Gjennomslag for globale aktivister

Utenrikskomiteen på Stortinget påla Solheim å øke bistanden til utdanning, Hillary Clinton støttet et forslag om 10 milliarder dollar til utdanning i fattige land og Gordon Brown brukte ordene «omskrive framtiden» i en tale. Dette er eksempler som David Skinner, leder av Redd Barna-alliansen, trekker fram for å vise hvordan hans organisasjon både klarer å påvirke politikere til å bevilge penger til bestemte formål, og også til at de tar i bruk begreper og språkbruk fra kampanjen.
- En kampanje er mest effektiv når statsråden i et land snakker med et annet lands statsråd. Det har mer virkning enn at jeg ringer opp en statsråd. Det vi gjør er å påvirke statsrådene i landene der vi har Redd Barna-organisasjoner slik at de snakker med andre. Den store belønningen er når samtalene skjer på topplan, sier Skinner.
Global politisk aktivisme er blitt stadig viktigere for Skinner og hans kollegaer i de store private bistandsorganisasjonene. De ønsker å sette den internasjonale agendaen. Det dreier seg om alt fra forbud mot landminer og håndvåpen, regler for rekruttering av barnesoldater, utdanning for alle, mer rettferdige handelsavtaler, gjeldsslette for fattige land eller arbeidet for å oppnå utvalgte deler av FNs tusenårsmål.
De har stor troverdighet og ofte stor gjennomslagskraft. En internasjonal undersøkelse utført av PR-firmaet Edleman Trust Barometer viser at et flertall i verden stoler mer på private frivillige organisasjoner enn på regjeringer eller media. Mens oppslutningen om frivillige organisasjoner øker i form av flere givere eller medlemmer, synker medlemskap i politiske partier mange steder.

Gjennomslag. - Det er bare gjennom globale kampanjer at det er mulig å få gjennomslag over hele verden, forklarer Skinner.
Redd Barna-alliansen, hvor norske Redd Barna er sentral deltager, er godt i gang med en kampanje for å fokusere på FNs tusenårsmål om utdanning for alle innen 2015. De har fokus på barn i områder som er eller har vært rammet av konflikt. Kampanjen heter «Rewrite the Future» («Omskriv framtiden»). I mars i fjor var det en stor bistandgiverkonferanse i Brussel. Organisasjonene hadde da sikret at kravene forbundet med denne saken var øverst på agendaen. Halvparten av delegatene refererte til saken og siterte Redd Barna-alliansens dokumentasjon, og Gordon Brown brukte altså til og med ordrett frasen «rewrite the future».
- Det er ikke nytt at vi driver slike kampanjer - vi blir bare bedre til det, sier Skinner.
Han mener bistandsorganisasjoner har en fordel i arbeidet med globale kampanjer:
- Gjennom konkrete prosjekter i felt kan vi vise at det går an å gjøre noe. For eksempel vet vi at det nytter å drive utdanningsprosjekter i områder rammet av konflikter og å sette i gang utdanningstiltak for barn i krisesituasjoner. Vi kan også si en del ting rett ut som myndighetene ikke kan si, sier Skinner.

Ekspertise. De store organisasjonene som Redd Barna-alliansen, Amnesty International, Action Aid, Church Aid og Oxfam mobiliserer ikke bare egne organisasjoner i mange land, flere av dem har store internasjonale avdelinger. Amnestys internasjonale avdeling på 500 personer er større enn Norad. De mener de har et moralsk ansvar og rett til å arbeide for vedtatte internasjonale rettigheter.
Direktør Martin Macpherson i Amnesty International mener at en av de store suksessene de kan vise til, er opprettelsen av Den internasjonale domstolen (ICC) i Haag. Organisasjonens eksperter på internasjonal rett bidro med forslag og utkast, ga råd til sympatiserende regjeringer, mens deres erfarne lobbyister arbeidet i alle tenkelige fora og FN-møter for å få fart i arbeidet. USAs regjering på sin side gjorde sitt ytterste for å trenere og sabotere arbeidet.
- USA og Kina var utfordrende motstandere. De brukte sine ambassader til å true og legge press på afrikanske og asiatiske land. Vi brukte våre kontakter og la press på de vi mente var nøkkelpersoner i ulike land. Uten innsatsen til de frivillige organisasjonene hadde ikke ICC og Roma-vedtektene blitt såpass gode som de er, sier Macpherson.
- På mange måter opptrer vi som myndighetene gjør. Vi samler inn etterretningsinformasjon fra våre nasjonale avdelinger. Vi utarbeider forslag, legger strategier, mobiliserer mediene og presser på, sier han.
Selv om Amnesty er stor, mener Macpherson at det avgjørende er samarbeidet mellom de ulike organisasjonene i flere land om spesifikke saker. I kampanjen for å regulere våpenhandel og begrense spredningen av håndvåpen, går flere store organisasjoner sammen, og kampanjen har forgreninger til flere av de norske organisasjonene.
- Mange slike prosesser er langsiktige. Vi må snakke med folk i FN eller Europarådet, men vi må også mobilisere folk i for eksempel Oslo slik at norske politikere tar opp saken, sier Amnesty-direktøren.