Gjensyn med Zimbabwe

På flyet heim til Zimbabwe etter eitt år i utlandet, hadde eg eit lite håp om at situasjonen heime var mindre skrekkinngytande enn det biletet eit utal artiklar i media hadde male i løpet av dei siste tolv månadene. Dette håpet svann imidlertid på flyet mellom Johannesburg og Harare.

Publisert

På den siste strekninga av reisa sat eg nemleg ved sidan av David Stephens mor. David Stephens var den første kvite farmaren som blei drepen i Zimbabwe då kaoset omkring landeigedomar starta i april 2000. Han vart drepen av sjølverklærte krigsveteranar idet regjeringa byrja å bruke landsspørsmålet som ein politisk redningsplanke. Regjeringspartiet hadde tapt ei viktig folkeavstemming i samband med ein ny konstitusjon. Dette skjedde like før det viktige parlamentsvalet som det blei spådd at regjeringspartiet ville tape.

Kvinna fortalde med mjuk røst at ho nett hadde sagt farvel til resten av familien sin. Dei hadde reist til New Zealand og starta eit nytt liv der. Ektemannen døydde rett etter drapet på sonen.
- Han døydde av eit hjarteattakk, sa ho medan ho kjempa for å halde tårene tilbake.
Vel nede på bakken mumla eg klossete:
- Ha det, og lykke til, idet ho forsvann inn i mengda av folk på flyplassen, medan eg ble ståande for å vente på bagasjen min.
Ei stund seinare var eg på parkeringsplassen. Der la eg merke til at venen min som var komen for å hente meg, kjørte ein Mercedes. Han hadde sanneleg hatt framgang det siste året.

Det var ikkje den einaste luksusbilen eg skulle kome til å sjå i Harare - takka vere det store gapet mellom den offentlege vekslingskursen og den parallelle uoffisielle marknadsverdien. Skilnaden fører til at dei som klarer å skaffe hard valuta kan importere bilar og likevel betale importskatt til ein offisiell vekslingskurs, som ligg på omtrent ein tiandedel av den uoffisielle marknadsverdien.
Den svake Zimbabwe-dollaren fører også til at zimbabwarar som arbeider i utlandet eller i nabolanda Sør-Afrika eller Botswana, er i stand til å kjøpe opp dei eigedommane som dei mange emigrantane legg ut for sal.
Harare sjølv er penare og ryddigare enn eg kunne hugse. Byen har fått den overflatiske «business as usual»-utsjånaden. Harare vitnar ikkje om å vere hovudstad i eit land der, ifølgje reportasjane i media, nesten halvparten av innbyggjarane treng hjelpesendingar med mat. Gatene er reine og dei infame hola i vegbanen er borte. Det er som om den nye borgermeistaren til opposisjonen - valt etter mykje motstand frå regjeringa - er ivrig etter å ergre regimet, åleine ved å vise kor dyktig partiet hans er.

Då eg kom til Bulawayo, heimbyen min som ligg 500 km sør for Harare, kunne eg ikkje flykte frå den omfattande håpløysa som den høge inflasjonen skaper. Inntektene til vanlege folk kan ikkje dekkje dei mest nødvendige varene. Difor blir folk tvungne til å adoptere europeiske vaner: Ha med seg matpakkar og drikke mindre.
Eg var også vitne til at mange menneske var opptatt med å skaffe maismjøl, som det tydeleg var vanskeleg å få tak i. Dei fleste diskusjonane blant husmødrer eller i grupper av menn, krinsa om korleis og kvar ein kunne finne mjøl, sukker, olje og salt.
Opptøyar på grunn av mat er blitt eit stort problem for mange afrikanske diktatorar. I frykt for desse har regjeringa gjort det einaste dei kunne for å halde dei kjempande massane under kontroll: Dei har innført priskontroll på viktige produkt.
Priskontrollen har ført til ein ny type føretak. Venen min George er ein av dei som har tent på det. Han har vore arbeidsledig over lang tid og har ein familie å ta hand om. George tener no gode pengar ved å spore opp ettertrakta varer. Som mange andre freistar han å dekkje noko av etterspurnaden etter forsyningar som dei store grossistane ikkje kan fylle.

Wilson Johwa er journalist frå Zimbabwe. Han er med i det internasjonale journalistnettverket til Sørvis Kommunikasjon.

Powered by Labrador CMS