Utsultede barn er PR-vinnerne

Sult. Det er noe 1980-talls over bilder av tynne mennesker og tomme risboller som flokker seg rundt hjelpearbeidere i hvitt med logo på ryggen. Nå er det Africa Rising som gjelder – vi leser om økonomisk vekst, om voksende middelklasse og skyskrapere som reiser seg mot Afrikas sol.

De store sultkatastrofenes tid er forbi – vi må tre tiår tilbake i bildearkivet for å finne en av de siste virkelig store; sultkatastrofen i Etiopia som de fleste i Vesten husker fordi Bob Geldof sparket i gang Live Aid- konsertene for å samle inn penger.

At vi ikke lenger har hungersnød er på alle måter en bragd, et stavhopp inn i fremtiden og slettes ikke tilfeldig: beredskapssystemer som varsler kommende kriser, matlagre og raskere responstid avverger sulten før den oppstår. Det er på alle måter bra. Men også et PR- problem, skriver argentineren Martín Caparrós i sin ferske bok om sult.

– Det er et problem at vi ikke lenger har store sultkatastrofer med hundretusener av døde. Hungersnøden var den eneste måten for sulten å vise seg frem på. Mangel på A- vitamin kommer ikke på tv.

For selv om ikke hundretusener lenger dør i akutt matmangel, finnes det en annen type sult. På 650 sider blir vi tvunget til å møte noen av de sjelene som har mat, men aldri nok, som spiser hirse og ris, men aldri grønnsaker og kjøtt. Aisha som drømmer om å eie en ku så hun kan drikke melk. Moren som koker småsteiner så barna skal tro at det snart skal stå en bolle med suppe på bordet. A-vitaminmangel, jod-og sinkmangel er ikke spektakulært, det er ingen hendelse, og lager ingen overskrifter. Bare sørgelig normal hverdag for de 8- 9 millioner menneskene det gjelder. De dør ikke av sult direkte, men fordi en fattigslig ernært kropp ikke kan stå i mot infeksjoner og virus.

Hvis du bruker rundt åtte timer på å lese boken vil omtrent 8000 mennesker ha dødd på denne måten, har forfatteren regnet ut. Hvis du ikke leser den, vil disse menneskene dø likevel. Hvordan i helvete kan vi la det skje? Spør Caparrós.

Fattigdommen som viskelær

Sult. Det finnes ikke, sier Caparrós. Sultne mennesker derimot, er det mange av. Caparros mener vi gjemmer oss bak upersonlige ord og begreper for å glemme de lidende menneskene det handler om. Derfor snakker aldri politikere, forskere og FN om sultne mennesker, mener han. De har til og med sluttet å bruke ord som sult og hunger. I stedet heter det nå matsikkerhet og ernæringssvikt. Det skaper et bilde av sult som noe abstrakt, noe som finnes utenfor mennesker. Han kaller det ny- ord, i Orwellsk forstand.

Og selv om de store hungerkatastrofene ikke rammer, er det fortsatt mennesker som dør ene og alene fordi de ikke har mat. Caparrós forklarer hvordan:

”Når du ikke klarer å tilføre kroppen din 2200 kilokalorier daglig, sulter du: Du fortærer deg selv. En sulten kropp er en kropp som spiser seg selv. Når en kropp spiser mindre enn den trenger, begynner den først og spise av sine egne sukkerreserver, deretter fettreservene. Den beveger seg stadig mindre, den blir treg og dvask. Den taper seg i vekt og mister forsvarsevnen. Immunforsvaret svekkes gradvis. Virus går til angrep på den, og forårsaker diaré som tømmer den for væske. Parasitter som kroppen ikke lenger klarer å avvise, tar bolig i munnen; store smerter. Infeksjoner i bronkiene gjør det vanskelig å puste; store smerter. Til slutt begynner den å miste den lille muskelmassen den har. Nå kan den ikke reise seg, snart kan den ikke røre seg. Den kryper sammen, blir skrukkete. Huden henger i folder, sprekker opp. Den gråter langsomt, stille, håper at det snart er slutt.”

Begrepet akutt midlertidig ernæringssvikt gir ganske riktig ingen bilder av en som dør en langsom død. Faguttrykk skyr følelser, mener han. Med kalde begreper glemmer vi menneskene bak. Han skriver at sannsynligheten for at du kjenner noen som sulter er svært liten. Nettopp det er et problem for de sultne; vi er mette og derfor angår ikke sult våre liv.

Men det er ikke så lenge siden det angikk oss: Fattigdommen et viskelær som utsletter stoltheten, maten, kona og barna. Som klemmer deg mot marken og tvinger deg til å se dine barn sykne hen i tæring før de har kommet skikkelig i gang med det samme triste og utviskbare livet. Det er forfatteren Roy Jacobsen som har beskrevet den norske fattigdommen på Vestlandet rundt 1920- tallet slik. Det er ikke så lenge siden. Noen av dem som opplevde å aldri ha nok mat, er her fortsatt. Det er vanskelig å se for seg at noen av de som sitter på gamlehjem rundt om manglet mat da de vokste opp.