. Ahadi starter med å rose Norge for å være et av landene som gir mest bistand gjennom det afghanske statsbudsjettet. Han er imidlertid ikke like fornøyd med hvordan mange av de andre giverne bruker pengene sine.
Ifølge Ahadi er det svært viktig at landene som vil bidra til utvikling i Afghanistan kanaliserer mer av bistanden gjennom den afghanske staten.
- Det er først når vi vet hvor mye vi kan bruke, at vi kan begynne å planlegge rasjonelt. Afghanistan mottar mye hjelp og penger. Men dessverre er det mye av pengebruken som ikke er kontrollert av afghanere. Faktisk blir ofte heller ikke prioriteringene bestemt av afghanere. Dette diskuterer vi med bistandsgiverne, sier Ahadi.
- Hvem er det som bestemmer hvordan pengene skal brukes?
- Det er stort sett giverne. Vi forteller dem at det beste de kan gjøre er å støtte den afghanske regjeringen direkte gjennom budsjettstøtte. Det vil si å gi oss penger som vi vil bruke i henhold til våre prioriteringer. Hvis bistandsgiverne har noen preferanser, vil vi ta hensyn til dem, sier den afghanske finansministeren.
Han forklarer at hvis giverne ikke ønsker å gi pengene direkte til den afghanske staten, så ber myndighetene om at bistanden gis til ARTF - Afghanistan Reconstruction Trust Fund - som blir styrt av Verdensbanken. Disse pengene ender også opp i det afghanske statsbudsjettet, men Verdensbanken er med på å bestemme hvordan pengene skal brukes.
- Hvis bistandsgiverne verken vil gi budsjettstøtte eller bruke ARTF, men i stedet vil bruke pengene selv, ønsker vi at de skal fordele pengene på ulike sektorer etter vår regjerings preferanser.

Restriktive amerikanere. Ahadi påpeker at bistandsgiverlandene foreløpig ikke har innfridd løftene de ga for to år siden på en konferanse i London.
- I London ble det lovet at halvparten av bistanden skulle gå gjennom det afghanske statsbudsjettet. Men det har ikke skjedd. Rundt en tredel av den totale bistanden går gjennom det afghanske statsbudsjettet. Men i det siste har det kommet mye mer bistand fra USA, så nå er det faktisk litt mindre enn en tredel, sier Ahadi.
- Er det USAID som kvier seg mest for å gi direkte støtte til regjeringen?
- Ja. Selv om vi har diskutert dette en stund, er de motvillige til å gi støtte til regjeringen. Nylig hørte jeg at de kanskje vil endre holdningen til dette i forhold til helse og utdanning. Vi vil sette veldig pris på om de gjør det, sier Ahadi.
Han er svært fornøyd med at en betydelig andel av bistanden fra EU kanaliseres gjennom det afghanske statsbudsjettet. Dette står i kontrast til FN.
- FN gir oss ikke penger. FN-systemet får faktisk penger fra Afghanistan. Noen av bistandspengene som er ment for Afghanistan, går til FN-organisasjoner som UNDP (FNs utviklingsprogram, red.anm.) og UNFPA (FNs Befolkningsfond, red.anm.) og andre. Bistandspengene blir brukt i Afghanistan, men vi synes ikke denne fordelingen bare er fornuftig. Desto nærmere vi kommer en normalsituasjon, desto flere oppgaver bør utføres av afghanske myndigheter, sier Ahadi.
Han forteller at afghanske myndigheter gjerne vil diskutere en tidsplan for overføring av oppgaver fra FN til den afghanske staten.
- Vi må få en klarhet i hva som skal være den afghanske statens oppgave, og hva de internasjonale organisasjoner skal gjøre. Kapasiteten til den afghanske staten er fortsatt ikke så stor som vi skulle ønske. Men hvis vi får nok ressurser, kan vi skape den nødvendige kapasiteten. Hvis jeg ikke betaler mine ansatte i Finansdepartementet mer enn 100 dollar i måneden, kommer det til å være umulig å få de mest kvalifiserte menneskene til jobbene. Men hvis jeg tilbyr lønn som nesten er konkurransedyktig i forhold til den private sektoren og de internasjonale organisasjonene, er jeg sikker på at jeg raskt kan skape den nødvendige kapasiteten, sier Ahadi.

Ingen korrupsjonsfare. Det er ikke bare USAID som vegrer seg for å gi direkte støtte til den afghanske staten. Ahadi nevner også Tyskland, Japan, India, Pakistan og Iran. De tre sistnevnte gir all bistanden direkte selv, ifølge Ahadi.
- Hvorfor er noen av bistandsgiverne motvillige til å kjøre pengene gjennom den afghanske staten? Frykter de korrupsjon eller er det andre grunner?
- Jeg synes ikke de skal frykte korrupsjon. Vi kan gjøre rede for alle pengene vi mottar. Ifølge Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet er vår budsjettstyring nesten fri for korrupsjon, sier Ahadi.
Han tror det er flere andre grunner til at bistandsgiverne er motvillige til å støtte den afghanske staten direkte:
For det første tok Karzai-regjeringen over etter at Taliban ble styrtet fra makten. Det var ingen fungerende statsinstitusjoner på plass. De internasjonale organisasjonene startet med å støtte utviklingsprosjekter direkte og mange har fortsatt med det.
Ahadi påpeker for det andre at USAID ikke gir fra seg kontrollen over bistanden selv i land med et godt utviklet statsapparat. Han gir dårlige erfaringer med korrupte regimer i Latin-Amerika skylden for den amerikanske motviljen til å støtte lokale regjeringer.
For det tredje ønsker mange utviklingsorganisasjoner selv å styre pengebruken i forhold til egne politiske prioriteringer. Og det er sterke lobbygrupper i landene som gir bistand til Afghanistan som påvirker beslutningene.

Kraftig forbedring. Ifølge Ahadi burde det afghanske folket kunne merke i hverdagen at bistanden hjelper dem, men han tror imidlertid at mange fortsatt ikke gjør det.
- Under Taliban hadde vi bare 8-900.000 elever og studenter. Nå har vi nesten seks millioner elever og studenter! Og 35-40 prosent er jenter! Under Taliban er jeg usikker på om det var et fungerende sykehus noe sted. Nå har vi fungerende sykehus i de fleste provinser. I alle landsbyer har folk tilgang på grunnleggende helsetjenester. Da jeg først kom hit, hadde bare statsråder mobiltelefoner, nå har over fire millioner mennesker mobiltelefoner. Jeg tror objektivt sett at livene til afghanere er blitt mye bedre. Men spørsmålet er om de oppfatter det slik?
Men selv om Afghanistans finansminister mener at mye faktisk er blitt bedre, er han også veldig klart på at bistanden bør bli mer effektiv.
- Jeg tror ikke vi får nok ut av pengene som brukes i Afghanistan. Det er derfor jeg mener at mer bør gå gjennom den afghanske staten. I dag blir for mye penger brukt på konsulenttjenester. Det er store penger i omløp og prisen på levering av bistand er ekstremt høy. Jeg tror vi i regjeringen må ta noe av skylden, men i stor grad er det snakk om de politiske føringene til bistandsgiverne, sier Ahadi.

Anders Sømme Hammer er frilansjournalist bosatt i Kabul.