– Haydom hospitalet friskt

Hans spørsmål er hvorfor det trengs nødhjelp etter 30 års utviklingsarbeid i området. Spørsmålet er i seg selv underlig. Det er vanskelig å forstå at et utviklingsarbeid skal kunne hindre en naturkatastrofe.
Det må også være en betydelig overvurdering av Haydom Hospital hvis han tror hospitalet som sådan skal kunne forandre folkets økonomi. Det er ganske umulig for et hospital. Vi har så langt vi har greid det hjulpet til å bygge veier, sikre en god vannforsyning, hjelpe folk med jordbruk, gode hus, bedre skoler og fremfor alt prøvd å forbedre helsen i vårt lille område. Men det sier seg selv at et hospital kan ikke forandre folkets generelle økonomi eller ha noen sjanse til å hindre tørke som forårsaker hungersnød. Jeg tror vi har gode eksempler på mange store prosjekter som har greid mindre enn Haydom har greid.
Dessverre synes ikke Oddvar Espegren å være orientert, selv om han sier han kjenner området godt. Undertegnede har levd her i 40 år, og så vidt jeg vet har vi aldri opplevd noe liknende. Det har heller aldri blitt bedt om nødhjelp før i 1999. I 1997 var det et dårlig år og i 1998 var det så mye regn at de færreste greide å få en avling. Dette kjenner vi jo også til fra Norge når det blir for mye regn. Men folket greide seg gjennom disse to årene med store vanskeligheter, og ingen søkte eller ba om nødhjelp.
I det tredje året med meget dårlig avling var det plutselig ikke mer mat. Vi var heldige som fikk penger fra den daværende norske regjering og vi kunne gi mat til 150 000 mennesker i tre-fire måneder. Vi forhindret sultedød, og det er mange som har takket oss for at de overlevde. Du kan ikke holde tårene tilbake når en fattig mor kommer med ti øre i gave og sier takk for livet. Når det så igjen det fjerde året ble mindre eller ingen avling for mange, må vi se i øynene at det er virkelig nød. Folkets økonomiske evne er totalt svekket Mange har solgt det de har for tidligere å berge livet. I tillegg vil tørken også svekke eller drepe det de har igjen av kuer og dyr som er deres økonomiske grunnlag.

SOM JEG STERKT understreket i Norge, var dette ikke noe spesielt for oss her rundt Haydom. Derimot er dette en hungersnød som rammer store deler av Nord-Tanzania, og også Kenya. Dette er godt dokumentert. Utenriksdepartementet har fått rapport fra sin ambassade i Tanzania om dette. Vi har nylig hatt besøk av biskopen i Nord-Tanzania som sier at han aldri har opplevd maken. Han fortalte at i enkelte områder må de kjøre vann til skolene, noe som aldri har hendt før. Det er ikke snakk om vann til å vaske seg i. Det er kun at de får nok vann til mat og drikke. Fylkesmannen i regionen har jeg snakket med, og han sier det samme.
Landets statsminister har selv formanet folk sterkt til å forberede seg på hunger - og oppfordret alle til å gjøre sitt beste for ikke å be om hjelp. Til slutt innså han at det var umulig, og ba oss om hjelp i et brev som Utenriksdepartementet har fått. Det må nærmest sies å være en hån mot et annet lands statsminister slik Espegren skriver. Eldre folk kan ikke huske maken til tørke. Det er også bevist med regnmålinger at det i lengre tid nå har vært mindre regn enn i 1960-årene da Espegren var her som ung.
Det kan derfor bare begrunnes med uvitenhet når Espegren utpeker Haydom som det eneste sultområdet og vil legge skylden på Haydom Hospital for dette. Det virker helt urimelig. Jeg kan overhodet ikke se at det har noe med virkeligheten å gjøre når Espegren nevner at folk har sluttet å tenke på fremtiden på grunn av Haydom Hospital. Hvordan kan Haydom påvirke hele Nord-Tanzania og Kenya?
Å beskylde folk for ikke å kreve sin rett fra landets myndigheter, er heller ikke riktig. De har orientert myndighetene, og myndighetene prøver å få hjelp der de kan. Landet har lite penger - og i tillegg går i dag ca 30 prosent av Tanzanias statsbudsjett til å betale renter til våre rike land. Skulle Norge ha betalt 30 prosent av sitt budsjett for Marshallhjelpen, hadde det nok virket betydelig inn på vårt helsestell og matvaresituasjon.
Det må også være nokså uvitende om en skal prøve å skylde på forandring i kosten. Det er lenge siden folket her ernærte seg på ville frukter. Forresten så er det heller ikke mye ville frukter å finne i en tørke. I tillegg er også folketallet i Tanzania øket fra 9 til over 30 millioner siden 1961.

ANGREPET PÅ HAYDOM om langsiktighet og planlegging kan umulig ha noe med hungersnød å gjøre. Vi har bygget opp et sykehus som er vel anerkjent og som fungerer i motsetning til mange andre prosjekt gått ut fra Norge. Vi har bygget opp og utdannet lokale folk som ellers ikke hadde noen sjanser slik at vi i dag har leger, høyt utdannete sykepleiere, regnskapsfolk med høy utdannelse, teknikere og til og med en dataekspert fra universitetet. Vi holder også på med langsiktige tiltak som vil gjøre oss økonomisk i stand til å greie oss selv.
Haydom har vel hatt flere utviklingsprosjekter på grasrota og infrastruktur-nivå enn de fleste; veier, vannforsyning, jordbruk, bedre hus. Vi har bygget opp et ambulansesystem som forskere mener har vært sterkt medvirkende til å redusere mødredødeligheten i området. Det synes faktisk som vårt område har lavere mødredødelighet enn andre steder vi kan sammenlikne oss med i Tanzania. Vi har også bygget folkeskoler og videregående skole for å bedre utdannelsesnivået. Det virker derfor mer som klisjétenking når man slår om seg med fraser om bekymring for langsiktig tenkning og bistandstenkning.
At denne tørken har noe som helst å gjøre med en bakterie som heter bistandsavhengighet, er jeg heller ikke i stand til å forstå. Derimot synes det nok kanskje mer sannsynlig at det er andre bakterier ute og går. Slike som egotenkning, liten interesse for andres liv og noe som kalles bistandstretthet. Dette er selvfølgelig noe som rammer folk i andre deler av verden mer enn her i Afrika.

DESSVERRE MÅ JEG SI at Espegrens syn her er meget skremmende. Han skriver at det er kanskje godt at nødhjelp blir avslått. Jeg står utenfor mitt hus og en stakkars, mager kvinne ber om mat for sine seks barn, hvorav den minste ennå er diebarn. Hun tar seg til brystene og sier «jeg produserer ikke noe melk, for jeg har ikke spist selv. Hva skal jeg gjøre for mitt barn?» Da nytter det lite at jeg siterer Espegren som sier at det er godt de ikke har fått nødhjelp. Dette er et syn vi må håpe vi kan fri oss fra. Vi har ansvar for våre medmennesker, og vi har et godt dokumentert behov for det. Det er nok et faktum at både bistand og nødhjelp kan «kokes ned til» å hjelpe mennesker i nød.
Vi må nå bare håpe at vår regjering ser sitt ansvar og søker Stortinget om betydelige beløp for hjelp og bistand.
(Innlegget er forkortet, red.)

Ole Halgrim Evjen Olsen er administrerende overlege ved Haydom Hospital i Mbulu, Tanzania