Tuberkulose-innsatsen har etablert strategiske partnerskap for å for å utvide dekningen, men store hull gjenstår, det største er behandlingen av barn og pasienter som er resistente mot medisiner. Bildet er fra Afghanistan.

Bruk lærdom fra hiv-innsatsen i kampen mot tuberkulose

PROJECT SYNDICATE: Tuberkulose og ikke-overførbare sykdommer var tema for to møter på høyt nivå under FNs generalforsamling i høst.  Det var første gang verdensorganisasjonen presenterte to helsekriser på så fremtredende plass.

Publisert

Project Syndicate

Nye ideer og debatt er viktig. Bistandsaktuelt ønsker at flere internasjonale stemmer skal trekkes med i den norske samtalen om utviklingspolitikk. Derfor har vi inngått et samarbeid med Project Syndicate. De formidler meningsinnlegg og kronikker fra ledende skribenter fra hele verden. Bistandsaktuelt har enerett i Norge på to kategorier: Visionary Voices og The African Century.

Nå gjelder det å sikre at det internasjonale helsefelleskapet fortsetter å fokusere på å sikre nødvendige forpliktelser for å opprettholde internasjonal koordinering og planlegging. En modell som er verdt å trekke fram i kampen mot tuberkulose og ikke-overførbare sykdommer er den tilnærmingen som ble brukt imot hiv-epidemien.

Hiv/aids var for første gang tema for et møte i FNs generalforsamling i 2001. Siden den gang har sykdommens bane skiftet dramatisk. I dag behandles 22 millioner mennesker som lever med hiv. Som følge av dette har de årlige aids-dødsfallene falt til det halve. Fra 1,9 millioner i 2003 til 940 000 i 2017. Samtidig er frekvensen av ny infeksjon redusert med nesten femti prosent i de hardest rammede landene. Dette er erfaringer som tiltakene mot tuberkulose og ikke-overførbare sykdommer kan dra nytte av. Dette er sykdommer som - akkurat som hiv/aids - legger store belastninger på lav og mellominntektsland.

Tre lærdommer skiller seg ut. For det første, ettersom den globale aids-responsen ekspanderte klarte den å møte to ulike utfordringer. Den greide å inkludere grupperinger som det var vanskelig å nå fram til, samtidig som den fortsatte å støtte et voksende antall pasienter som fikk behandling. HIV-programmene ble utviklet for å tilby tjenester i tråd med pasientenes ønsker. Slike nye modeller for behandling er også lettere å gjennomføre ennå ha store institusjoner med mange pasienter og mange helsearbeidere.

Eksempelvis, i noen land kan stabile pasienter få medisiner for flere måneder i gangen. Slik kan antall legebesøk reduseres. I Sør-Afrika, hvor det finnes så mange som 4,3 millioner mennesker i hiv-behandling, - kan resepter fornyes i apotek-automater. I Lesotho kan hiv-testing foretas hjemme, ettersom mange har lang reisevei til helsestasjoner. Dersom det viser seg at noen er smittet, vil en lokal helsearbeider står for behandlingen.

Lignende metoder kan brukes også for tuberkulose og ikke-overførbare sykdommer. Det kan bety sjeldnere kontroller for pasienter som følger opp og er lojal mot behandlingen og som ikke viser tegn på medisin-resistens. De som opplever bivirkninger og trenger mer kompleks behandling kan få mer intensiv omsorg. På samme måte kan det holde med få lege-besøk for pasienter med ikke-overføre sykdommer som klarer seg bra, ikke har symptomer og følger opp medisinering. Mens mer kompliserte tilfeller vil dra nytte av en tettere oppfølging og rådgiving.

Omsorgskjeden

For det andre, hiv-programmene ble en suksess fordi de etablerte mål for hele «omsorgskjeden», fra diagnose til behandling. Et eksempel er FN-organisasjonen UNAIDS «90-90-90» mål. Det innebærer at 90 prosent av de som lever med hiv er blitt diagnostisert, av dem er 90 prosent i behandling og av dem igjen lever 90 prosent med et uvirksomt virus. Dette målet har i høy grad bidratt til å fokusere den globale responsen på hiv/aids. Beregninger anslår at dersom disse målene blir nådd, vil ikke hiv ikke lenger være en trussel mot folkehelsen i 2030.

Å sette seg mål er nyttig for å konstatere framgang og å avdekke mangler i programmene. I mange land er det største «hullet» i dekningen å få diagnostisert menn og unge mennesker. Som et resultat av dette, tilbyr nå mange programmer nye måter å nå disse gruppene på. Det kan være konfidensiell testing på jobben eller egen-testing. En annen gruppe som kan være vanskelig å nå, er mennesker som lever i utstøtte og stigmatiserte omgivelser i noen land, det kan for eksempel være menn som har sex med menn.

Mål langs hele kjeden av omsorg kan på samme måte være nyttig for å redusere tuberkulose og ikke-overførbare sykdommer. Partnerskapet Stop TB har for eksempel foreslått å innføre 90-90-90 målet for denne sykdommen, men det gjenstår å se det bredt gjennomført. For ikke-overførbare sykdommer er fokus nå på å oppnå bærekraftsmål nr. 3.4. Det forlanger en tredjedel reduksjon i for tidlige dødsfall av slike sykdommer innen 2030. Men sistnevnte mål er ikke delt langs hele omsorgskjeden fra diagnose til behandling. For eksempel vil det være nyttig for slike programmer å overvåke hvor mange mennesker med høyt blodtrykk som har blitt diagnostisert og gitt behandling, - og hvor mange av dem som har fått kontroll over blodtrykket. Det vil lette arbeidet med å finne hvilket behandlingsnivå som skal til for å hindre for tidlige dødsfall.

Til slutt: Aids-innsatsen var istand til å ekspandere på grunn av engasjement og samarbeid som omformet markedet for diagnose og behandling. Ved å forutse og beregne det medisinske behovet, samle ordrer og oppfordre til konkurranse, - kombinert med et intenst engasjement, var beslutningstakere og leverandører i stand til å sikre markedseffektivtet. Dette resulterte i stordriftsfordeler som ga produsentene mulighet å skifte fra løsninger med lavt volum og høy kostnad til modeller med høyt volum og lav kostnad. Dette førte til at kostnaden for årlig hiv-behandling ble redusert fra mer enn 10.000 dollar per pasient i 2001 til mindre enn 100 dollar i 2016.

Billigere medisin

På samme måte vil reduksjon av tuberkulose og ikke-overførbare sykdommer kreve at medisiner blir billigere og mer tilgjengelige. Tuberkulose-innsatsen har etablert strategiske partnerskap for å for å utvide dekningen, men store hull gjenstår, det største er behandlingen av barn og pasienter som er resistente mot medisiner. Når det gjelder ikke-overførbare sykdommer har store farmasøytiske selskaper som Novartis, Pfizer og den indiske medisinprodusenten Cipla gjort en stor innsats for å skaffe rimelige legemidler til Afrika. Mens donasjoner vil avhjelpe den umiddelbare etterspørselen, vil det være behov for en bevisst markedsstrategi for å oppnå pris-reduksjoner. En koalisjon bestående av mange sektorer ble lansert i 2017, men den vil trenge mye mer støtte for å oppnå resultater.

Tedros Adhanom Ghebreyesus, generaldirektør i Verdens helseorganisasjon ba nylig myndigheter i alle land om å bedre sin ledelse og øke sine investeringer i helse for å bekjempe tuberkulose og ikke-overførbare sykdommer. Selv om økte ressurser er viktig, må de ledsages av gode strategier som engasjerer samfunn, leder programmer og skalerer opp forebygging og omsorg. Viktigst av alt, med lærdommene fra aids-innsatsen friskt i minne, er det ingen grunn til å finne hjulet på nytt.

Project Syndicate, 2018

Powered by Labrador CMS