– Globalisering på feil spor

- De store, transnasjonale selskapene vil ha frihet til å kunne produsere hvor de vil, distribuere varene hvor de vil, og investere hva de vil, hvor de vil, for så lenge de vil. Til å drive fram denne politikken bruker selskapene overnasjonale institusjoner som WTO, Verdensbanken og IMF, hevder Susan George, som nylig gjestet Oslo under en WTO-konferanse om markedsmakt versus demokratisk styring.
Amerikanskfødte Susan George - nå fransk statsborger - er kjent for bøker som «Slik dør de andre», «En skjebne verre enn nøden» og «Gjeldsboomerangen». De siste årene har hun markert seg som en talskvinne i kampen for å demokratisere WTO, og som en skarp kritiker av den såkalte globaliseringen.
- Globalisering er egentlig bare et symbolsk begrep. Min definisjon er den kampanjen som drives frem av transnasjonale selskaper for å øke mulighetene for profitt på tvers av landegrenser. I denne kampen fremstår WTO, IMF og Verdensbanken som nyttige agenter for de egentlige aktørene - de transnasjonale selskapene.

Liberalisering gir makt. Susan George vil ikke tas til inntekt for å legge ned verken WTO eller Verdensbanken. Vi trenger slike institusjoner, og vi trenger globale kjøreregler, mener hun.
- Men spørsmålet er hvem som lager reglene - og hvilke motiver de har, fremholder George.
Hennes hovedpoeng er at økonomisk liberalisering og privatisering gir transnasjonale selskaper økt makt.
- Gjennom forskjellige organisasjoner og annen lobbyvirksomhet får disse selskapene politikerne til å levere det de vil ha. Et prinsipp som de nå forsøker å få igjennom i WTO er at markedstilgang i ett land skal innebære tilgang over alt. Med andre ord skal det ikke lenger være mulig å utøve noen nasjonal kontroll over markedet, sier Susan George.
Billigsalg. Ifølge FN er det om lag 60 000 transnasjonale selskaper i verden i dag. De største 200 selskapene er ansvarlig for hele 25 prosent av den globale økonomiske aktiviteten - eller brutto verdensprodukt. Men samtidig som selskapene har økt sin profitt med bortimot 20 prosent de siste årene, er tallet på arbeidsplasser gått ned. Samlet sysselsetter multinasjonale selskaper godt under ti prosent av verdens arbeidstakere, påpeker hun.
- Når det gjelder investeringsfriheten, så har IMF og Verdensbanken en stor grad av ansvaret. Som betingelse for støtte har fattige land måttet åpne grensene, ikke bare for utenlandske direkteinvesteringer, men også for porteføljeinvesteringer på nasjonale børser. Når man tenker på at én prosent av verdien av de multinasjonale fondene som opererer verden over tilsvarer 25 prosent av alle børsene i Asia, så er det i grunnen et mirakel at det ikke har vært flere krakk som i 1997. Investorene flytter pengene fort og skruppelløst. Og når et krakk kommer, er de raske til å kjøpe opp bedrifter på billigsalg, hevder George.
Gjennom organisasjonen ATTAC (Association for Taxation of Financial Transaction to Aid Citizens) arbeider hun nå for å få lagt skatt på all internasjonal pengehandel med spekulative formål.

Vil selge helse. For de multinasjonale selskapene er alt potensielle salgbare varer, også ting vi vanligvis regner som rettigheter, for eksempel helse og utdanning, advarer George.
- Et hovedprinsipp i WTO er at medlemslandene må fortsette å liberalisere og privatisere, også når det gjelder områder som helse, utdanning og sosiale tjenester. Dette er et enormt marked. For eksempel er det globale helsemarkedet stipulert til minst 2,3 trillioner dollar, utdanningen til en trillion. Det er svært viktig å holde disse sektorene helt utenfor WTO, mener hun.
- Verdensbanken har på 90-tallet kommet med tre strategier for å bekjempe fattigdom. Ser du noen kvalitativ forskjell mellom disse?
- Fattigdom og maktesløshet henger sammen. Jeg har ikke sett noe i Verdensbankens politikk som viser at de har forstått dette. Deres strategier på 90-tallet har ikke ført til mindre fattige - tvert om! Gjennom strukturrasjonaliseringsprogrammene ble budsjettene til helse- og sosialsektoren skåret inn til beinet i mange land. I dag ser Verdensbanken at de må bruke litt penger her, men det er jo helt opplagt, ettersom disse sektorene allerede er ødelagt.

Kontrollverktøy. - Hva mener du bør gjøres annerledes?
- Først og fremst må man få slettet gjelden til de aller fattigste landene. Gjeld er et fantastisk verktøy for å ha kontroll over landene i øst og sør. Især i Sør er landene blitt isolert. De må forhandle om gjeldslette hver for seg, med andre ord hindres de fra å organisere seg. Dette har gjort dem mer impotente, mener George.
- Det har også medført at viktige beslutninger i disse landene tas av internasjonale institusjoner og ikke av landets egne myndigheter.