Globaliseringens geografi

Men med sine 192 sider synliggjør atlaset et stort antall fenomener i vår globaliserte tidsalder; hvorav de viktigste er de geopolitiske styrkeforholdene, klimaforverring, forurensning, reduserte vannforekomster, overfiske, befolkningsøkning, sykdommer, fattigdom, sosial eksklusjon, migrasjon, handelsstrømmer, global arbeidsdeling, privatisering, o.s.v. Det legges stor vekt på å synliggjøre hvem som er globaliseringens vinnere og tapere. Som ventet går de store hovedstrømmene i vare- og kapitalutvekslingen mellom USA, Vest-Europa og Øst-Asia, inklusive Japan og Kina. Pilene til Afrika, Sør-Amerika, Sør-Asia, Øst-Europa og det tidligere Sovjetunionen er svært tynne i sammenlikning.

Atlaset illustrerer at da «terrorbalansen» mellom øst og vest opphørte, tok FN mål av seg til å være et forsvarsverk mot kaos i internasjonale relasjoner (de Cuellar, 1990). Denne målsettingen var uforenlig med USA's ambisjon om at verdens framtid skulle være underlagt dette ene dominerende landet. USA står nå for nesten halvparten av militærutgiftene i verden. Unilateralismen vedlikeholdes av militære baser, våpenlagre, flåtestyrker, u-landsgjeld, handels- og kapitalstrømmer, oppfinnelser, patenter, massemedier og økt bruk av engelsk som verdensspråk. Det hevdes at snevre nasjonale interesser truer FNs eksistens som et representativt forum mellom land. Sterkere land forsøker å tvinge de svakere til å åpne seg for frihandel, samtidig som de selv beskytter seg mot sosiale kriser ved subsidier til utsatte næringer, særlig i landbruket. Gjennom Verdens Handelsorganisasjon (WTO) har u-landene under flere forhandlingsrunder søkt å gjenopprette balanse i handelsreglene mellom subsidier og tollsenkning, uten særlig hell.

Atlaset viser også hvordan sterke nasjoner bruker u-landsgjeld, private investeringer og patenter - særlig på legemidler - som pressmidler mot fattige land. Gjennom «bioprospekting», investeringer i olje, gruver, fiskekvoter, kraftforsyning og vannverk får private firmaer fra rike land i økende grad kontroll med verdens ressurser. Helsesituasjonen i det sørlige Afrika er blitt dramatisk forverret av spredningen av HIV/AIDS, og antallet analfabeter er økt i Afrika. I industrilandene er middelklassen og de lavere klassene også under press av de store multinasjonale selskapene.
.

Atlaset gir et pessimistisk bilde av utsiktene til å nå de 16 tusenårsmålene for utvikling som ble vedlatt av FN i år 2000. For Afrika sør for Sahara oppfattes slaget allerede som tapt på alle områder, dersom det ikke skjer drastiske omlegginger veldig raskt. Situasjonen i Sør- og Sentral-Asia er ikke stort bedre. Et positivt trekk i bildet er at 81 land gikk fra autoritært styre til flerpartisystem med frie valg mellom 1774 og 2005. Men dette er fortsatt «skjøre demokratier», og flere har falt tilbake til kaotiske voldstilstander.

Atlaset, som bygger i stor grad på franske kilder og statistikk fra FN og frivillige organisasjoner, er et nyttig tilskudd til de årlige tilstandsrapportene som utgis av UNDP, UNEP, Verdensbanken, og flere store internasjonale frivillige organisasjonene. Det har en god balanse mellom lettfattelige kart og forklarende tekst, og vil kunne tjene som et godt referanseverk for både leg og lærd innen internasjonale spørsmål. Remi Nilsen står for en god oversettelse fra fransk.