Trygd til alle i verden – er det mulig?

FN har nylig gitt ut en rapport som lanserer nye ideer om hvordan man skal klare å utrydde sult: Hvis utviklingen fortsetter som i dag, vil det fortsatt være 650 millioner mennesker som sulter i 2030. Det er ganske langt fra målet om null-sult, som FNs bærekraftmål har satt seg.

Mange mener nå at globale trygder er løsningen. Flere av FN-organisasjonene, blant annet organisasjonen for arbeidsrettigheter, ILO, og FNs matvareprogram, har uttalt at direkte overføringer i form av kontantstøtte er den eneste måten å utrydde ekstrem fattigdom. Bærekraftmålene har fått et eget delmål om sosiale velferdsordninger.

Og når til og med Verdensbanken har lansert en strategi for å satse på sosiale sikkerhetsnett, er det grunn til å tro at ideen om at trygd reduserer fattigdom har vunnet frem. Verdensbanken har aldri tidligere vært opptatt av fordelingsspørsmål innad i land.

SV vil prioritere

SV befinner seg derfor ikke helt alene på en sosialdemokratisk øy når de nå mener at Norges utviklingspolitikk bør ha trygd til alle som viktigste mål. Partiet har i høst jobbet med et større dokument om norske prioriteringer i utviklingspolitikken. Der skriver de også om Resiliance – motstandsdyktighet – som trolig er det hotteste moteordet i internasjonal utviklingsdebatt for tida.

Mange fattige mennesker er bare en enkelt uforutsett hendelse fra å synke ned i det store sorte hullet som heter ekstrem fattigdom, har samfunnsviteren Rasmus Schjødt skrevet i det danske bladet Udvikling.

Han er ekspert på sosiale trygdeordninger i utviklingsland og ansatt i konsulentfirmaet Development Pathways som jobber med nettopp dette. Et sosialt sikkerhetsnett vil kunne fange opp de som alltid balanserer på kanten av stupet til den ekstreme fattigdommen. Et vel av forskning og praktisk erfaring viser at velferdsordninger minsker fattigdom og ulikhet – men hvordan få det til internasjonalt?

Trygd til noen eller til alle?

Et sosialt sikkerhetsnett kan være trygd utbetalt direkte til folk, som barnetrygd og alderspensjon. Eller det er statsfinansierte tjenester som skole og omsorg. Akkurat som vi kjenner det fra Norge. En trygd kan utbetales til alle – uavhengig av inntekt, eller bare utbetales til sårbare grupper. I Norge er barnetrygden et eksempel på det første og kontantstøtten eksempel på det siste.

I 2015 laget Den svenska kyrkan en grundig rapport om hvorfor Sverige burde gå i front for å bidra til trygdeordninger i fattige land. I dokumentet, som de har kalt inte bara för svenskar, argumenterer de for en trygdeordning som omfatter alle.

• Det er kostbart å behovsprøve trygd: de som har rett på pengene må identifiseres, og deretter lukes ut når de ikke lenger har rett til å motta penger. Det er fare for at noen får trygd som ikke skulle hatt det, og at mange som burde fått det, ikke fanges opp.

• Behovsprøvd trygd blir lett offer for korrupsjon og maktmisbruk når pengene skal fordeles. Fordi du må oppfylle visse kriterier, for eksempel ikke ha annen inntekt, kan funksjonærer ta seg betalt for å unnlate å rapportere fakta.

• Behovsprøvd trygd kan hindre vekst fordi mottagerne vil passe på at de ikke mister retten til trygden ved for eksempel å la være å ta en jobb som betaler lite.

• Behovsprøvd trygd kan opprettholde fattigdom: Hvis det å ikke ha et skikkelig tak på huset er et krav for å motta trygd, vil folk la være å bygge tak på huset. I Norge har det vært en lignende debatt om kontantstøtten til foreldre som velger å ikke sende barna i barnehagen – konsekvensen kan bli at foreldre som ellers ville ha sendt barna i barnehagen, velger å la være for å få penger.

• Behovsprøvd trygd fører lett til stigmatisering av fattige som trygdemottagere.